Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hvor langt vil du gå for kjærligheten? Jessica lånte bort penger og satte seg i gjeld for ektemannens skyld.

Det var også for hans del hun påtok seg å smugle kokain. Hun, som aldri hadde brukt narkotika selv. Da hun ble tatt, følte hun bare lettelse. Selv om hun måtte sone sin straff.

Lang narkotikadom

Ryggsekken var rød. Den inneholdt tre kilo kokain til en gateverdi på fem millioner kroner. Jessica hadde hatt den med seg fra Amsterdam, og nå var hun snart hjemme. Etter å ha byttet fra buss til tog i København, rullet hun mot sydsvenske Skåne. Toget stoppet i Hyllie, utenfor Malmö.

Jessica tittet ut gjennom vinduet og speidet etter narkohunder. Hun så ingen, men det var tollere der, og de gikk om bord. Jessica ble så nervøs at hun skalv ukontrollert over hele kroppen, og tollerne la merke til det: De ba henne bli med ut på perrongen.

Etter en rask titt i den røde sekken satte de på henne håndjern og kjørte henne rett i varetekt. En augustdag i 2017 skulle forandre livet hennes for alltid.

Tiltalen lød på grov narkotikasmugling. Rettssaken førte til en fengselsdom på flere år. Når vi møtes hjemme hos Jessica er hun blitt 37 år. Det er en kald og vindfull vårdag i Helsingborg, og hun har akkurat avtjent sin straff.

Nå vil hun advare andre mot å gå for langt i sitt ønske om å hjelpe noen de er glad i.

Jessica er ikke hennes egentlige navn.

Vanskelig å si nei

– Det verste var ikke å sitte i fengsel. Det verste var at jeg ble så utnyttet, så lurt, sier hun.

Hun har aldri brukt narkotika eller hatt omgang med noen som har gjort det. Om noen på forhånd hadde sagt at hun skulle komme til å smugle narkotika verdt flere millioner, hadde hun ansett det som helt usannsynlig.

Jessica begynte å jobbe rett etter videregående, og har hatt ulike jobber innen resepsjon og konferanse.

– Jeg trivdes veldig godt. Det var et sånt fellesskap på jobben, vi var som en familie.

Hun jobbet ofte ekstra, og den lille fritiden hun hadde tilbrakte hun med å lese og se film. Hun lengtet etter å møte en mann og etter hvert få barn.

Sommeren 2015 traff hun en mann som vi her kaller John. Allerede tidlig i forholdet ba han om å få låne penger, han trengte 5 000 kroner, og Jessica ville være snill.

– Jeg har alltid vært en sånn som liker å hjelpe andre, og har vanskelig for å si nei, forteller hun.

Hun har alltid følt seg litt ensom og utenfor, og medgir at hun kanskje var litt redd for at John ikke skulle ønske å være sammen med henne om han ikke fikk låne pengene han ba om.

Vennene advarte

Etter bare noen måneder giftet de seg. John fortsatte å be om lån, summene ble stadig større. Det kunne handle om 20 000, 40, 50 - og hver gang hadde han en troverdig forklaring på hva han trengte penger til. I bakgrunnen lå det en dårlig skjult trussel om at det ville gå ut over forholdet deres om han ikke fikk pengene han ba om.

– Han fikk alle pengene jeg tjente, og når det var tomt begynte jeg å låne av familie og venner for å kunne gi til ham, forteller Jessica.

– Flere av dem ba meg om ikke å gjøre det, og innerst inne visste jeg jo at det var galt. Men jeg ville at alt skulle være bra mellom oss og at han skulle like meg. Var han glad. var jeg glad. Vi var jo gift, og ektepar hjelper hverandre.

John betalte aldri tilbake, og Jessicas gjeld vokste i takt med vekten på skuldrene hennes. Hun hadde konstant vondt i magen.

Så kom John med forslaget, en sommerdag i 2017: Han hadde kontakter som kunne ordne det så hun tjente nok penger til å dekke all sin gjeld. Hun måtte bare ta noe med seg fra Amsterdam.

Naiv og uvitende

– Først var det helt utenkelig, men han maste sånn og det var et så stort press etter penger at jeg til slutt gikk med på å gjøre det, husker hun.

Hele veien føltes det feil. Den første tanken som gikk gjennom hodet hennes idet tollerne satte håndjern på henne, var: «Deilig, nå slipper jeg mer av dette».

– Jeg var så naiv og uvitende. Jeg trodde jeg skulle bli avhørt og løslatt. Jeg visste ikke engang hva slags narkotika som var i sekken, eller at den var verdt så mye, forteller hun.

– Først da jeg satt på cella i arresten gikk det opp for meg hvor dum jeg hadde vært. Samtidig føltes alt så uvirkelig. Det var som et mareritt jeg bare ville våkne opp fra. Jeg skjemtes over det jeg hadde gjort og ville ikke at noen skulle få vite det, men det var jo ikke til å unngå.

Fengslingsmøtet ble et sjokk. Da Jessica innså at hun ville få en lang fengselsstraff, brøt hun sammen og måtte kjøres til akuttpsykiatrisk legevakt.

– Der traff jeg en veldig fin lege som sat at jeg enten kunne gi opp, eller kjempe. Det brant seg fast i meg.

Hun erkjente alt. Hun var tatt på fersk gjerning, og meldinger på telefonen avslørte alt fra planlegging til gjennomføring.

Aksepterte straffen

Dommen ble fengsel i tre år og fire måneder. Jessica mener den var rettferdig. Hun hadde akseptert at straffen kom til å bli lang, og sto for det hun hadde gjort.

John fikk fem og et halvt års fengsel, men anket og ble frikjent i lagmannsretten.

Det føltes ikke fullt så rettferdig for Jessica. Hun lurer på hvordan han kan leve meg seg selv. Allerede i varetekt søkte hun om skilsmisse.

Det rutinepregede livet i fengsel føltes som en lettelse etter årene med stadig jakt på penger for å tilfredsstille ektemannens krav. Hun er takknemlig for de få vennene som valgte å holde kontakten og besøke henne mens hun sonet dommen sin. Det verste minnet fra årene i fengsel, var da faren døde og hun måtte delta i begravelsen hans iført håndjern.

Vil gjøre opp for seg

I fjor vår startet den gradvise veien tilbake i frihet med soning på åpen anstalt. Neste steg ble å flytte i egen leilighet med fotlenke, en elektronisk sporing som gir beskjed til kriminalomsorgen om du beveger deg utenfor tillatt .

– Det var vanskelig i begynnelsen. Jeg følte meg tafatt og usikker og trodde alle så på meg at jeg hadde fotlenke, selv om den ikke syntes, forteller hun.

– Utenfor fengsel følte jeg meg ensom. Der var det personale som brydde seg om meg og ville at jeg skulle lykkes. Jeg har nok ikke følt meg sett på den måten tidligere. Personalet i kriminalomsorgen er veldig bra.

Nå som hun har fått en omstart i livet vil Jessica først jobbe så mye som mulig for å nedbetale gjelden sin. Hun vil gjøre opp for seg. Siden vil hun studere atferdsvitenskap. Hun leste psykologi under soningen, og håper å ta en utdanning som gjør at hun kan hjelpe andre i samme situasjon som hun havnet i.

Men aller helst, håper hun at hennes historie kan advare andre så ingen gjentar hennes livs tabbe.