Tre generasjoner kvinner: Mormor Katja, Adriana og mamma Elise. Foto: Per-Ola Ohlsson
Tre generasjoner kvinner: Mormor Katja, Adriana og mamma Elise. Foto: Per-Ola Ohlsson Vis mer

Mor og bestemor til en transseksuell:

- Jeg hadde en sønn, men fikk en datter

- Det viktigste er at hun er lykkelig, mener mamma og mormor.

Publisert

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Det lukter godt av nybrygget kaffe på det hjemmekoselige kjøkkenet til Elise Sjögren (52) og hennes datter Adriana (22). Dessuten har mormor Katja (73) kommet på besøk.

– Vi har alltid stått hverandre veldig nær og treffes ofte, sier Katja og gir barnebarnet en klem.

De er tre kvinner som sitter rundt kjøkkenbordet. Sånn har det ikke alltid vært. Fram til for bare noen år siden levde Adriana som Adrian.

VISER OVERGANGEN: Transseksuelle Jamie Raines (21) fra Essex i England tok bilder av seg selv hver dag under den tre år lange hormonbehandlingen, for å dokumentere sin overgang fra kvinne til mann. Se timelapsen her. Video: Channel 4 Vis mer

- Barnet mitt

– Jeg har følt meg annerledes helt siden jeg var liten, men det var først i seksualundervisningen på ungdomsskolen jeg fikk vite at det finnes noe som heter transseksuell, forteller Adriana.

Nå lever hun helt som kvinne, og er i gang med en kjønnsbekreftelsesprosess. Men det tok flere år før hun våget å avsløre hemmeligheten sin.

Da hun først fortalte, kom det som en fullstendig overraskelse på hennes nærmeste.

– Jeg har aldri reagert på at Adrian var annerledes enn andre gutter på sin alder. Jeg visste knapt hva det innebar å være transseksuell før Adriana fortalte meg det, forteller mamma Elise og fortsetter:

– Jeg pleier å si at jeg hadde en sønn, men fikk en datter. Uansett er det mitt barn og hun får gjøre hva hun vil så lenge hun er lykkelig.

Kom ut siste skoledag

Adriana valgte å komme ut som kvinne på storstilt vis: På feiringen av siste skoledag på videregående.

Mormor tenkte først det var synd å ikke få se barnebarnet i den fine dressen siste skoledag. I stedet strålte hun i ny kjole. Foto: Privat
Mormor tenkte først det var synd å ikke få se barnebarnet i den fine dressen siste skoledag. I stedet strålte hun i ny kjole. Foto: Privat Vis mer

– Det var nok mer et sjokk for mamma enn for meg, sier Elise og ler.

Bare dager tidligere hadde hun sett barnebarnet iført dress.

– Ja, jeg syntes han var så fin i den dressen og tenkte først at det var synd ikke å få se ham i den på eksamensfesten, innrømmer mormor Katja.

– Men det ble den beste studentfesten jeg har vært på. Adriana var så fin i kjolen sin, og hun sang så vakkert at jeg ble rørt da jeg så all kjærlighet og alle positive reaksjoner barnebarnet mitt fikk fra klassekameratene sine.

Nært forhold

Adriana smiler kjærlighetsfullt mot mormoren sin og gir henne en klem. Etter at det første sjokket hadde lagt seg er forholdet mellom dem like varmt og nært som tidligere. Rett som det er blir både mamma og mormor med Adriana for å kjøpe klær og sminke. For tre å siden gikk de begge to i pride-paraden for å uttrykke sin støtte til sitt barn og barnebarn og andre i samme situasjon.

– Adriana sto på lasteplanet til en av bilene i toget mens Elise og jeg gikk bak. Det var en fantastisk opplevelse. jeg har aldri sett så mye kjærlighet og varme so de som sto langs ruta viste. Det var ingen negative reaksjoner, forteller Katja.

Adriana føler seg trygg i sin identitet. Men veien dit har vært både lang og smertefull.

– Jeg skjønte tidlig at jeg ikke var som andre gutter, men jeg forsto ikke hvorfor. Jeg ble alltid dratt mot jenter og ville leke med dem og deres Barbiedukker, forteller Adriana.

Hun fødte en sønn, men fikk en datter. Det tok bare noen år før Adriana skjønte hvorfor hun ikke følte seg som andre gutter. Foto: Per-Ola Ohlsson
Hun fødte en sønn, men fikk en datter. Det tok bare noen år før Adriana skjønte hvorfor hun ikke følte seg som andre gutter. Foto: Per-Ola Ohlsson Vis mer

Mobbet på skolen

Hun maste på mamma og fikk til slutt en dukke. Guttedukken Ken. Men den kledde hun av og tok på jenteklær i stedet.

På skolen ble hun mobbet for å være annerledes. Det ble ikke bedre av at hun gikk kraftig opp i vekt.

