<strong>EN PÅMINNELSE:</strong> – Det vi har lært av det vi opplevde, er at man ikke kan ta freden for gitt. Og hjelpen vi fikk minner oss på hvor viktig det er å hjelpe andre som er i nød, sier Cato og Miriam Mathisen. Foto: Hege Landrø Johnsen
EN PÅMINNELSE: – Det vi har lært av det vi opplevde, er at man ikke kan ta freden for gitt. Og hjelpen vi fikk minner oss på hvor viktig det er å hjelpe andre som er i nød, sier Cato og Miriam Mathisen. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer

Tvangsevakuert fra Finnmark under krigen:

– Kom oss i trygghet til jul

- Etterpå har jeg tenkt at det er en som styrer over oss som hjalp oss den dagen.

Publisert
Sist oppdatert

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Dramatikken var stor da Miriam Mathisen evakuerte fra Finnmark i november 1944, sammen med storfamilien sin. Og julen nærmet seg.

Miriam var bare fire år da det skjedde. Han som skulle bli mannen hennes, Cato Mathisen, evakuerte også de samme dagene, med sin familie.

– Cato kom fra Nyvoll, på den andre siden av Korsfjorden. Jeg kom fra Nesset, forteller Miriam Mathisen (78) og finner fram gamle bilder og en bok. Vi er i leiligheten der hun og Cato bor, på Melhus i Trøndelag. Begge har finnmarksblod i årene.

Miriam blir engasjert når hun forteller om novemberdagene i 1944. Noe husker hun, noe har hun fått fortalt.

I ly for bombene

– Da ordren kom om at vi skulle evakuere, ville ikke far. Han hadde et mekanisk verksted der han bygde og reparerte båter, forteller hun.

<strong>ISKALD BESKJED:</strong> Den tyske krigsmakten ga befolkningen i Finnmark ordre om å eva-kuere. Foto: Privat
ISKALD BESKJED: Den tyske krigsmakten ga befolkningen i Finnmark ordre om å eva-kuere. Foto: Privat Vis mer

– Det var et stort berg som det gikk an å gjemme seg under, ikke langt fra huset vårt. Jeg husker at mor alltid sa, når det kom flydur: «Nå løper vi til berget, barn, og gjemmer oss under det til flyene har forsvunnet.» Og det gjorde vi.

Miriam husker spesielt en episode: Britiske fly planla å bombe en befestning på Storekorsnes, et stykke ute i fjorden. Men lysene der ble slukket, og flyene satte kursen mot Nesset, der familien bodde, i stedet. Lysene fra farens verksted satte dem i fare, men det gikk bra:

– Bombene havnet i sjøen. Etterpå har jeg tenkt at det er en som styrer over oss som hjalp oss den dagen og fremdeles beskytter oss.

Bombene havnet i sjøen. - Etterpå har jeg tenkt at det er en som styrer over oss som hjalp oss den dagen, sier Miriam. Foto: NTB Scanpix
Bombene havnet i sjøen. - Etterpå har jeg tenkt at det er en som styrer over oss som hjalp oss den dagen, sier Miriam. Foto: NTB Scanpix Vis mer

På flukt

Evakueringen startet den 13. november 1944. Det begynte med at familien så et oppslag om det på butikken. Miriams far nektet først å følge ordre.

– Da tyskerne truet ham med pistol, ga han etter. Vi begynte å pakke. Voksne kunne ha med 20 kilo bagasje hver, forteller Miriam.

Hun husker at flere av de voksne gråt. Besteforeldrene hennes og noen tanter og onkler var også med på båten, som seilte via Alta, Tromsø og Mo i Rana.

- Vi var 85 mennesker, den yngste var en tre uker gammel baby. Vi ble stablet ned i lasterommet.

Der ble det kokt mat. Doen var en bøtte. Det ble fuktig med så mange mennesker samlet på så liten plass. Miriam husker dråper som falt ned på ansiktet hennes når hun prøvde å sove.

– Vi lå på et lager med poteter, med noen tepper over. Og vi fikk lus.

