Identifiserer seg ikke med rollen som bestemor:

- Mamma bruker smittevern som unnskyldning for å slippe å se barnebarna

Ti måneder etter at foreldrene isolerte seg i ferieleiligheten i utlandet, skulle datteren ønske de i det minste ga uttrykk for savn av barnebarnet på to år. Er det greit å «velge bort» barnebarn?

- VI HAR ALT VI TRENGER: Ikke én gang har foreldrene gitt uttrykk for at de savner familien sin. Snarere tvert imot, uttrykker de ofte glede over at de har alt de trenger der de er. Nå er det ti måneder siden de isolerte seg i ferieleiligheten i utlandet, og datteren mener barnebarnet på to år ikke kommer til å huske dem. Illustrasjonsfoto: NTB
- VI HAR ALT VI TRENGER: Ikke én gang har foreldrene gitt uttrykk for at de savner familien sin. Snarere tvert imot, uttrykker de ofte glede over at de har alt de trenger der de er. Nå er det ti måneder siden de isolerte seg i ferieleiligheten i utlandet, og datteren mener barnebarnet på to år ikke kommer til å huske dem. Illustrasjonsfoto: NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- De spør ikke om bilder, lurer ikke på hvordan hun har det. Det er som om de velger å bare forholde seg til meg, og ikke familien min, sier datteren som vi her kaller «Monica» (39). Hun ønsker å være anonym av hensyn til familien.

Da coronaen kom til Norge og samfunnet stengte ned i mars, tok foreldrene hennes rådet svært bokstavelig: De rømte til ferieleiligheten i utlandet. Siden ble det innført ti dagers reisekarantene for alle som ankommer Norge fra røde land, og de ti dagene har ikke foreldrene ønsket å ta for å kunne møte familien sin.

- Til jul overførte de noen kroner som de ba meg fordele som jeg ville, som julegave. Det føles som å ha kontakt med en perifer tante. Det er så lite foreldrenærhet i det, sier «Monica».

- Situasjonen er trist

Foreldrenes distansering handler ikke først og fremst om smittevern, mener hun. Pandemien kom heller som en kjærkommen unnskyldning til å ta ut enda mer avstand enn de allerede hadde gjort.

- Så lenge jeg kan huske, har mamma vært opptatt av å si at jeg ikke må finne på å få barn. Jeg har alltid følt meg elsket, hun har aldri sagt at hun angrer på at hun selv fikk barn, hun bare ønsket noe annet for meg, forteller hun.

- Hun har sagt at hun er ferdig med barn og at hun ikke har noe ønske om å bli bestemor. Disse beskjedene har helt klart påvirket meg til å få barn i seineste laget.

Da barnebarna var et faktum, hadde «Monica» trodd at pipen ville få en annen lyd. Ikke sånn at hun forventet at moren ville komme løpende på klinikken og overøse dem med gaver, eller at hun ville endre personlighet og bli en gammeldags bestemor. Da broren fikk barn som den første i søskenflokken, var hun heller ikke interessert.

- Jeg hadde jo sett dette, og hadde derfor ikke all verdens forventninger da jeg selv ble mor, husker hun.

- Likevel synes jeg situasjonen er trist.

I løpet av pandemien har moren nevnt at hun snart må hjemom siden det begynner å bli lenge siden hun var hos tannlegen eller legen. Men hun har aldri gitt uttrykk for at hun savner å se familie og barnebarn. I stedet er hun veldig opptatt av å snakke om hvor heldig hun føler seg som kan være et sted der hun har alt hun trenger. «Jeg savner ikke noe,» kan hun si.

BARNEBARNET KJENNER IKKE MORMOR: - Sist mamma og pappa var samlet i samme rom som datteren min, var i dåpen hennes. Jeg tror ikke hun skjønner at de er besteforeldrene hennes, sier Monica. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB
BARNEBARNET KJENNER IKKE MORMOR: - Sist mamma og pappa var samlet i samme rom som datteren min, var i dåpen hennes. Jeg tror ikke hun skjønner at de er besteforeldrene hennes, sier Monica. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB Vis mer

- Foreldreskapet varer livet ut

Relasjonspedagog og forfatter Bjørk Matheasdatter kjenner ikke til familien vi her snakker om, men sier på generelt grunnlag at hun godt forstår hva datteren etterlyser hos sin mor. I sin siste bok «Å løfte og bli løftet» som ble utgitt i oktober, skriver hun om mekanismene som er viktige i alle livsfaser og relasjoner. Hun skriver også spesifikt om forholdet mellom foreldre og voksne barn:

- Det er helt naturlig for et barn å ønske seg kontakt med foreldrene sine, også som voksen, konstaterer hun.

