Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Så endelig var avskjeden. Og så inderlig kjærlig ordene i avskjedshilsener fra en far, en søster, og en svoger, i poesiboken som skulle være med 26-åringen til Amerika.

Vel framme på præriens sletteland, begynte hun å skrive. Og de der hjemme i gamlelandet, begynte å vente på Amerika-brev. Selv i dag evner de små, gulnede brevarkene, brettet i tre, med sirlig, liten skjønnskrift, å røre ved hjerter. Å lese de detaljerte beskrivelsene er som å åpne en dør inn i en annen tid, vanskelig å komme fort ut av.

En stille dokumentasjon på hardt arbeid, levd liv i upløyd landskap, og ikke minst – den sterke lengselen tilbake til alt der hjemme, til familien, til Grytøys trauste fjell og vakre Toppsund, og til trekkfuglenes intense sang under midnattsol. Ja, til alt hun forlot.

Mafiabossen ble felt av en bagatell

Søkte ledig land

Trange tider og store barnekull førte til at svært mange her til lands så seg nødt til å bryte opp, og søke etter «ledig land» med dyrkbar jord. Enten innenfor landets grenser, som til Bardu eller Målselv, eller å ta det lange steget over Atlanteren.

Rebekka var femte barn i en søskenflokk på åtte. På den tiden var foreldrene sterkt toneangivende når ektemake skulle velges. Å skulle la seg gifte bort til sin fetter falt henne tungt for brystet, og bidro nok til at hun valgte å sette kurs mot Amerika. Hun jobbet hardt i klippfisk-produksjonen for å spare penger til reisen. Flink til å sy som hun var, fikk hun også inntekter av å sy klær til folk.

I 1983 etterlot Anne ei flaske konjakk i Qatar. Nå har den dukket opp igjen

Rebekka reiste ut fra Bergen i august 1901. Med seg i reisekisten hadde hun symaskinen. I september steg hun i land i Quebec i Canada, og etter en lang togreise, der hun skiftet tog fem ganger, og ble skilt fra bagasjen sin, nådde hun endelig fram til bestemmelsesstedet i Minnesota. Ved hjelp av agentene som organiserte innvandringen, fikk hun tak i og ettersendt den bortkomne reisekisten sin et par uker senere.

I det første brevet til søsteren Nikoline beskriver hun den triste følelsen da hun forlot Quebec, og måtte skille lag med sitt norske reisefølge. «..thi der var jeg saa ganske alene af beskjænte, ja den sidste del af reisen var der ikke en eneste sjæl som jeg forstod.»

Men redd var hun ikke, for som hun humoristisk tilføyer: «Vi gik mærket som arrestanter hele turen saa om de ikke forstod vort sprog saa de paa mærkelapperne som vi bar, hvad tog vi hórte til, og hvor vi skulde hen.»

Tøflene sto i gangen og kaffekoppen på bordet da Anny ble borte

Klippet fem sauer

I de første linjene i dette brevet sier hun: «Nu er jeg da endelig kommen mig til dette saa omtalte Amerika. Aaja, det ser ikke allerværst ud, det gaar vist an at leve her, især for folk som er villig og vant til arbeide.»

På sin første arbeidsdag i Amerika klippet Rebekka fem sauer. Det avstedkom tre mark ull, og en lønn på en halv dollar, som hun mente «…ikke var saa verst for det arbeide». Så kom år med arbeid som tjenestejente på gård og på hotell. Symaskinen ble flittig brukt. Rebekka er arbeidsom og svært pliktoppfyllende. I brevet forteller hun om jenter som mister jobbene sine fordi de ikke klarer å innrette seg etter enkle husregler. Hun beskriver innbyggerne i det nye landet som snille og gjestfrie. Men avstandene som veldig store.

Rebekka kan huske at hun før reisen bekymret seg for språket, varmen, klærne, reisen, og naturen i Amerika. Men alt dette kaller hun for bagateller i forhold til «hvordan man træffer det med fortjenesten.»

Drapene som fortsatt opprører - mer enn hundre år etter

Å skaffe land

Året er 1902, og Rebekka forteller om mange norske og svenske innvandrere som går og venter på landjord som skal åpnes denne høsten, arealer som urbefolkningen rår over. I dette området var det Sioux-indianerne holdt til. Staten kjøpte landområdene for igjen å gi disse til folk som kunne opparbeide dem, «thi indianerne gjòr sig ingen nÿtte af det» som hun sier. Dette beskriver godt datidens syn på urbefolkningen, der man ikke forstår deres nomadetilværelse, og ønsker intensivt jordbruk i «profittens land». Ironisk nok betyr Dakota «venn» på Sioux-indianernes språk – hvor vennlig indianerne selv ble behandlet kan vel diskuteres.

Enhver innvandrer kunne på den tiden fordre landjord på en «kvart» størrelse, som tilsa 160 acres. Omregnet til norsk benevnelse blir dette cirka 640 dekar, altså ikke noe småbruk. Rebekka forteller om mange kvinner som er blitt jordeiere, noe som ikke var så vanlig her i Norge på den tiden. Men visse krav måtte innfris, dersom man ikke hadde penger å kjøpe land for. Landområdet måtte gjerdes inn, hus og fjøs måtte bygges, brønn graves, ei ku og en hest anskaffes, og man måtte bo der et visst antall dager i året. Dersom innvandreren punktlig holdt seg til disse reglene i fem år, kunne hun eller han anse gården som sin.

