Alzheimer i ung alder:

Mammaen som forsvant

Da Annikken fikk diagnosen Alzheimer måtte barna hennes ta stilling til om de ville hjelpe henne med å dø.

IDOLET: Christine Mølmann Annexstad fotografert sammen med mamma Annikken Annexstad på 80-tallet. Christine forteller at hun har sett opp til moren hele livet. Foto: Privat
IDOLET: Christine Mølmann Annexstad fotografert sammen med mamma Annikken Annexstad på 80-tallet. Christine forteller at hun har sett opp til moren hele livet. Foto: Privat Vis mer

Vi.no er både en nettavis og en Facebookgruppe for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

(Vi.no): Når Sigurd Mølmann Annexstad (22) tenker tilbake, tror han det aller første tegnet på at noe var galt kom da han gikk i 7. klasse. Året er 2009. Mamma Annikken har sagt ja til at Sigurds bestekompis kan sove over. Men når hun kommer hjem om kvelden skjønner hun ikke hvorfor de er der. I morens ansikt ser Sigurd en forfjamselse og forvirring han ikke har sett før.

Annikken begynner å oppføre seg merkelig. Hun fyller kjøleskapet med store mengder mat. Hun må alltid ha sju til åtte yoghurter, én boks med peanøtt-is og 10 Cola Zero i kjøleskapet. I hyllene rundt peisen må det alltid være fullt med ved.

Hun glemmer ting de nettopp har snakket om og blir lett sint. Mor og sønn havner ofte i krangler om ingenting.

FØRSTE SKOLEDAG: Mamma Annikken og mormor Reidun «Boya» Annexstad fotografert sammen med Christine på hennes første skoledag. Foto: Privat
FØRSTE SKOLEDAG: Mamma Annikken og mormor Reidun «Boya» Annexstad fotografert sammen med Christine på hennes første skoledag. Foto: Privat Vis mer

Hvor er Annikken?

– Noen ganger lurer jeg på hvor Annikken er. Om det er meg selv, sier Annikken Annexstad (56) til Vår Staude i God Morgen Norge på TV2.

29. september 2018 blir Annikken intervjuet på TV sammen med datteren Christine Mølmann Annexstad (37) og sønnen Sigurd Mølmann Annexstad (22). Hun har hatt diagnosen Alzheimer i tre år, men kan fortelle om sykdommen som hun fortsatt har god innsikt i.

Ett år etter seinere forteller Christine til Vi.no at det ikke lenger er sammenheng i morens tanker. Moren vet ikke hvordan hun henter drikke i kjøleskapet eller hva et kjøleskap er. Hjemmesykepleien er innom tre til fire ganger daglig.

For Annikken er det viktig å bryte tabuet om Alzheimers sykdom. Hun vil at Christine og Sigurd skal være hennes talerør når hun ikke lenger kan fortelle selv. Derfor forteller de morens historie.

VARM, ENGASJERT OG SOLIDARISK: Barna beskriver Annikken som handlekraftig. Hun var kjent for å alltid ha åpent hus for familie og venner. Hun lærte barna at det var viktig å hjelpe andre hvis de hadde mulighet. Foto: Privat
VARM, ENGASJERT OG SOLIDARISK: Barna beskriver Annikken som handlekraftig. Hun var kjent for å alltid ha åpent hus for familie og venner. Hun lærte barna at det var viktig å hjelpe andre hvis de hadde mulighet. Foto: Privat Vis mer

– Mitt idol

Ingen kunne ane noe om det onde som lurte i Annikkens kropp.

Som aktiv, ung politiker på 19 år, hadde hun med seg datteren under armen på alle møter. Allerede som 28-åring blir hun personalsjef i Hammerfest kommune. Christine blir også med moren til Oslo i fem år mens Annikken utdanner seg.

«Alle» i lokalmiljøet vet hvem Annikken er. Hun får internasjonale priser for jobben hun gjør i kommunesektoren, blant annet som utviklingssjef i Tromsø.

– Vi har vært mer venninner enn mor og datter. Hun har bygd min selvtillit og selvfølelse. For oss har hun vært noe å strekke seg etter. Hun har vært mitt idol. Jeg har virkelig sett opp til henne, sier Christine.

