Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
Han beskriver seg selv som en «mammagutt – akkurat som Elvis».
– Ikke til forkleinelse for min far, men alt som hadde med følelser å gjøre, det snakket jeg ikke med far om. Min far og jeg hadde ikke et komplisert forhold, men jeg har alltid hatt et ekstremt nært forhold til mamma. Jeg snakket med henne om alt, selv seksuelle ting, sier Levi Henriksen.
For seks år siden skrev han om morens pinsevenn-miljø i den vakre boken «Harpesang». Fortsettelsen «Her hos de levende» kom tre år senere. Siden er det blitt flere bøker, spunnet om samme tema; familie, nærmiljø og kvinner og menn som har betydd noe for ham. En av de siste novellesamlingene, «Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor», handler om familie, men kanskje først og fremst om menn «… snur man ryggen til familien, er man ikke mye til mann», skriver forlaget på omslaget.
– Jeg har en lengsel etter å forsone meg med livet
Åpenbaringen i farens begravelse
Levi Henriksen vet på klokkeslettet når tanken om å skrive om moren dukket opp.
– 28. april 1996 klokken 14.00. Det var rett etter at vi hadde fått faren min i jorda. Etterpå sang mamma, onkel og tante «När du går över floden»:
När du går över floden går du ensam.
När du går över floden lämnas allt.
Inga vänner följer dig,rikedomen räknas ej.
När du går över floden lämnas allt.
– Jeg sitter der og har nettopp mistet faren min og hører mora mi og hennes bror og søster synge rustne gamle søskenharmonier. Da tenker jeg at en gang måtte jeg bruke disse harmoniene i en bok. Det tok sin tid før de fikk sin plass, men for seks år siden kom altså boken om sangen og musikken i en pinsemenighet.
Hans mor var pinsevenn. Hun var 41 år gammel da Levi ble født.
– Jeg pleier å si at hun er en av mine største helter, hun er rett under Johnny Cash, som var min desidert største helt. Min mor var en uhyggelig klok dame. Hun hadde noe salomonisk over seg når hun løste ting. Måten hun var på, har ført til mange sterke kvinneskikkelser i mine bøker. Hun var høvdingen i familien.
Da Åsbjørg ble pensjonist, hentet hun mor (105) hjem fra sykehjemmet
Som ung var Levi i det han kaller «et hard core pinsevennmiljø».
– Det var mange pekefingre og lange smørbrødlister over ting jeg ikke kunne gjøre. Men moren min evnet en ting som mange andre i dette miljøet ikke klarte – det var å være en hverdagskristen, ikke bare en bedehuskristen. Mange var flinke til å være kristne inne på bedehuset og rope fordømmelse og opphøyde seg selv. Men mamma gjorde som Jesus, hun gikk rundt blant tollere og syndere. Hun forsøkte å være et menneske i hverdagen, som regel med gitaren på lur, sier Levi Henriksen og kommer med noen eksempler:
– Hun satte seg på sykkelen med gitaren bakpå. Vinterstid tok hun sparken, det var nesten å mishandle en gitar å ta den ut i kulda. Hun gikk inn til folk med rusproblemer, menn som var blitt enkemenn eller kvinner som hadde nerveproblemer. Hun gikk dit som et medmenneske. Det er nok mye av dette som gjør at jeg skriver om folk som faller litt utenfor. Det er hennes fortjeneste. Hun lærte meg at disse folka er mennesker akkurat som henne.
Trodde broren var fortapt
Han legger ikke skjul på at han alltid har vært stolt av sine pinsevennvenner.
– I hjertet mitt vil jeg alltid være pinsevenn. Jeg liker å si at jeg er ikke praktiserende pinsevenn, men jeg ser på meg selv som et kristent menneske, og troen kommer fra pinsevennene. Jeg går i kjerka rett og slett fordi jeg kan slappe litt mer av der. Jeg føler meg mer som på utstilling som pinsevenn.
– Når det er sagt, jeg har lært mye om medmenneskelighet og det å forsøke å fange opp folk som faller utenfor. Samtidig var det helt klart en oppvekst med begrensning på hva man kunne gjøre og hva man kunne bli.
«Da jeg ble pensjonist, valgte jeg et nytt motto: Bedre å brenne enn å visne!»
Det gjelder ikke minst hans interesse for musikk. For Levi Henriksen var nemlig det å høre rockemusikk ensbetydende med å ikke komme til himmelen.
– Jeg har et sterkt bilde av meg selv som en fem år gammel gutt. Min eldre bror kom hjem og hadde med «Animaltracks» med The Animals. Jeg var vant til «Lapplisa» og de ti syngende søstrene Kolbjørnsrud og Kjell Odd, som poserte på pinsevennoppslag. Hos min bror var det plakater av The Animals med patronbelter, gevær og militærhjelmer. Jeg viste plata til mora mi og sa: Se hva broren min har kjøpt! I ettertid har jeg tenkt at det var nesten som om Judas kysser Jesus i Getsemane. Jeg trodde at rockemusikk ville føre til at broren min ville bli fortapt. Og stemmer det, har vel det toget gått for meg for lengst.
– Har du ikke egentlig falt litt utenfor?
– Har du ikke vært utenfor, har du ikke vært menneske, repliserer Levi Henriksen.
– Ikke sånn at jeg har hatt rusproblemer eller begått underslag. Men jeg har hatt mørke perioder i livet mitt, slik det føles etter et samlivsbrudd. Min tyngste periode hadde jeg rundt 1990. Da var det slutt med dama, og jeg fikk sparken fra bandet mitt. Plutselig var alt som betydde noe borte.
