Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Få kvinnelige kunstnere får dokumentert sitt livsverk – og enda færre mens de er i live. Filmhistoriker Johanne Kielland Servoll gir en oppsummering av et kunstnerliv gjennom snart 60 år, inndelt i seks epoker, i kunstnerbiografien om Vibeke Løkkeberg. Gjennom drøyt 500 sider tekst og bilder blir vi kjent med en sterk og modig kvinne som har gjort utradisjonelle valg.

– Biografien er viktig for å stikke hull på de mange mytene rundt min person. Og i tillegg fokusere på de filmene og bøkene jeg har skapt, mener hovedpersonen selv.

Ignorert og oversett

Hun har alltid visst at hun skulle bli kunstner, og har grepet de mulighetene som har dukket opp. Det har kostet. Hun har blant annet opplevd at hennes kunstneriske bidrag ikke ble anerkjent i samarbeid med menn, hun har følt på en forventning om at hun som kvinne skulle holde seg i bakgrunnen, sitte stille og ikke snakke for høyt. Og hun har opplevd en seksualisert oppmerksomhet som var både plagsom og uønsket.

Annonsørinnhold

Stiv og støl i kroppen?

– Oppfatningen var at en pen, ung kvinne umulig kunne ha talent også, kommenterer hun.

75 år gammel er hun fremdeles en kvinne mange snur seg etter. Håret flommer ned over ryggen, holdningen er rank, latteren aldri langt unna. Ikke raseriet heller.

– Jeg blir veldig sint over urettferdighet, over folk som blir undertrykte. Nå for tiden er jeg mest opprørt over at kvinner over en viss alder blir oversett. Det er som om vi ikke eksisterer. Menn eldes. Kvinner blir bare gamle. Utgått på dato.

Hun rister oppgitt på hodet. Det gnistrer i det blå blikket.

- Filmene mine er ubehagelige

Å sette søkelyset på kvinners liv, innenfor de rammene omgivelsene og samfunnet setter, har vært en ledetråd både i filmene og bøkene hennes. Tema som abort og incest har fått publikum til å sette filmpopcornet i halsen.

– Filmene mine er ubehagelige, i den forstand at de trekker frem i lyset det vi ikke vil se eller tenke på. Jeg mener det er kunstens oppgave, å ikke lage noe glatt, overfladisk med en lykkelig slutt. Det er ikke sånn livet er. Der er noe i alle familier. Alle møter seg selv i døren – hvis de tør. Noen blir bare sinte. Men jeg ser det som min plikt å flytte noen grenser, sier hun.

På Litteraturhuset i Oslo, i forbindelse med lanseringen av biografien, ble det vist klipp fra noen av filmene hennes.

– Jeg lyttet til reaksjonene hos publikum. Ubehaget gir seg uttrykk i en særegen stillhet. Jeg har ikke sett mine egne filmer på mange år, og gjensynet er ubehagelig for meg også. Men av andre grunner. Det får meg til å huske hvor krevende innspillingene var, hvor hardt Terje og jeg arbeidet, og hvordan vi ble motarbeidet, sier hun.

– Det har vært en kamp å lage filmene, og det har vært en kamp å stå i mediestøyen. Men jeg er ikke bare emosjonell, jeg er også analytisk. Ellers hadde jeg ikke kunnet lage film.

– Men var ikke medieoppmerksomheten noe du og Terje også søkte og valgte selv?

– På en måte er det sant. Det var på sett og vis en nødvendighet. Filmer selger ikke seg selv. Du vil jo gjerne tjene inn igjen det du har investert, vi snakker om millioner av kroner. Det får du ikke til uten å skape publisitet.

Uhelbredelig beinmargskreft

Hun er overbevist om at mye av det hun har opplevd gjennom sin kunstnerkarriere har direkte sammenheng med at hun er kvinne.

– Som kvinne blir du vurdert med et annet blikk. Menn vil eie deg og forme deg og bremse deg. Slik var det på sekstitallet og slik er det fortsatt. Enker møter noe av det samme i dag – de blir ikke inkludert uten en partner, og de jevngamle mennene ser ikke i deres retning. Terje innbiller seg forresten at andre menn kaster lange blikk etter meg fremdeles, men ærlig talt, der har han ingenting å frykte. Men det er jo litt søtt, da.

Hun ler.

Det er åtte år siden ektemannen fikk konstatert uhelbredelig beinmargskreft.

– Du blir jo på en forunderlig måte vant til det, å måtte forholde deg til endringene som skjer med sykdom og cellegiftbehandling. Sist vi var i Italia fikk Terje lungebetennelse og måtte legges inn på sykehus. Da kjente jeg meg veldig alene og forlatt. Men jeg er heldig og er frisk, og Terje takler sykdommen utrolig bra. Han er både flink og heldig.

Den siste boken hennes, «Frokost på stupet», kom ut i 2018. Den handler om forfatteren Alice og hennes mann Adam som har en dødelig kreftsykdom.

– Er boken selvbiografisk?

– Som de fleste andre bøkene mine er også denne basert på personlige opplevelser. Jeg ville sette søkelyset på hvordan det er å leve side om side med et menneske som er rammet av alvorlig sykdom, noe mange par, særlig i vår alder, opplever. Dette er noe vi heller ikke snakker åpent om.