TRE GENERASJONER: Hele familien samlet: Christine med sønnen William Krisander (2) på fanget. Sigurd og Annikken. Det var stort for Annikken å bli bestemor. Barnebarnet er til stor glede for henne. Foto: Privat
TRE GENERASJONER: Hele familien samlet: Christine med sønnen William Krisander (2) på fanget. Sigurd og Annikken. Det var stort for Annikken å bli bestemor. Barnebarnet er til stor glede for henne. Foto: Privat Vis mer

– Mamma har vært en enormt sterk ressursperson. Hun har to mastergrader, har vært politisk aktiv og sittet i kommunestyret for SV. Hun har vært et opplyst menneske man kunne snakke med om alt. Vi har nesten vokst opp i demonstrasjonstog. Hun lærte oss at hvis man kunne hjelpe andre, så skulle man gjøre det, forteller Sigurd.

Varme husvegger

I huset familien bodde i på Klokkerøya utenfor Hammerfest skaper Annikken et varmt og inkluderende hjem for barna, familie og venner. I en liten låve har familien hester, geiter, gjess, høns, kanin, hund og katt.

Bob Dylan og Waterboys strømmer ofte ut fra stereoanlegget.

For Annikken er det aldri langt fra ord til handling. Hun er kreativ og opptatt av interiør. Sigurd synes alltid moren ser så pen ut. Annikken leser store tenkere som Locke, Descartes, Marx og til og med Mao. I feriene leser hun krim skrevet av Henning Mankell og Jo Nesbø.

NÆRT FORHOLD: Annikken Annexstad og datteren Christine Mølmann Annexstad har vært mer venninner enn mor og datter. Da Annikken fikk diagnosen Alzheimers sykdom flyttet Christine fra Oslo og hjem til Nord-Norge for å passe på moren. Foto: Petter Strøm/ NRK
NÆRT FORHOLD: Annikken Annexstad og datteren Christine Mølmann Annexstad har vært mer venninner enn mor og datter. Da Annikken fikk diagnosen Alzheimers sykdom flyttet Christine fra Oslo og hjem til Nord-Norge for å passe på moren. Foto: Petter Strøm/ NRK Vis mer

– At hun har vært så syk har preget store deler av livet mitt. Dette er mammaen min, hun som lærte meg å gå og si mine første ord. Hun har gjort livet trygt for meg. Nå kan jeg ikke gjøre livet trygt for henne. Hun vet ikke hvilket rom hun er i eller hvordan hun kommer seg til badet. Det isner i sjelen min når jeg tenker på frykten og angsten sykdommen gir henne hver dag, sier Sigurd.

Brukte en million

Christine og Sigurd tror lenge at morens endring i oppførsel kommer av sterke medisiner hun har gått på etter en trafikkulykke i 2007.

Men Annikken gjør mer og mer rare ting etter hvert som åra går.

Christine (37), som bor i Oslo, bekymrer seg. Moren, som alltid har hatt kontroll på økonomien, har plutselig brukt en million kroner uten å betale kredittkortet. Hun gir bort og låner penger. Regninger blir ikke betalt.

– Det stemte ikke med hvem mamma var, sier Christine.

En grundig utredning ved Universitetssykehuset Nord-Norge viser at Annikken har Alzheimers sykdom. Hun er 53 år.

For Christine er valget enkelt: Hun flytter tilbake til Nord-Norge for å passe på mamma.

UT I VERDEN: Annikken Annexstad og sønnen Sigurd Mølmann Annexstad i Frankrike. Sigurd synes det er godt å tenke på at moren fikk mye ut av livet før hun fikk Alzheimer. Foto: Privat
UT I VERDEN: Annikken Annexstad og sønnen Sigurd Mølmann Annexstad i Frankrike. Sigurd synes det er godt å tenke på at moren fikk mye ut av livet før hun fikk Alzheimer. Foto: Privat Vis mer

– Mammas fokus var at vi måtte forberede oss på framtida. Det var viktig for henne å diskutere hvordan ting skulle bli når hun «forsvant» helt. Det var tøffe runder, men hun var klar i hodet og bestemt på at alt måtte være på plass, sier Christine.

