Katharina Mortensen oppdaget ved en tilfeldighet at hun er samisk. Det tok tid før hun ble stolt av opphavet sitt. Foto: Privat
Katharina Mortensen oppdaget ved en tilfeldighet at hun er samisk. Det tok tid før hun ble stolt av opphavet sitt. Foto: Privat Vis mer

Samenes nasjonaldag 6. februar:

– Jeg lærte at det å være samisk ikke er noe man skryter av

Kommentar: «Du er ikke norsk hvis du er samisk,» sa han. Hva er jeg egentlig da?

Publisert

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): På denne dagen for ett år siden var jeg for første gang stolt over røttene mine. Jeg var stolt av å være samisk. Stolt over at det var nasjonaldagen min.

Jeg hadde bestemt meg: 25 år og flere generasjoner med skam var nok for meg.

Stoltheten ble fort overskygget av kommentarer fra uvitende mennesker. Kommentarer som «ingen bryr seg om samefolkets dag», «du er ikke norsk hvis du er samisk», eller min favoritt: «du er ikke samisk, du praktiserer det ikke».

Det får meg til å lure på hvem folk tror jeg er. Enkelte mener at jeg ikke er norsk, selv om jeg tilhører en av landets urbefolkninger. Andre mener at jeg ikke er samisk fordi jeg ikke «praktiserer same». Hva mener de egentlig at jeg skal praktisere?

Er jeg nødt til å ha et reinsdyr i bakgården på Bislett? Må da en spanjol i Norge også «praktisere Spania» for å fortsatt kalle seg spansk? Sangria og tapas hver dag?

– Like samisk som en finnmarking

Jeg er Osloborger, jeg har bunad, jeg bor ikke i lavvo. Dette er jeg ikke alene om. I fjor toppet en by valgmanntallet til sametinget for første gang i historien (Tromsø, Oslo var på femteplass). Vi er mange samer i de store byene, og vi er like samiske som de som bor i Finnmark. Forskjellen på oss er at vi kan ta geografisk avstand fra skammen.

Skammen våre forfedre ble tvunget til å bære etter en systematisk undertrykking regissert av staten. Skammen min bestemor bar så tungt i ryggsekken sin da hun i 1953 valgte å forlate Nord-Norge for godt. Hun snakket aldri igjen om at hun var samisk, hun snakket aldri igjen sitt eget morsmål.

Jeg er same - i Oslobunad. Foto: Privat
Jeg er same - i Oslobunad. Foto: Privat Vis mer

I 1997 ba kong Harald om tilgivelse for den uretten samene ble påført gjennom den harde fornorskningspolitikken. Da var jeg fire år gammel. Jeg var verken klar over at jeg var samisk, eller at det var noe å skamme seg over. Det skulle jeg lære seinere. Jeg skulle lære at det å være samisk ikke er noe man skryter av

Jeg oppdaget ved en tilfeldighet at jeg er samisk. Det ble aldri snakket om igjen.

Ingen fortalte meg hvorfor de bar på en skam, men jeg gjorde som dem. Jeg arvet byrden som min bestemor fire år etter kongens unnskyldning tok med seg i graven.

I fjerdeklasse lærte vi om samisk kultur på skolen, og jeg hvisket forsiktig til en klassevenninne at jeg er samisk. Hun syntes det var kult, og fortalte det høyt og tydelig til hele klassen. Jeg ville krympe. Forsvinne. Jeg forstår fortsatt ikke helt hvorfor jeg ble så flau over at alle fikk vite det. Jeg bare ble det. Jeg skammet meg. Da læreren ba meg fortelle litt om den samiske kulturen kunne jeg ikke svare. Jeg visste ingenting.

Skammen bar jeg med meg, fram til jeg i fjor bestemte meg for å være stolt. Flere bærer fortsatt på denne byrden, uten at de egentlig skammer seg over opphavet sitt. Følelsen bare sitter der fra forfedrene, så langt inn i kroppen at den er umulig å riste av seg.

Den samiske skammen

Jeg tror det er mange grunner til det. Det handler om at våre forbilder ikke turte å fortelle oss om opphavet sitt. Det handler om at våre forbilder ikke turte å snakke sitt eget morsmål. Det handler om at våre forbilder skammet seg så mye at vi andre kunne kjenne det på kroppen.

Samtidig handler det om at den systematiske undertrykkelsen av samer har ført til at vi i dag synes det er greit å gjøre narr av den samiske kulturen og det samiske språket. Det gjøres fortsatt narr av aksenten mine forfedre hadde når de snakket norsk. Det er liksom stuereint å gjøre narr av et folkeslag, så lenge det er det samiske folkeslaget.

Men jeg skammer meg ikke lenger over å være samisk. Jeg skammer meg over å tilhøre en kultur der vennene mine vet så lite om samer at de klarer å lire av seg at jeg ikke kan kalle meg samisk fordi jeg ikke praktiserer. Som om det å være samisk er et livssyn.

I stedet er jeg blitt stolt. Og er det én ting jeg er spesielt stolt av, så er det min sterke bestemor. Den sprø dama med stiletthæler som skapte seg et liv i Oslo. Hun klarte aldri å være stolt av opphavet sitt.

Kjære bestemor, jeg er stolt. Og jeg lover å være det for alltid.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.