- Tilknytningen i foreldreskapet varer livet ut. Forholdet du har til foreldrene dine er noe av det som bekrefter at du er en verdifull person som det er viktig å bruke tid på. Dette forandrer seg ikke når du selv får familie, hvis ikke foreldrene dine er interessert i dine barn, er det naturlig at du selv kan føle deg avvist.

I denne historien er det minst to tapere, mener Matheasdatter. Hun synes synd i bestemoren som har latt være å åpne døra inn til besteforeldrerollen uten engang å sjekke hva som kunne ha ligget der for henne. Samtidig forstår hun at denne rollen kan virke fremmed for noen.

- Mange i hennes generasjon er veldig opptatt av at de ikke er klassiske besteforeldre, slik de selv har sett rollen utenfra, mener hun.

Da Matheasdatter selv ble bestemor som 50-åring, ble hun overrasket over hvor mange som kommenterte at hun virket altfor ung til å være bestemor.

- Jeg husker også at jeg ble forundret da jeg var ung voksen og opplevde at enkelte kvinner i generasjonen over meg var veldig opptatt av å påpeke at de ikke var «sånne mødre som bakte boller», sier hun.

- Å fortelle at man ikke bakte boller ble en markering av avstand til tidligere generasjoner og dem i egen generasjon som valgte mer tradisjonelt. Slik laget de også et mønster for hvordan karrierebevisste, oppdaterte kvinner skulle være, også etter at de ble mødre.

Glamorøst yrkesliv

Matheasdatter sier det er en motebevegelse som blir løftet fram i markedsføring mot eldre generasjoner: Tenk på deg selv, ikke spar til barnas arv, ta heller opp lån på huset, reis, spis, kjøp en motorsykkel, opplev livet!

- Det har vært en tendens til å tro at livets beste opplevelser finnes der ute et sted. Vi jakter på så mye, når det største underet kanskje finnes rett foran nesa på oss, mener relasjonsterapeuten

- Hver generasjon har sine sannheter, og generasjonen som fikk barn på 60- og 70-tallet var kanskje litt polarisert: Mange av kvinnene som valgte karriere på den tida møtte også mye motstand, og det er forståelig at både retorikk og handlingsmønstre kunne bli mer steile og firkanta. Det handler også om hva vi som medmennesker gir hverandre anerkjennelse for. Mens man i et miljø kunne bli nedvurdert for å velge yrkeslivet, ville man i et annet miljø få kredibilitet som yrkesutøver, men samtidig oppleve at rollen man hadde hjemme ble nedvurdert og helst ikke skulle snakkes om. Manøvrerer du i et slikt farvann, kan det være vanskelig for å finne balanse i livet og plass for rollene som både yrkesperson og mor.

«Monica» kjenner moren igjen i relasjonsterapeutens beskrivelse.

- Mamma har vært veldig opptatt av jobben sin, og har nok hatt et litt glamorøst yrkesliv. Det er viktig for henne å være ungdommelig, oppdatert og verdensvant. Bildet av den klassiske, bollebakende bestemoren har kanskje virket skremmende for henne, sier hun.

- Jeg tror mamma savner arbeidslivet veldig. Der ble hun beundret.

- Forutinntatte tanker

Matheasdatter mener behovet for beundring kunne ha vært stilt om «Monicas» mor tillot seg å bli kjent med barnebarna.

- Jeg skulle ønske vi kunne tenke annerledes på omgang med barn. Vi snakker om å passe barn, noe denne moren har sagt seg ferdig med, når vi heller kunne ha sett på det som muligheten til å være sammen med barn. Barnebarn er mennesker som ofte vil elske deg svært høyt, som vil lære deg om livet og suge til seg det du har å fortelle, sier hun.

- Denne bestemorens forutinntatte tanker om hva det er å være bestemor, avskjærer henne fra det som kunne ha vært en stor opplevelse i livet. Ellers ser hun kanskje på seg selv som et åpent og raust menneske som liker å oppleve det livet har å by på. Det er trist når folk får et dårligere liv enn de kunne hatt, fordi de kanskje har låst seg fast i et tankemønster og ikke makter å ta imot de gavene som ligger foran dem.

- Tilgi dine foreldre

- Er det greit å si at du ikke vil ha noe med barnebarna å gjøre?

- Nei, jeg synes egentlig ikke det. Når du får barn, vet du at du en gang kan få barnebarn. Å ikke møte dem, ikke bry seg om dem, ikke høre hvordan de har det? Det synes jeg er en brist, sier Matheasdatter.

«Monica» har innfunnet seg med at forholdet til moren er som det er. Hun forventer ingenting lenger. Men hun kjenner at kontakten de har, koster henne mye energi. Matheasdatter forklarer hvorfor:

- Når din oppvekstfamilie ikke er der for deg, er det ikke så rart om du bruker mye krefter, energi og tankekraft på det. Og det tar av den potten du ha. Forsøk i stedet å bruke din energi og tankekraft på den familien du skaper selv, råder hun.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer