«Julematen er hellig, selv om den lukter utedo»

KOMMENTAR: Vi tar en fin råvare og ødelegger den så til de grader at den må skylles ned med det vondeste brennevinet polet har å by på. Velkommen til norsk jul!

GODT MEN LITT RART: Tradisjonell norsk julemat, står det notert i bildeteksten til dette illustrasjonsbildet. Må ha det, bare må ha det - ellers blir det ikke jul, men kan vi se litt nærmere på disse juleskikkene våre? Foto: Gorm Kallestad/NTB
GODT MEN LITT RART: Tradisjonell norsk julemat, står det notert i bildeteksten til dette illustrasjonsbildet. Må ha det, bare må ha det - ellers blir det ikke jul, men kan vi se litt nærmere på disse juleskikkene våre? Foto: Gorm Kallestad/NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Jeg skal ikke si sikkert når det skjedde, men det var ikke langt inn i forholdet. Jeg husker jeg var nervøs da jeg stilte spørsmålet til kjæresten jeg skjønte at jeg ville beholde. Hva pleide han å spise på julaften? Han var fra en annen kant av landet enn meg, og jeg var forberedt på det verste. Jeg visste at svaret han ga ville påvirke min fremtids jul. Det var bære eller briste.

Jeg skjønte at det var oss da han svarte det eneste rette: «Pinnekjøtt».

Jeg trodde det var nok. Nå har jeg forstått at det finnes lokale variasjoner selv innenfor team pinnekjøtt. Hør bare her: Min farmor, som var fra en annen del av Vestlandet enn der jeg vokste opp, kalte konsekvent pinnekjøtt for ribbe. Ribben folk flest kaller «ribbe», var svineribbe i hennes bok. Dette forvirret meg som barn, men jeg kom over det. Dagsavisens musikkjournalist Geir Rakvaag forteller om tilsvarende forvirring da han ankom Østlandet som ung voksen og oppdaget at «ribbe med den største selvfølgelighet bare er noe svineri,» som han skriver. Takket være min farmors språkforvirring kan jeg følge ham på den. Men mot slutten av teksten bærer det helt galt avsted idet han avslører at hans ribbe (altså pinnekjøtt) skal serveres med ertestuing. Og det er her det slår meg at selv de største juleselvfølgeligheter har sine lokale særheter som går langt forbi hva vi kaller maten.

Bagateller og tradisjoner

Min barndoms julaften luktet dampet, urøkt pinnekjøtt. I noen år snek også duften av sprøstekt svor seg inn, da min lille fetter fikk det for seg at han syntes så synd på de søte lammene og nektet å åpne munnen for annet enn potet. Mammas løsning var å servere begge deler. På julaften skal alle få det de liker best.

Det som ellers i året er som bagateller å regne, blir så stort i jula. Tradisjonene er så sterkt forbundet med identitet. Det at min nordnorske mann og jeg er oppvokst med samme julemat burde være en liten sak. Men når jeg hører hvordan andre diskuterer hva som skal til for at de skal kjenne på julestemningen, skjønner jeg at den felles mattradisjonen har spart oss for mange julekrangler. I enkelte familier gjentas kampen hvert eneste år: Pinnekjøtt, ribbe, lutefisk, rype, eller hva med ei lita kalkun? Hvem sin tur er det å få viljen sin i år?

Som min erkebergenske venninne en dag utbrøt: Marerittet er å få en svigersønn som ikke spiser pinnekjøtt på julaften!

Den norske jula er forbundet med så mange faste tradisjoner at jeg i min enfoldighet har antatt at det er sånn over alt. Jeg trodde julemåltidet var noe alle gjentok år etter år. Men på seg selv kjenner man som kjent ingen andre. Min franske venninne innviet meg i sin tradisjon for julemat:

- På julaften spiser vi bare det beste, sa hun.

- Det beste av hva?, spurte jeg.

- Det beste vi får tak i. Østers, gåselever, gode oster ...

Det er selvsagt en fornuft i dette: Spis det som er i sesong, det som ser best ut, det som frister deg mest i ferskvaredisken. Men den luksusen hadde jammen ikke våre norske forfedre da de la grunnlaget for mattradisjonene vi holder i hevd den dag i dag. Julen er ubeleilig nok lagt til en tid på året med begrenset tilgang til råvarer her i nord. Det vi spiser i jula er dermed det vi klarte å konservere før i tida. Det har ført til en del særheter, må man kunne si.

Trenden som gjorde surkål moderne

Hvis du noengang har hatt utenlandske gjester i jula, har du kanskje blitt tvunget til å se maten med nye øyne. La oss ta lutefisken som eksempel: Først tar vi en flott, eksklusiv og smakfull råvare. Så tørker vi den til det ugjenkjennelige, bløter den ut, legger den i lut og så i vann igjen. Nå smaker det jo ikke noe godt lenger, så vi øser på med bacon og skyller det hele ned med akevitt - det aller vondeste brennevinet.

FISKEHJELL: Her i landet henger vi den fineste fisken vår til tørk. Så sånn er det. Foto: NTB
FISKEHJELL: Her i landet henger vi den fineste fisken vår til tørk. Så sånn er det. Foto: NTB Vis mer

Og lutefisk er bare begynnelsen. La oss sveipe innom rakfisk mens vi først er i gang: De siste årene er fermentering blitt et trend-ord. Drikker du fermentert te (kombucha) og spiser fermenterte grønnsaker (kimchi), er du trendy som få. Selv julens fermenterte surkål kan nå settes på bordet som trendalibi. Men hvem andre enn nordmenn finner på å fermentere fisk? Bare lukten er nok til å skremme fanden på flatmark. Vi må gjerne rynke på nesa av svenskenes surstrømming, men en nyåpnet boks med rakfisk har samme effekt. Assosiasjonene går til tømming av utedo, men vi åpner et vindu og lesser på med rømme og løkringer og - igjen - skyller det hele ned med potetbrennevin.

I Numedal tar de den hakket lenger, ifølge Aase Dotterud, matansvarlig i Allers: Der koker de rakfisken i en blanding av øl og sirup før den serveres i lefse, gjerne første juledag. På Røros spiser de kokt ørret (nam!) sammen med rømmegrøt (hæ?). Jeg gjentar: Rømmegrøt med sukker, kanel og ørret. På samme skje. Samtidig.

På deler av Østlandet er mølje en rett som forbindes med jul. Den må for all del ikke forveksles med den nordnorske mølja, som er lever av skrei. Østpå, og til dels i Trøndelag, er mølje varm kraft fra koking av sylte og rull. Tilsett knust flatbrød, så har du smaken av julaften formiddag for noen.

Jeg konstaterer at smaken er som baken, den er delt. Og priser meg lykkelig over at min families eksotiske innslag, min svigerinne med brasiliansk opphav, hevder å glede seg til norsk julemat. Og at hun ikke har tilbudt seg å servere bacalao. Ikke et vondt ord om den brasilianske nasjonalretten, men den smaker ikke av jul.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer