«Hva jeg er mest takknemlig for i 2020? At farmor døde før pandemien»

KOMMENTAR: Det er en absurd tanke å være takknemlig for noens død. Men det eneste som kunne ha gjort dette året verre, var synet av farmor - isolert og uforstående.

ISOLERTE ELDRE: Det er to grupper jeg har hatt spesielt vondt av i år: De yngste, og de eldste. De yngste for alt de har gått glipp av. De eldste for isloasjonen og smittefrykten. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB
ISOLERTE ELDRE: Det er to grupper jeg har hatt spesielt vondt av i år: De yngste, og de eldste. De yngste for alt de har gått glipp av. De eldste for isloasjonen og smittefrykten. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Dette er et dritt-år! konkluderte niåringen. Hun hadde stupt kråke av akebrettet, høyst ufrivillig, og snø i nakken kan få selv den sindigste av oss til å ta fram fyndordene.

I en normalsituasjon hadde hun nok nøyd seg med å konstatere at det var en dritt-bakke. Men det er som kjent ingenting normalt over tingenes tilstand for tida, og selv niåringer har lært seg å skylde på året. Drittåret 2020.

Perspektivet av å miste noen

Jeg blir alltid litt nostalgisk på årets siste kveld. Det er lenge siden nyttårsaften var noen festkveld for min del. Det er lite fyrverkeri og halloi, mer nostalgi og filosofi over grytene mens jeg tilbereder årets siste måltid. Kokkeleringen må gjerne ta hele dagen, og akkurat denne dagen tilbereder jeg gjerne maten alene. Jeg skreller, kutter, hakker og steker mens jeg tenker over året som er gått og formulerer håp og ønsker for det som kommer.

Sjelden har det vært lettere å formulere håpet. Som resten av verden, håper jeg at vaksinene som er utviklet viser seg å være effektive, fri for bivirkninger og lette å produsere og distribuere. Jeg håper på et minst mulig spektakulært år. Det dristigste håpet jeg våger å formulere for egen del, er at det skal bli mulig å oppholde seg på hytta rett over svenskegrensen. Jeg vil grave i jordmasser større enn de jeg får plass til i en balkongkasse. Jeg vil lage nye bed og små åkere, endelig bygge det drivhuset jeg har fablet om i fem år. Våkne med sola, ta et morgenbad. Grave i hagen til jeg blir sulten.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.