– Jeg ble kalt «tjukken», «homse» og «homo». Jeg vet egentlig ikke hvorfor de kalte meg homo, dette var før jeg seg visste at jeg var transseksuell, forteller Adriana.

Lille Adrian ønsket seg mest av alt en Barbiedukke. Foto: Privat
Lille Adrian ønsket seg mest av alt en Barbiedukke. Foto: Privat Vis mer

Første gang hun fikk en forklaring og et ord på hvorfor hun følte seg annerledes, var altså i seksualundervisningen i 14-årsalderen.

– Jeg gikk rett fra timen og hjem for å søke på nettet etter mer informasjon om hva det innebar å være transseksuell. Det stemte helt på meg, og for første gang hadde jeg et svar på spørsmålene mine om hvem jeg var.

Likevel skulle det ta flere år før hun fortalte noen om det hun nå visste. Hun ville ikke gi mobberne enda mer å ta henne for. Det var nok å bli mobbet for vekten.

– Jeg var kraftig overvektig og veide 130 kilo da jeg begynte på videregående. Det var en konsekvens av mobbingen, jeg trøstespiste og havnet i en ond sirkel.

Skadet seg selv

Til tross for at hun skjulte sin største hemmelighet, unngikk klassekameratene henne som om hun var pestsmittet. Ingen ville sitte ved siden av henne eller så mye som røre ved en mattebok hun hadde tatt på.

Mobbingen førte til at hun begynte å skade seg selv.

– Til slutt ville jeg ikke leve. Jeg spurte mamma en gang om det gjør vondt å hoppe foran et tog. Men egentlig ville jeg ikke dø, jeg ville bare skade meg selv.

Elise får en sorg over blikket når hun hører sitt eget barn fortelle om den verste tida i sitt liv.

Hun kjempet som en løvinne for sitt barn i disse årene. Hun anmeldte skolen for ikke å lykkes med å stanse mobbingen. To ganger byttet Adriana skole. Hun er blitt tilkjent skadeerstatning på 80 000 kroner.

Det var først det året hun skulle fylle 18 og begynte å gå på en homseklubb i Malmö at Adriana fikk mot til å komme ut som den hun er: Først til faren som reagerte med forståelse. Så til moren.

– Dette er ikke noe jeg har valgt. Jeg er født sånn, og det prøver jeg å formidle til alle som lurer. I alle år har jeg latet som jeg var en gutt. Jeg har vært skuespiller og spilt en rolle, beskriver hun.

Så snart den første overraskelsen hadde lagt seg, slo Elise seg til ro med at hun har en datter, ikke en sønn.

Opptrer i drag

– Jeg hadde ingen anelse, jeg syntes aldri Adrian var særlig feminin. Men det forklarte en hel del som jeg kanskje har fundert en del på, som noen kommentarer han har kommet med om jenter og gutter som jeg ikke helt har forstått. Og plutselig forsto jeg hvorfor han så gjerne ville være Lucia i barnehagen, forteller hun.

– Jammen mamma, du må jo har lurt på hvorfor jeg så gjerne ville leke med klærne og skoene dine da jeg var yngre? spør Adriana.

Etter hvert fikk Adriana leve ut drømmen om dameklær: Selv om hun gikk på skolen som Adrian, opptrådte hun på klubber i hjembyen Malmö i drag. Sang og musikk har alltid vært viktig for henne.

Etter å ha «øvd seg» på drag-scenen, dukket hun opp på skoleavslutning iført lang kjole og høyhælte sko og sang Adels hit Hello foran medelever og familier.

– Adriana var så sterk og modig, forteller mormor.

– Det kom en negativ kommentar da hun sang, men den ble fort hysjet ned av klassekameratene hennes.

Tolerant for sin tid

For halvannet år siden begynte Adriana å ta hormoner for å få kvinnelige former. Målet på sikt er av kirurgisk art.

– Kroppen min er ikke meg. Jeg har alltid kjent en avstand til den, og jeg skulle ønske jeg var født i rett kropp. Da hadde alt væt så mye enklere, mener hun.

Drømmen er en karriere som sangerinne, og hun har opptrådt ved flere anledninger. Blant annet gikk hun videre fra første runde i svenske Idol.

Elise og Katja vil støtte henne på veien til å nå drømmene sine.

– Jeg tilhører en eldre generasjon, men jeg har alltid hatt stor forståelse for at vi alle er ulike, sier Katja.

– Foreldrene mine var tolerante og vidsynte for sin tid, og det har hatt stor betydning for meg. Men jeg har fortsatt vanskelig for å si de riktige ordene. Noen ganger glemmer jeg meg og sier «han» om Adriana. Det håper jeg du tilgir meg, sier hun - og får et smil til svar.

Artikkelen er først publisert i Allas.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.