Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Så endelig var avskjeden. Og så inderlig kjærlig ordene i avskjedshilsener fra en far, en søster, og en svoger, i poesiboken som skulle være med 26-åringen til Amerika.

Vel framme på præriens sletteland, begynte hun å skrive. Og de der hjemme i gamlelandet, begynte å vente på Amerika-brev. Selv i dag evner de små, gulnede brevarkene, brettet i tre, med sirlig, liten skjønnskrift, å røre ved hjerter. Å lese de detaljerte beskrivelsene er som å åpne en dør inn i en annen tid, vanskelig å komme fort ut av.

En stille dokumentasjon på hardt arbeid, levd liv i upløyd landskap, og ikke minst – den sterke lengselen tilbake til alt der hjemme, til familien, til Grytøys trauste fjell og vakre Toppsund, og til trekkfuglenes intense sang under midnattsol. Ja, til alt hun forlot.

Søkte ledig land

Trange tider og store barnekull førte til at svært mange her til lands så seg nødt til å bryte opp, og søke etter «ledig land» med dyrkbar jord. Enten innenfor landets grenser, som til Bardu eller Målselv, eller å ta det lange steget over Atlanteren.