Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

«Tror du vi bryr oss om dyr her?» Kvinnen smilte og bøyde seg ned mot den lille jenta. Hun så ut som hun var et sted mellom 16 og 30. Hun hadde perfekt leppestift, eyeliner og pudder over fregnene.

Jenta lurte på om huset kvinnen bodde i var et godt sted for dyr å være. Hun hadde funnet små hareunger i nærheten og hadde tidligere sett katter som lekte i hagen til det falleferdige herskapshuset. Hun var sikker på at menneskene som bodde der var glade i dyr. Jenta hadde fått med seg moren Gail Sheehy, som også var journalist i New York Magazine, inn i hagen denne sommerdagen tidlig på 70-tallet. Møtet med Edith Bouvier Beale, også kjent som «Lille-Edie», ble til featureartikkelen «The Secret of Grey Gardens», publisert i New York Magazine i 1972.

- Sjukt absurd å skulle skamme seg

«Lille-Edie» var kledd i lang trenchkåpe og sandaler. Rundt hodet hadde hun et silkeskjerf og hun var mye eldre enn hun virket: 54 år.

«Skal jeg fortelle hva jeg har gjort i 20 år? Jeg har matet katter. Mor ville ikke at jeg skulle gå ut med amerikanske menn. Hun var redd jeg skulle gifte meg. Ingenting har skjedd på 20 år, så jeg har ikke forandret meg på noen måte».

«Body beautiful»

Lille-Edie ble født 7. november 1917 i New York og var den eldste av Phelan og Edith Ewing Bouvier Bealeś tre barn. Familien hadde tjent sin formue på Wall Street og Edie og søsknene vokste opp på Manhattan og i The Hamptons. Tidlig på 1920-tallet kjøpte faren sommerhuset «Grey Gardens», et spektakulært herskapshus med 28 rom og utsikt til havet.

«Lille-Edie» var en skjønnhet. Hun var høy og blond med blå øyne. Hun deltok på motevisninger i East Hamptons, var modell for Macy's og fikk kallenavnet «Body Beautiful» da hun var i begynnelsen av 20-åra. Angivelig skal hun også ha takket nei til frierier fra blant annet John F. Kennedys eldre bror Joe. Jr. og millionær J. Paul Getty.

Leder for en million nordmenn: - Jeg er ingen typisk bestemor

«Lille-Edie» hadde en kunstnerisk lengsel akkurat som sin mor. Moren, som var utdannet sopran, drømte om å leve som sanger. Til farens forargelse ønsket «Lille-Edie» seg et liv som danser og skuespiller.

Jacqueline Kennedys kusine

«Lille-Edie» hadde mye å fortelle Sheehy og datteren. Hun kunne fortelle at moren, Edith Ewing Bouvier Beale, var redd for uvedkommende, at hun selv var Jacqueline Kennedys kusine, at hun hadde vært forelsket i en av sønnene fra Kennedy-familien Joe Jr. og at hun hadde rømt hjemmefra flere ganger for å danse ballett – blant annet til Palm Beach og seinere til New York. Hun hadde prøvd seg både som skuespiller og jobbet som modell.

Et liv som hadde fått en brå slutt kort tid etter moren og farens skilsmisse.

Edith Ewing Bouvier Beale («Store-Edie»), søsteren til Jackie Kennedys far, hadde alltid hatt en ukonvensjonell personlighet for sin tid, men med et stort antall tjenere fikk hun friheten hun ønsket for å dyrke sine interesser. Innen 1925 var ektemannen svært velstående. Hun spilte på det store pianoet i timevis mens ektemannen levde sitt eget liv og dro på cocktailfester, noe «Store-Edie» uansett hatet å være med på.

Søvnproblemer? Ikke sikkert det skyldes stress

Vi Pluss

I midten av 30-åra ble hun forlatt av Phelan Beale for en yngre kvinne. Hun ble sittende igjen med Grey Gardens og barnebidrag. For å holde huset fikk hun økonomisk hjelp fra sin far og solgte familiens arvegjenstander. Samtidig sang hun på klubber og spilte inn noen sanger. Da hun i 1942 kom for seint til sønnens bryllup, kledd opp som om en operasanger, ble hennes egen far så forbannet at han gjorde henne arveløs.