<strong>Finnmark i brann:</strong> Tyskernes tilbaketog gikk gradvis vestover, i februar 1945 var turen kommet til Hammerfest. Alle bygningene i byen brant ned, med unntak av et gravkapell. Foto: NTB Scanpix
Finnmark i brann: Tyskernes tilbaketog gikk gradvis vestover, i februar 1945 var turen kommet til Hammerfest. Alle bygningene i byen brant ned, med unntak av et gravkapell. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Fødte på båten

Catos familie evakuerte i familiens 62 fot store fiskeskøyte, med en notbåt på slep. I denne var det også folk og proviant.

– Mor var høygravid, og broren min ble født på båten, mens hjembygda vår Nyvoll sto i brann, forteller Cato Mathisen (80).

– Vi kom oss i trygghet hos bekjente i Kvæfjord i Troms. Der hadde vi det godt. Vi var der ett års tid før vi vendte hjem.

Miriams familie skulle ende reisen på Hidra, øya utenfor Flekkefjord der moren kom fra. De rakk akkurat fram til jul.

Etter to år returnerte de til Finnmark. Faren hadde reist opp før, for å begynne gjenoppbyggingen av hjemmet deres.

– Etter noen år sto huset vårt der på nytt. Fars verksted også. Skjønt; kostnadene med å bygge opp var mye større enn den økonomiske erstatningen de fikk for det de hadde mistet, sier Miriam.

Lukten av appelsin

Jula 1945 ble feiret på Hidra. Miriam husker ingen ting av den. Men hun husker jula 1946, den første jula da hele familien var hjemme i Finnmark igjen.

– Vi ungene fikk en appelsin hver. Jeg husker luksusen ved det å få en hel appelsin, helt alene. Lukten av den. Mors gode risengrynsgrøt med mandel. En einebusk pyntet med lys og flagg. Vi bodde i en brakke nede ved fjorden i starten.

– Brakken var ikke isolert, og vi la oss to og to, med votter og tykke klær, når vi skulle sove. Men den gode julefølelsen var der. Jeg husker vi sang mye og spilte på et orgel vi hadde gravd ned i jorda da vi måtte evakuere, og gravd opp igjen etter at vi kom hjem. Vi sang: «Nå kommer dine arme små, O Jesus i din stall å gå». Jeg husker ordene tåredal og jammerdal. Og følte at vi hadde det så trygt og godt nå, sammenlignet med uroen som hadde vært.

– Vi bygde opp gården igjen, og fortsatte som før, sier Cato.

– Det vi har lært av det vi opplevde, er at man ikke kan ta freden for gitt. Og hjelpen vi fikk minner oss på hvor viktig det er å hjelpe andre som er i nød, sier paret.

<strong>FAMILIEN ETTER KRIGENS SLUTT:</strong> Dette bildet av familien Andersen ble tatt på Hidra i 1945. Nederst fra v.: Miriam, Thora, Erling og Erling jr. Øverst fra v.: Astrid, Kirsten Selma, Thorbjørg og Solveig. Foto: Privat
FAMILIEN ETTER KRIGENS SLUTT: Dette bildet av familien Andersen ble tatt på Hidra i 1945. Nederst fra v.: Miriam, Thora, Erling og Erling jr. Øverst fra v.: Astrid, Kirsten Selma, Thorbjørg og Solveig. Foto: Privat Vis mer

Artikkelen er først publisert i Allers.

Tvangsevakueringen av Finnmark

Finnmark var ikke berørt av kamper under den tyske invasjonen i 1940, men ble sammen med resten av Nord-Norge okkupert da de allierte oppga Narvik 10. juni. Høsten 1944 var tyskerne på defensiven på Murmanskfronten og begynte tilbaketrekking via Finnmark. Tyske myndigheter satte i verk «den brente jords taktikk» slik at ikke den sovjetiske Røde armé skulle finne noe av verdi når de rykket inn. Tanken var å iverksette en frivillig evakuering, men det ble raskt klart at befolkningen motsatte seg dette. 28. oktober samtykket Hitler i at tvangsevakuering skulle gjennomføres, av hele Finnmark og deler av Troms. De som ikke ville la seg evakuere, skulle betraktes som fiender. Av en sivilbefolkning på drøye 60 000 ble omtrent 40 000 evakuert, mens resten gjemte seg i utmarka; i gammer og huler i fjellet. Over 10 000 bygninger ble brent.

Kilder: Store norske leksikon og Wikipedia

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer