SINT: Ingrid Bjerkås klarte ikke å la være å vise sin motstand mot nazistene i Norge. Til slutt ble hun sendt til den tyske fangeleiren Grini. Foto: NTB Scanpix
SINT: Ingrid Bjerkås klarte ikke å la være å vise sin motstand mot nazistene i Norge. Til slutt ble hun sendt til den tyske fangeleiren Grini. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Ingrid Bjerkås konfronterte Quisling og Terboven:

Ingrids brev fikk nazistene til å se rødt

Ingrid Bjerkås ble stemplet som psykisk syk og sendt til Grini for sine brev til Quisling og Terboven.

Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Artikkelen ble første gang publisert i februar 2020.

«Herr Quisling. Etter å ha hørt talen deres i radio i går, mener jeg å ha rett og plikt til å henvenne meg til Dem på denne måten.»

Slik starter det sinte brevet sendt fra Kringsjåveien 8 på Jar 6. september 1941. Avsenderen var den 39 år gamle husmoren Ingrid Bjerkås.

I brevet ber hun innstendig Vidkun Quisling, Hitlers forbundsfelle i okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig, om å trekke seg mens det ennå er tid. Hun ber ham om å oppløse partiet Nasjonal Samling (NS).

«Hvordan våger De Herr Quisling å forlokke og forføre nordmenn til å bli landsforedere, kongesvikere og forbrytere mot sitt eget folk, til skjensel for hele verden og til usselhet blant sine egne?»

MOTSTANDSBREV: Ingrid Bjerkås var sikker på at Hitler ikke ville vinne krigen. Foto: Digitalarkivet
MOTSTANDSBREV: Ingrid Bjerkås var sikker på at Hitler ikke ville vinne krigen. Foto: Digitalarkivet Vis mer

En tøff dame

– Hun var alltid en litt spesiell og tøff dame, sier Bjerkås barnebarn Anniken Nersveen til Vi.no.

Hun hadde et nært forhold til mormoren. Nersveen har gode minner fra alle sommerferiene som familien hvert år tilbrakte hos mormoren på øya Søndre Langåra i Oslofjorden.

For Nersveen, som ble født etter krigen, var Bjerkås en varm mormor som tok henne med på morgenbad hver morgen for at hun skulle lære seg å svømme. Bjerkås var en mormor som sørget for å samle familien, som var glad i å lage god mat og kaker.

Samtidig hadde mormoren et brennende engasjement som gjorde både hennes og familiens liv tøft før Nersveen ble født.

FAMILIEKJÆR: Ingrid Bjerkås hadde nært forhold til sine barnebarn. Her er hun fotografert sammen med barnebarna i Berg kirke julen 1963. Fra venstre Anniken Nersveen, broren Jarl Jacobsen og Geir Jacobsen. Foto: Privat
FAMILIEKJÆR: Ingrid Bjerkås hadde nært forhold til sine barnebarn. Her er hun fotografert sammen med barnebarna i Berg kirke julen 1963. Fra venstre Anniken Nersveen, broren Jarl Jacobsen og Geir Jacobsen. Foto: Privat Vis mer

Stemplet som psykisk syk

– Hun var jo også litt gæern som snek seg forbi vakter på slottet for å hindre Josef Terboven å holde tale i 1940. Hun var nok veldig sint, sier Nersveen.

I biografien Mitt kall, skriver Bjerkås at det føltes som om hun ikke hadde noe valg da hun gikk forbi flere tusen soldater med stålhjelm på Slottsplassen. Hun kom nesten fram til talerstolen før hun ble stoppet. Da ropte hun:

«Her skal ikke holdes noen tale av tyskere; de som bestemmer her, er den norske Konge og regjeringen Nygaardsvold».

Bjerkås ble tatt inn til avhør, men klarte å unngå arrestasjon ved å nekte å oppgi navnet sitt.

Det var etter dette at hun sendte det illsinte brevet til Vidkun Quisling. Da hun ikke fikk svar sendte hun enda et brev.

Ifølge Dagbladet svarte nazistene med å kartlegge Bjerkås mentale tilstand.

NS-legen Hans Eng utarbeidet en psykiatrisk rapport der hun ble karakterisert som «jøssingismus psykopatica».

– Den var bare tull. Diagnosen ble skrevet av en lege som ikke engang traff henne, sier Nersveen.

– Det var vanskelig for moren min som gikk på gymnaset på den tida. Hun likte ikke at mormor gjorde disse tingene. Det var vanskelig for familien, men jeg er veldig stolt av mormor og har lært mye av henne, sier Nersveen.

I fangenskap

Før jula 1943 ble Bjerkås til slutt arrestert og sendt til Grini. Denne gangen for et brev til rikskommissær Josef Terboven.

«Det jeg ble tatt for var et brev til Terboven, hvor jeg gjorde ham ansvarlig for alle de pinsler, mord og grusomheter som var kommet til landet i hans kjølvann», skriver Bjerkås i sin biografi.

Det tok ett år før hun slapp ut fra fangenskap og kunne dra hjem igjen til familien. Halvparten av tiden tilbrakte hun på Bærum sykehus.

MORMORFANG: Anniken Nersveen på mormor Ingrid Bjerkås fang i 1955. Foto: Privat
MORMORFANG: Anniken Nersveen på mormor Ingrid Bjerkås fang i 1955. Foto: Privat Vis mer

En familievenn som var overlege ved Bærum sykehus fikk henne overført til sykehuset før hun ble satt fri. Nersveen tror overlegen må ha brukt diagnosen hun fikk av nazistene for å få henne vekk fra fangeleiren.

– Hun ble en slags fange på Bærum sykehus, men hun var ikke innlagt der, hun bare jobbet der. Moren min har seinere vært veldig irritert for at det er blitt sagt at hun ble innlagt for sinnssykdom, sier Nersveen.

– Brenn i helvete

Bjerkås skriver i sin biografi at troen på Gud hjalp henne til å kjempe. Etter krigen hadde hun et sterkt ønske om å tjene Den norske kirke.

Ifølge Arkivverket.no begynte Bjerkås på teologistudiet i en alder av 50 år. Hun fullførte sine studier etter at Stortinget i 1956 ga kvinner adgang til å bli prester på lik linje med menn.

I 1961 ble Bjerkås Sogneprest i Berg og Torsken. Ordinasjonen møtte stor motstand. Hennes mann, Søren Bjerkås, var forut for sin tid og støttet sin kone.

– Vi opplevde mye da hun ble prest. Det kom telefoner til oss med trusler og brev der det sto at vi skulle «brenne i helvete» fordi hun var en kvinne som ble prest. Det var en del menn, som også var svært kristne mennesker, som mente at hun ikke skulle bli prest, forteller Nersveen.

NÆRT FORHOLD: Anniken Nersveen med mormor Ingrid Bjerkås på tur til Skaland på Senja i 1971. Nersveen forteller at hun opplevde at mormoren tok henne på alvor. De to hadde mange diskusjoner. Foto: Privat
NÆRT FORHOLD: Anniken Nersveen med mormor Ingrid Bjerkås på tur til Skaland på Senja i 1971. Nersveen forteller at hun opplevde at mormoren tok henne på alvor. De to hadde mange diskusjoner. Foto: Privat Vis mer

Faren til en av hennes skolevenninner var mormorens argeste motstander.

– Hver gang jeg besøkte henne gikk han på arbeidsrommet. Han hilste ikke på meg. Jeg hadde en diskusjon med mormor hvor jeg sa at jeg ikke likte kristne folk. Hun godtok meningene mine og tok meg på alvor. Vi hadde gode diskusjoner.

FIKK TRUSSELBREV: Ingrid Bjerkås møtte sterk motstand. Både hun og familien fikk trusselbrev da hun ble landets første kvinnelige prest. Foto: NTB Scanpix
FIKK TRUSSELBREV: Ingrid Bjerkås møtte sterk motstand. Både hun og familien fikk trusselbrev da hun ble landets første kvinnelige prest. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Populær

Mens mormoren var prest på Skaland på Senja bodde også familien der et halvt år.

– Vi merket hvor populær hun var. Det var jo lyst hele tida på sommeren og folk kom døgnet rundt. Hun møtte også motstand på Senja som kvinnelig prest, men da de traff henne snudde de. Hun begynte i et utrolig tøft yrke på Senja i en alder av 60 år. Det var på et tidspunkt da andre begynte å trappe ned.

Nersveen forteller at også morfaren var forut for sin tid. Han var revisor, men flyttet med kona til Senja hvor han ble medlem i husmorlaget.

– Hun måtte ut i båt for å holde prekener på 17 forskjellige steder i sognet. Hvis noen trengte presten, reiste hun uansett vær. Når det var skikkelig dårlig vær på sjøen ble hun bundet til masta slik at hun ikke skulle falle over bord.

PÅ PRESTESKØYTA: Ingrid Bjerkås fotografert etter at hun var blitt ordinert til sogneprest i Berg og Torsken prestegjeld på Senja i Troms. Foran henne ventet mange og lange reiser med presteskøyta Viken. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / Scanpix
PÅ PRESTESKØYTA: Ingrid Bjerkås fotografert etter at hun var blitt ordinert til sogneprest i Berg og Torsken prestegjeld på Senja i Troms. Foran henne ventet mange og lange reiser med presteskøyta Viken. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / Scanpix Vis mer

Inkluderende

Etter at ektemannen døde flyttet Bjerkås i en etasje i huset til Nersveens foreldre.

– Mormor var veldig sporty og syntes det var fint at jeg drev med idrett. Hun hadde også selv hoppet 30 meter i en bakke i Nordmarka, forteller Nersveen.

Hun husker godt en episode fra ungdomstida som hun mener illustrerer hvordan mormoren var som menneske.

– Jeg hadde fester selv om hun var hjemme. En gang ble det veldig seint for mange. En del overnattet i stua. Da hun banket på døra om morgenen var jeg sikker på at jeg skulle få kjeft, men hun spurte: «Hvor mange skal jeg lage omelett til?» Den reaksjonen sier mye om henne. Jeg glemmer det aldri. Hun satt ved bordet og var interessert i å bli kjent med alle.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.