Dette brevet er verdt flere millioner kroner

Vi Pluss

Ber om råd

På Bjarkøy, en av naboøyene til Grytøy, går søsteren Nikoline og hennes mann Hans Nilsen og sysler med tanker om å gjøre som Rebekka. Men tvilen er stor, for de har kjøpt jord for 600 kroner, hvor de i 1892 startet det møysommelige arbeidet med å opparbeide og bygge seg gård. De er også blitt foreldre til tvillingene Laura og Nils. De ber Rebekka om råd, og hun svarer så nøkternt hun kan, men sier tydelig ifra om at det er et stort ansvar å skulle råde i en bestemt retning. For ett er det å utvandre når man er ung, og ikke eier noe. «Men med det arbeide eders hjem har kostet eder, synes jeg det er synd at dere skal begÿnde op igjen.»

Nikoline og Hans ble værende på Bjarkøy, hun døde av «maveonde» (sannsynligvis kreft) på sykehuset i Tromsø i 1905, bare 37 år gammel. Tvillingene var da 12 år. I lange vintermåneder når Hans var ute på fiske, drev lille Laura gården alene, med buskap og det hele. Tvillingbroren ble først sendt til slektninger på Grytøy, inntil han ble gammel nok til å være med faren på fiske.

Etter 30 år i jungelen ble soldaten funnet. Han hadde ikke fått med seg at krigen var slutt.

Vi Pluss

Kapret hjertet

I Amerika har nordmannen Nils Rolfsrud fra Sigdal kapret den modige Rebekkas hjerte. Og i 1906 gifter de seg. De bor i Nord-Dakota, hvor Nils hadde fått sin rettmessige part land, og Rebekka tar jordeiendom som grenser inntil hans. De får fem barn, Halvor, Agnes, Ragna, Erling og Hanna. Nils sliter med helsa etter et uhell i et kulldagbrudd der han ødela det ene beinet sitt. Han har også fått kullstøv i lungene.

Harde år ligger foran Rebekka. Men hun klarer ikke å la være å tenke på unge Laura som er så alene med alt det tunge slitet på gården på Bjarkøy. Hun ser for seg den spinkle tenåringen slite på den store kjøreoksen, dyret ingen voksne tør nærme seg.

Så hun inviterer niesen sin over til Amerika, og Laura blir veldig glad for å få denne muligheten. Hun er blitt 19, og går i gang med å pakke sin reisekiste.

Skjebnen

Men skjebnen griper inn, og slår hull i lyse drømmer. Lauras reisekiste står ferdigpakket på trappen, da hun får bud om at hennes tvillingbror Nils har forlist og omkommet på sjøen. Faren overtaler henne til å bli hjemme.

Laura sørget resten av livet over sin bror som hun var så glad i. Hun hadde ingen andre søsken. Under svært trange kår fortsatte hun å hjelpe sin far på gården.

Det var ingen selvfølge at emigrantene fikk gjensyn med gamlelandet eller sine kjære der. Men like etter at Laura med stor sorg pakker sine eiendeler opp av reisekisten, bestemmer Rebekka og Nils seg for å ta med seg barna, flytte hjem til Norge, og få kjøpt seg en gård her. Kristianiafjord heter skipet som tar dem fra New York til Bergen. Det bærer nordover med tog, og Laura får se sin kjære Amerika- tante igjen.

Hun skjøt for å drepe, men fikk folkets sympati

Drar for siste gang

Tilbake i Norge innser Rebekka og Nils at framtiden her slett ikke ser lys ut, særlig med Nils sin dårlige helsetilstand. De har retrettmulighet, for de har bare leid ut gården sin for tre år. Det hele ender med at de drar over til Amerika igjen, og bygger et lite hotell i Grand Forks, Nord-Dakota, som de driver. Etter at leiekontrakten er utgått, flytter de inn på gården sin igjen. I 1920 dør Nils, og 45-årige Rebekka er alene med ansvaret for gårdsdriften og de fem barna.

Brevvekslingen over Atlanteren fortsetter, og i 1933 skriver Rebekka til Laura: «Jeg har dogtorordre om ikke at gjóre noget tungt arbeide, thi jeg har daarligt hjerte». En maidag, to år senere, dør Rebekka av sin hjertesykdom. Hun ble 59 år gammel, og ligger begravet ved siden av sin mann på Clear Greek kirkegården nær Keene i Nord-Dakota.

Barnebarn og oldebarn er kommet til i ettertid, og gården, som nå er vokst til 5000 dekar, er fortsatt i drift, og i familiens eie. I senere tid er det er funnet olje på gården, og en oljebrønn ble etablert der.

Mormors brev fra Gestapos fangenskap

Satte sin lit til Gud

«Vissnok er det saa at jeg mangen gang i de stille stunder ønsker at mit øie kunde se det gamle, kjære hjem, men det gaar ikke an at fordÿbe sig i saadanne ónske, da den store umulighed skiller imellem. Dog jeg skal ikke sige umulighed, thi for herren er alt mulig, saa ogsaa det. Jeg slaar mig derfor til ro og tænker: har herren ordnet det saa at mit livslób skal endes her, saa er jeg fornóit dermed. Men skulde jeg engang faa se de hjemlige strande, saa vilde det glæde mig meget.»

Dette skrev Rebekka i 1902, knapt et år etter at hun ankom Amerika. Ordlyden i brevene hennes gjenspeiler en inderlig kjærlighet til det hun forlot. Det var modig gjort å legge av gårde mot ukjent språk og ukjent land. Men Rebekka satte sin lit til Gud, det ga henne styrke og mot.

Sikkert er det at disse brev-arkene med Amerika-nytt ble lest nøye, og mange ganger, før de fikk sin plass i en kommodeskuff.