Hjelp til å dø?

Annikken ønsker at barna skal hjelpe henne med assistert dødshjelp i Sveits.

– Det verst tenkelige scenarioet for mamma var å bli sittende på institusjon som en levende død i mange år. Hun tenkte på vår smerte. Hun ville ikke miste verdigheten, men huskes for den hun var. Hun elsket livet, men har aldri vært redd for døden.

– Jeg husker at vi sa «tenk om det kommer en kur, og så har vi allerede tatt livet av deg?», sier Christine.

SAMHOLD: Annikkens mor Reidun Annexstad (81) og far Per Annexstad (80) bor i leilighet i samme hus som Annikken. Annikken spiser frokost sammen med foreldrene i Gullsmedstua til faren i Tromsø sentrum hver morgen. Foto: Privat
SAMHOLD: Annikkens mor Reidun Annexstad (81) og far Per Annexstad (80) bor i leilighet i samme hus som Annikken. Annikken spiser frokost sammen med foreldrene i Gullsmedstua til faren i Tromsø sentrum hver morgen. Foto: Privat Vis mer

Annikken var til slutt enig med barna, og gikk tilbake på sitt ønske om å få hjelp til å dø.

Da Annikken fikk diagnosen var beskjeden at hun hadde mellom fem og ti år igjen å leve. Sigurd er glad for at moren har levd livet til det fulle.

– De gode minnene er det mange av. Hun har gjort så mye ut av livet. Hun har studert i Frankrike og England. Hun har reist og opplevd mye. Det er fint å tenke på. Det fjerner ikke sorgen, men det kan hjelpe av og til.

– Konstant sorg

I jula 2018 blir Annikken veldig syk. Hun får spasmer og rykninger. Det viser seg at en lungebetennelse de ikke har visst om har ført til blodforgiftning.

– Hun var kognitivt borte. Det var nesten så hun ikke kjente oss igjen. Vi sørget skikkelig og trodde vi skulle miste henne, sier Christine.

Annikken blir fysisk frisk igjen, men kom aldri tilbake til det mentale stadiet hun var på før jul.

I det siste stadiet av sykdommen vet hun fortsatt hvem barna er. Hun bor fortsatt hjemme, men må snart bli passet på 24 timer i døgnet.

– Jeg går i konstant sorg. Jeg gruer meg veldig til den dagen hun kanskje ikke kjenner meg igjen. Jeg må prøve å leve et liv, men jeg har mange dager hvor jeg er veldig lei meg. Hun blir verre og verre hver uke. Det er forferdelig å se. Vi mister mamma litt etter litt, og med større hurtighet de siste ni månedene, sier Christine.

Sterk som syk

Annikken har aldri skammet seg. Hun har fortalt hvordan sykdommen oppleves, at hun blant annet kan hallusinere. At hun kan oppleve at gulvet beveger seg som vann.

– Hun har hatt veldig stor innsikt i sykdommen. Det er ufattelig tungt at hun forstår hvor syk hun er og hvilken vei det går. Jeg ser ingen Gud i dette. Det er ingen godhet i den situasjonen hun er i, sier Sigurd.

Ifølge Sigurd kan hun fortsatt si ting som overrasker. Han har drevet aktivt med boksing i fem år og har i forbindelse med idretten reist mye til USA.

– Hun spør ofte om boksingen. Det er viktig for henne at jeg fortsatt følger lidenskapen. Hun er så sterk samtidig som hun er så syk.

Også Christines sønn på to år gir Annikken mye glede.

– Han er en solstråle for mamma. For henne er det enkelt å kommunisere med et barn. Barnebarnet gjør henne til en annen person. Han krever ikke noe annet enn å leke å ha det artig. sier Christine.

Uansett hva som skjer videre kommer ikke søsknene til å gjøre som moren ba dem om da hun ble syk. De vil ikke hjelpe henne med å dø.

– Nå har vi akseptert at det vil være for seint å redde mamma med nye medisiner, men vi vet ikke hva hun får med seg. Det kan hende hun er der inne, sier Christine.