Det ble umulig for henne å forhindre Grey Gardens forfall. I 1952 sendte «Store-Edie» bud etter datteren og «Lille-Edie» flyttet hjem fra New York for å ta vare på moren. Her ble hun til «Store-Edie» døde i 1977.

Dekadente vaner, forfall og fattigdom

Mor og datter levde i tosomhet over flere tiår. Verden utenfor gikk sin gang og Edienes hus mer og mer fylt opp av katter og vaskebjørner som de to kvinnene matet. De skal selv ha måttet finne seg i å spise kattemat.

De to skjønnhetene forfalt i samme takt som veggene rundt dem. Det ene rommet etter det andre ble stående ubrukt etter hvert som de ble umulige å være i. Til slutt levde mor og datter bare i tre av rommene i det store huset. Rommene var skitne og overfylt av søppel og rot.

Tidlig på 70-tallet besøkte representanter fra fylket New York Grey Gardens med en ransakelsesordre. Begrunnelsen var mistanke om sykdomsbærende katter og at huset var ubeboelig for mennesker. Det var triste scener som møtte dem. Kattemøkk dekket gulvene, i spisesalen lå det fem meter høyt tårn med tomme bokser, spindelvev og katter. I et av soverommene lå det ekskrementer fra mennesker og «Store-Edie» hadde en gassbrenner i senga.

I 1975 kom dokumentaren «Grey Gardens» laget av brødrene Robert og David Maysles. Dokumentaren ga ikke bare kvinnene plassen i rampelyset de lengtet etter. Filmen fikk kultstatus og «Lille-Edie» ble et moteikon for sine kreative kleskombinasjoner og sitt signaturplagg: Silkeskjerf festet rundt hodet på ulike måter med en vakker brosje. Hun skjulte alltid hodet på grunn av hårtapssykdommen alopecia, som hun fikk i 20-åra. Publikum lot seg fascinere av Edienes selvopptatthet, bohemske klær og dekadente vaner omgitt av forfall og fattigdom.

Samboere har arverett - noen ganger

Vi Pluss

Og «Lille-Edie» fascinerer den dag i dag.

I en signaturscene fra filmen spankulerer hun ned en av husets brede trapper i en tettsittende, svart drakt, svarte nylonstrømper og sitt karakteristiske sjal. I hånda holder hun et lite, amerikansk flagg mens hun danser som for et stort publikum. I kommentarfeltet på YouTube hylles hun:

«Hvordan går det an å ikke elske «Lille-Edie»?»

«Hun var veldig vakker i sin ungdom (på 40-tallet). Det var også hennes mor (på 20-tallet). Jeg skjønner ikke hvordan de klarte å ende opp i denne situasjonen? Hvordan kan du være rik og vakker og så ende opp slik?» spør en.

Til en av naboene snakket «Lille-Edie» ofte om at hun måtte komme seg bort fra Grey Gardens. Hun sa at hun var en gammel jomfru som 38-åring, at hun ikke hadde venner, at hun måtte komme seg vekk, men at hun ikke visste hvor hun skulle ta veien.

Til Gail Sheehy i New York Magazine fortalte «Lille-Edie» at de i løpet av åra hadde hatt 300 katter. Hun fortalte at hun skrev poesi hver morgen og at hun elsket filmene på TV om kveldene, men på spørsmål om hva hun fylte tida med ellers svarte hun:

Hun døde alene. Først nå kommer Betzys hemmelighet for en dag

«Jeg har vært en fange her i 20 år. Hadde du bare visst hvor mye jeg forakter East Hampton, men jeg elsker mor. de må ha funnet ut at jeg hatet dette huset. De må ha hørt skriket mitt».

Sommeren før hadde hun skreket til moren for aller første gang. Et skrik som måtte ha blitt hørt gjennom det knuste vinduet.

«Det er kjedelig, kjedelig, kjedelig her! Jeg drar hvor som helst for å være fri!».

Kilder: New York Magazine, Huffpost, Biography.com.