Jessica sørget da sønnen flyttet hjemmefra:

- Jeg måtte minne meg selv om at han ikke var død

Eldstesønnen etterlot et tomrom i kjernefamilien da tiden var inne for å flytte hjemmefra.

Når savnet blir for stort, trøster Jessica seg med barndomsbilder av eldstesønnen. Yngstemann bor fortsatt hjemme. Foto: Jennifer Glans
Når savnet blir for stort, trøster Jessica seg med barndomsbilder av eldstesønnen. Yngstemann bor fortsatt hjemme. Foto: Jennifer Glans Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Jessica, Jesper og deres to sønner var en sammensveiset familie som tilbragte mye tid sammen. Så, plutselig, var de bare tre. Selv om eldstesønnen ikke flyttet langt, kjente Jessica på et stort tomrom.

- Det føltes som vi aldri mer skulle sees, medgir hun.

Da sønnen Rasmus flyttet hjemmefra, ba han mamma om hjelp med gardiner. Hele familien hjalp til med å bære pappesker. Sønnens leilighet lå i samme hus som resten av familien, likevel føltes det for Jessica som at han forsvant for alltid.

– Det var en ekstrem tomhet. Det føltes nesten som om han var død, forteller Jessica Hedrén (46).

Første kvelden sendte hun tjue meldinger for å spørre hvordan han klarte seg. Det føltes umulig å åpne døra til gutterommet hans, den nye hverdagen klarte hun ikke å se for seg. For selv om lillebror Dennis fortsatt bodde hjemme, var ingenting som før.

– Det var bare det at jeg var så vant til å si «hadet» før jeg gikk på jobben, og spørre hvordan dagen hadde vært da jeg kom hjem. Nå hadde jeg bare ett barn å si det til, husker Jessica.

Hun trodde det skulle bli lett å holde kontakten og møtes, de bodde tross alt fortsatt i samme leilighetskompleks. Men de jobbet ikke til samme tider, og hadde ulik timeplan.

Dekket på til fire

Rasmus var 21 år da han flyttet, og hadde begynt å jobbe som låsesmed. Lillebror Dennis var 19. Som barn var begge guttene aktive, de spilte fotball, innebandy og ishockey. Jessica var sønnenes fotballtrener.

Da barna var yngre hadde Jessica og Jesper et puslespill for å få hverdagene til å gå opp.

- Ofte møttes vi i idrettshallen, hele familien. Så tok vi med oss ett barn hver og dro i hver vår retning.

Når det ikke var hverdag med jobb, skole, trening og kamper, var familien mye sammen på hytta.

– Vi har tilbragt mye tid sammen hele familien, vi liker å fiske og dra på båtturer. Både Jesper og jeg har nære relasjoner til barna, de har kunnet prate med oss om alt, forteller Jessica.

I flere uker etter at Rasmus flyttet hjemmefra, fortsatte Jessica å dekke på til fire personer rundt middagsbordet. Tallerkenen skulle stå klar, så han alltid følte seg velkommen hjem.

At Jessicas følelse av tap skulle bli så sterk, var hun overhodet ikke forberedt på.

– Det ble en sorg over å klippe navlestrengen, nå har jeg faktisk ikke barnet mitt hjemme lenger. Tomheten ble så påtakelig. Etter en stund måtte jeg minne meg selv på at han ikke var død, han er jo ikke borte for alltid.

Jessica måtte kjempe med seg selv for ikke å gi sønnen dårlig samvittighet. Det eneste han gjorde, var jo å leve sitt liv. Og det unnet hun ham. Foto:
Jessica måtte kjempe med seg selv for ikke å gi sønnen dårlig samvittighet. Det eneste han gjorde, var jo å leve sitt liv. Og det unnet hun ham. Foto: Vis mer

Jessica, Jesper og Dennis fant etter hvert nye rutiner. Det tok noen måneder før Jessica orket å åpne døra til Rasmus sitt rom, da malte de om og byttet innredning.

- Det tror jeg var bra for å komme over tomheten. Det ble noe nytt og ga meg en ny giv, jeg tenkte at «nei, nå bor han faktisk ikke her, nå lager vi et gjesterom!»

Men det skulle ta enda et par måneder før Jessica kom helt inn i sin nye hverdag. Hun trengte ikke lenger å sende tjue meldinger om dagen for å finne ro, og Rasmus begynte å komme hjem på søndagsmiddag hver uke.

– Den største endringen i hverdagen var klesvasken og matlagingen. Det føltes som jeg hadde så mye mer tid enn før, sier Jessica.

Hun begynte å gå turer i skogen, og jobbet som frivillig på et hundepensjonat. Snart adopterte familien en hund som kom til å ta opp mye tid for henne og Jesper.

– Jeg tror det er veldig viktig at man ikke gror fast i ensomheten når barna flytter ut og lever sitt eget liv, og at man prater med partneren sin om det som er vanskelig. Og framfor alt: La barnet ta steget og våge å være voksen.

Selv om Jessica syntes det var tøft i perioden sønnen flyttet ut, kjempet hun for å aldri gi sønnen dårlig samvittighet. Samtidig som hun håndterte sin egen sorg og ensomhet, var hun glad på sønnens vegne.

– Det føltes veldig viktig å ikke belaste ham med mine følelser. Jeg sa aldri «hvorfor måtte du flytte?» eller «ser du ikke hvor ensomt det ble for meg?», understreker hun.

- Da vi ringte hverandre i begynnelsen sa jeg at jeg var veldig glad på hans vegne, men innrømte også at det var veldig tomt uten ham og at jeg følte meg forlatt. Å si at man savner barnet sitt viser jo bare hvor mye du elsker det.

Selv flyttet Jessica hjemmefra under helt andre forhold: Da hun var tretten døde moren hennes, og allerede da hun var 16 flyttet hun hjem til kjæresten som fortsatt er hennes ektemann. Forholdet mellom dem har alltid vært sterkt, også gjennom fasen de nå er i. De har alltid prioritert forholdet, da barna var små reiste de på parferie alene mens guttene var hos sin farmor og farfar.

Nå som guttene er voksne har foreldrene enda mer tid til hverandre.

- Man er så opptatt i småbarnsperioden. Nå må vi finne ut av hva som er vårt liv. Det er en helt annen verden som åpner seg, sier hun.

En voksen relasjon

I dag er det gått to år siden Rasmus flyttet hjemmefra. Han kommer ikke lenger hjem på søndagsmiddag hver uke, men de møtes jevnlig. Jessica setter pris på å kunne ha en voksen relasjon med sin sønn.

– Mens han fortsatt bodde hjemme, var han på jobb hele dagen. Da han kom hjem dusjet han og satte seg foran pc-en. Når vi møtes nå, prater vi mer sammen, forteller hun.

I helgene snakker de sammen på telefon, i ukedagene går det mest i meldinger. Og de tre som fortsatt bor hjemme, har funnet ut at det er ganske koselig å være tre.

– Jeg har innsett at Rasmus er voksen nå. Han har jobb og venner og går på Tinder-dater. Han må få leve sitt liv. Og vil han komme hjem, så vet han at det bare er å ringe.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer