Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Panneluggen til Annemor Sundbø (70) er like naturlig hvit nå, som den var kullsvart for 36 år siden, da hun kjøpte Torridal Tweed og Ulldynefabrikk. Der ble ullfiller resirkulert. Folk fra hele landet sendte utslitte plagg til fabrikken i Kristiansand. Det ga avslag i prisen på dyner, tepper og soveposer.

Med fabrikken fulgte et råvarelager, hele 16 tonn strikkefiller. Siden den nybakte fabrikkdirektøren var tekstildesigner og faglærer i vev og tegning, forsto hun raskt at fillene var kulturskatter.

– Ullklærne pirret nysgjerrigheten min. De fortalte historier om nød, fattigdom, nøysomhet, skaperkraft og kjærlighet. Jeg så en mulighet, forsto at hvert plagg med sitt mønster hadde en historie. De var strikket i løpet av omtrent hundre år.

Det er lov med strikkepinner på flyet, men du kan få trøbbel

– Det ble en oppgave for meg å dykke ned i fillehaugen, samle, forske og overlevere strikkekultur. Da jeg begynte, fantes det få strikka hverdagsplagg i museene våre.

Annonsørinnhold

Stiv og støl i kroppen?

Koftearven

Hun endte opp med å ta vare på ett tonn filler. Ullklærne var grundig lappet og stoppet, for at de så lenge som mulig skulle kunne beskytte nye generasjoner mot kulden her i nord. De minst slitte delene av et plagg ble gjerne brukt til å sy et nytt, da kunne for eksempel en genser bli til en varm ullunderbukse.

Hvor et mønster er oppstått, er umulig å si sikkert. Flere århundrer tilbake foregikk det mye eksport og import. Den handelen ble kraftig redusert under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet. Fra da av er mønsterstrikking dokumentert i Norge. Annemor har arbeidet mye med å lage mønster som bygger på de gamle, folkelige tradisjonene.

I 1990 sa hun i et foredrag: «Den er vår, den er norsk. Selv om mange av mønsterelementene er kommet fra utlandet, så er det vi som har utviklet og brukt dette gjennom et par hundre år. Derfor vil jeg ikke nå at all denne utenlandske importen, mønstrene, skal føre til at vi mister interessen for egne.»

Nå kan du strikke din egen julegavegeit

Det ønsket har Annemor fått innfridd, ikke minst takket være eget livsverk. Strikkepinnene fortsetter å klirre mellom kvinnehender, mønstre lever og blir utviklet videre. Ikke alltid etter hennes smak, for Annemor er mest opptatt av å ta vare på arven. Det kommersielle er ikke interessant.

I «Koftearven. Historiske tråder og magiske mønster», årets bok fra Annemor Sundbø, avslutter hun med en gavepakke til strikkeentusiaster: En omfattende dokumentasjon av kofter fra fillehaugen. Strikkeveiledning. Eksempler på det koftearven har inspirert henne til å lage. Og en mønsterbank.

Foredrag

Det folk flest har mistet kunnskapen om, er hva symbolene i mønstrene betydde. Magien. Troen. Åndelige budskap som ble strikket inn. Stadig har Annemor forstått mer av hvor langt tilbake i historien og ut i verden trådene går. Hun er en assosiasjonenes dronning og leter på internett med stort engasjement.

For tiden driver hun mest med utstillinger og foredrag. Neste år får designerduoen Arne & Carlos den ære å ta henne med til Japan. Etter den turen har Annemor vært i alle verdensdeler unntatt Australia, for å snakke om strikking som kulturbærer, og vise fram fillene våre. Hun har utviklet et unikt internasjonalt faglig nettverk.

Gratis strikkeoppskrift fra trendskaperne i Klompelompe

– Jeg synes det er så moro å bli spurt om å holde foredrag! Og jeg har et stort formidlingsbehov. Det aller viktigste er å fortelle om den åndelige dimensjonen i håndstrikkekunsten. Jeg prøver å se hvordan den er preget av myter, folketro og kristen tro.

Fra boka Koftearven: «Stjerner er både det høyeste målet vi kan strekke oss mot, og motivet har de dypeste røttene i vår oldtidskultur. Stjerner er blant strikkekunstens kjæreste mønster.»

Og: «I dag kaller vi åttebladsstjerna for «rose» og stedsbestemmer den til Selbu. Mange andre land har et eget eierforhold til åttebladsrosa.»

– Betlehemsstjerna viste hvor Jesus var født. Åttebladsstjerna er det sterkeste religiøse symbolet vi har i strikkekunsten – oppstandelsens stjerne, seiersstjerne og ledestjerne. Den ga velsignelse og beskyttet eieren. Symbolet ble også brukt i tepper og i de såkalte nattrøyene, det gamle navnet på kofter, som ifølge protestantene ga adgang til paradiset, forteller Annemor.

Hun drev ulldynefabrikken inntil for ti år siden, og i 26 år har hun drevet strikkeverkstedet Ose Ullvare Torridals Tweed i Setesdal. For seks år siden fikk hun statsstipend. I sommer fylte hun 70 år.

Artikkelen er først publisert i Allers.

Det finnes menn som strikker. Du ser dem bare ikke så ofte