Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– De har blant annet gjort meg mer engstelig for mine nærmeste, for datteren min, for hun jeg er gift med og de jeg er glad i. Og ikke minst for den verdenen som datteren min og alle de unge skal vokse opp i, forteller multikunstneren.

- Med årene har jeg også blitt mer lettrørt – og jeg har en lengsel etter å forsone meg med livet. For øvrig synes jeg det er et privilegium å ha blitt 68 år – og jeg føler en forpliktelse til å se tilbake. Forstå hvorfor livet ble som det ble. Samtidig forsøker jeg også å si til meg selv at jeg ikke er eldre enn jeg er.

Dokumentet alle over 50 bør ha i orden: - Like viktig som et testament

Vi Pluss

- Alder er ingen selvfølge

Det finnes neppe en mer elskverdig og imøtekommende mann enn Ketil Bjørnstad. Ja, faktisk er han så høflig at han aldri har brydd seg om å korrigere sin beste venn, Ole Paus, for konsekvent å uttale navnet hans feil. Han er døpt og heter Ketil, uten kje-lyd. Men vennen gjennom over 50 år kaller ham likevel for Kjetil.

Selv om han karakteriserer seg som en smule konfliktsky, kan han ta kamper for det han tror på.

I sin siste bok, sjette del av en serie som tar for seg et tiår av gangen, tar han blant annet et kritisk blikk på helsevesenet. Der skriver han om sine tidligere hjerteproblemer, nærmere bestemt hjerteflimmer, og hvordan han sto årevis i sykehuskø for såkalt ablasjon mens han ble sykere og sykere. Til slutt dro han til Danmark på privat bekostning for å foreta inngrepet.

– Du skriver også om dine foreldres siste leveår på sykehjem. Hva har erfaringene lært deg?

– Blant annet at alder er ingen selvfølge. Hovedsakelig har man to muligheter. Enten muligheter til forsoning eller oppleve tap av verdighet. Erfaringene med mine foreldre har unektelig skapt en frykt for det siste.

«Menn eldes. Kvinner blir bare gamle. Utgått på dato»

Foreldrene døde med 9 måneders mellomrom

Begge ble gamle. Moren døde i 2010 i en alder av 84, og faren i en alder av nesten 90 i 2011. De siste tre årene tilbrakte de på sykehjem, på hvert sitt rom tvers over gangen fra hverandre.

- Selv om de som jobbet der gjorde så godt de kunne for å ivareta dem, var det sterkt å være vitne til tilstander med knappe ressurser og underbemanning. Jeg besøkte dem så ofte jeg kunne og kjente på avmakten etter at jeg hadde vært der, forteller han.

- Far var sprekere enn mor. Han tok seg av henne, satt ved siden av sengen eller stolen hennes og matet henne med små brødbiter med leverpostei. Han gjorde alt han kunne for å holde liv i mor da hun den siste tiden nektet å spise. Hun var rede til å dra herfra, og døden var en befrielse. Med far var historien ganske annerledes, sier Ketil.

Faren hadde bestandig vært en oppegående mann. Av yrke var han ingeniør, og han hadde alltid vært politisk interessert og samfunnsengasjert. Blant hans hjertesaker var et dypt engasjement for fred og folkereisning mot krig. Han var også opptatt av eldrebølgen, og helt til det siste skrev han avisinnlegg om de dårlige vilkårene og aldersdiskrimineringen i samfunnet.

- Hvis man føler at alderen blir en milepæl, er det fordi man har sluttet å sette seg mål

Kjempet for å beholde verdighet

– Han skrev sågar kritiske brev til folk høyt opp i systemet, blant annet til Sylvi Listhaug, som var eldrebyråd på den tiden. Til tross for kampviljen var det hjerteskjærende å følge ham den siste tiden. Hvordan han kjempet for å beholde verdighet, forteller Ketil.

Da faren til slutt fikk slag, mente sykehjemmet at det var liten grunn til å legge ham inn på sykehus. I stedet påtok de seg palliativ pleie. I praksis skulle det bety at han verken fikk mat eller drikke, eller intravenøs næring, og at han ble liggende for å sulte og tørste i hjel. Prosessen tok nesten to uker. Ketil mener at pleien grenset til det inhumane.

– Det var vondt å se hva alderdommen gjorde med dem, og de forsonet seg med mye. Opplevelsen av alt det uverdige de måtte gjennomgå har skapt en frykt for hva jeg kanskje har i vente. Det prøver jeg ikke å tenke for mye på, sier han.

Et sted har det vært skrevet at en av Ketils yndlingsbøker er «Pesten» av Albert Camus. Rett etter at manus til den siste boken var ferdig, rammet en annen pest verden. Livet ble snudd på hodet for ham som alle andre. Konserter ble avlyst, og den før så travle fartingen i inn- og utland har isteden ført til tilbaketrukne måneder med de nærmeste.

Men det har likevel ikke gått utover produktiviteten. Daglig har han sittet timer ved flygelet for å holde spilleteknikken ved like, og ved pc-en hvor han skriver på nye prosjekter.

Hver gang 109-åringen fullfører en ny øvelse, setter han verdensrekord

Ole Paus som døråpner

– Du er beundringsverdig produktiv. Hvor henter du drivkraft fra?

– Mye skyldes nok musikeren i meg. Når du er utdannet klassisk pianist, og har vært vant til å øve i timevis hver dag fra du var en neve stor, utvikler du en stor grad av selvdisiplin. Det har også vært en fantastisk inspirasjon å samarbeide med den unge fiolinisten Guro Kleven Hagen om albumet «The Personal Gallery». Jeg kunne vært bestefaren hennes, men vi har likevel mange av de samme erfaringene. Vi debuterte med Filharmonien som sekstenåringer, begge to. Når det gjelder skrivingen har jeg for eksempel vendt meg til å jobbe over alt. På hotellrom når jeg er på turneer, på flyplasser og tog.

Nei, du blir egentlig ikke for gammel

– Hvordan har du klart å huske så mye av det som har skjedd gjennom 60 år? Har du skrevet dagbøker?

– Nei, men jeg har nok ganske god evne til å erindre. Samtidig har jeg kunnet støtte meg til såkalte syvende sans-bøker, der jeg i alle år har notert hva jeg har foretatt meg og hvem jeg har møtt. Det har gitt holdepunkt for den historiske utviklingen. I tillegg har jeg selvfølgelig gjort en del research når det gjelder viktige hendelser i tiårene som jeg skriver om. Det har nok også vært en hjelp at jeg alltid har vært engasjert i samfunn, politikk og kultur. Dertil er jeg interessert i andre mennesker. Jeg liker å observere, analysere og forsøke å forstå, svarer han.

Ketil refererer gjentakende ganger til vennen Ole Paus i seksbindsverket. Han kaller ham døråpner til en ny verden.

– Møtet med Ole har kanskje vært noe av det mest betydningsfulle i mitt liv, sier han.