- Mamma bruker smittevern som unnskyldning for å slippe å se barnebarna
Troen er grunnleggende
Levi Henriksen har ikke kommet lett til forfatterskapet sitt. Det ble hele 87 refuseringer før han debuterte.
– Jeg har ikke involvert mamma mye der, sier han.
Siden han var så mye yngre enn søsknene, hadde han og moren et spesielt forhold.
– Vi har vært avhengig av hverandre. Mamma har lært meg om det å tro, og det å be. Jeg har hatt evne til å folde hendene slik at det blir to hender som blir en vegg jeg har kunnet reise meg mot. Troen er grunnleggende i livet mitt. Og far hadde en utrettelig arbeidsmoral. Dessuten kunne han fly, han var i yngre dager en meget dyktig skihopper. Men det jeg først og fremst har arvet, er hans evne til å være utrettelig og jobbe til du stuper. Skal du lykkes som forfatter, så må du være villig til å gå den ekstra mila, de ekstra meterne når andre folk gir seg.
På hvilken måte er han ulik sin mor?
– Det må være i forhold til den voldsomme troen, rett og slett. Jeg er mye mer verdslig menneske enn henne. Og jeg har hatt en større lengsel ut i verden. Erik Bye skrev i minnediktet til Hans Børli om at han hadde reist verden rundt, for så å si at Børli har opplevd mer enn ham ved å gå frem og tilbake over gårdsplassen hjemme. Iblant tenker jeg det samme om meg og moren min. Mamma har på sitt vis opplevd mer enn meg, bare at det kan ikke måles i antall priser eller antall spaltemeter avisomtale. Hun var et fyrtårn i livet for veldig mange mennesker, på en måte som jeg aldri kan bli, i kraft av sin medmenneskelighet – i motsats til det jeg har fått til som kunstner.
- Tror ikke de har tilgitt oss helt ennå
Han forteller at foreldrene syntes det var rart at yngstesønnen kunne si opp fast jobb for å forsøke å leve av det å skrive bøker og spille musikk.
– Men stolt av meg har mamma vært, selv om hun er ikke av den typen som har så mange menneskelige helter. Hun har alltid hatt tro på meg. Hun fortalte meg at i første klasse nektet jeg å være med å plukke poteter, fordi jeg skulle bli forfatter når jeg ble stor, og forfattere trengte ikke å gjøre slike ting. Men guttungen endte ute på jordet likevel, i likhet med sin fjorten år eldre bror.
Meningen med livet
Verdisynet hans er sterkt preget av moren.
– Ikke nødvendigvis hennes åndelige og kristne syn, men forsøket på å se det beste i alle. Det er jeg ikke så flink til som henne, men jeg streber etter å bli bedre.
Moren Thea var søndagsskolelærer og hennes far, Levis morfar, var flink til å fortelle historier.
– Jeg vokste opp med historiefortellinger. Ett av mine første minner av mamma er fra søndagsskolen der hun bruker flanellografen og forteller om den barmhjertige samaritan.
- Jeg var rett og slett ikke flink nok
Det er særlig to fortellinger som har bitt seg fast, og som dukker opp i det han skriver.
– Det er historien om den barmhjertige samaritanen og Daniel i løvens hule. Han som hadde så sterk tro at da han ble kastet i løvehulen, så var han uskadd dagen etter. Kanskje er det litt koketteri. Men det er sant også: Jeg har gått verdens beste litteraturskole. Og da kan min kollega Karl Ove Knausgård sitte der. Jeg har gått på søndagsskolen!
Har han funnet ut hva meningen med livet er?
– Å gjøre det så bra som mulig for barna mine, sier Levi Henriksen.
– Aksel Sandemose hadde snudd seg i grava når jeg sier det. Jeg fikk ikke gitt ut en linje før jeg fikk barna mine. Det gjorde at jeg fikk en balanse i livet jeg ikke hadde før, et slags ankerfeste. Kanskje det var det jeg trengte for å lære å bli en bra forfatter. Å få andre mennesker i sentrum av livet mitt, kanskje det på et mystisk vis satte i gang en prosess som gjorde at det å skrive lysnet for meg. Det hadde jeg aldri trodd jeg ville si i yngre dager, men det er viktig med både mine søsken og min mor, men først og fremst barna og kona. Skal jeg forsøke å beskrive lykke må jeg involvere dem. Men jeg må også si at jeg føler meg rimelig «blessed». Tross alt har jeg klart å skrive historier som folk liker, og at jeg kan leve av det uten å sulte i hjel. Har jeg samtidig en familie rundt meg, trenger jeg ikke så mye mer for å føle at livet har vært greit. Og så tror jeg det er viktig å reflektere over døden. Være bevisst på at vår tid på jorden er begrenset.
Han kommer stadig tilbake til påvirkningen fra moren – og oppveksten i pinsemenigheten.
– Jeg skylder mor å fortsette med å prøve å være et godt og oppriktig menneske. Jeg forsøker å være sann og rettferdig, men jeg har lett for å avfeie en del mennesker og dømme folk. Jeg forsøker å overvinne mine egne fordommer, å være et godt og oppriktig menneske. Jeg skylder mor å forsøke å leve et liv som ikke er alt for fjernt fra det Jesus gjorde. Jeg tror ikke jeg klarer det, men jeg prøver.
– Min gode venn fotograf Morten Krogvold har en gang sagt at «virkelig uskjønnhet er når man begynner å leve usanselig». Det mener jeg er klokt sagt.
Velkommen til vårt kommentarfelt
Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.