Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Dette er et dritt-år! konkluderte niåringen. Hun hadde stupt kråke av akebrettet, høyst ufrivillig, og snø i nakken kan få selv den sindigste av oss til å ta fram fyndordene.

I en normalsituasjon hadde hun nok nøyd seg med å konstatere at det var en dritt-bakke. Men det er som kjent ingenting normalt over tingenes tilstand for tida, og selv niåringer har lært seg å skylde på året. Drittåret 2020.

Perspektivet av å miste noen

Jeg blir alltid litt nostalgisk på årets siste kveld. Det er lenge siden nyttårsaften var noen festkveld for min del. Det er lite fyrverkeri og halloi, mer nostalgi og filosofi over grytene mens jeg tilbereder årets siste måltid. Kokkeleringen må gjerne ta hele dagen, og akkurat denne dagen tilbereder jeg gjerne maten alene. Jeg skreller, kutter, hakker og steker mens jeg tenker over året som er gått og formulerer håp og ønsker for det som kommer.

Sjelden har det vært lettere å formulere håpet. Som resten av verden, håper jeg at vaksinene som er utviklet viser seg å være effektive, fri for bivirkninger og lette å produsere og distribuere. Jeg håper på et minst mulig spektakulært år. Det dristigste håpet jeg våger å formulere for egen del, er at det skal bli mulig å oppholde seg på hytta rett over svenskegrensen. Jeg vil grave i jordmasser større enn de jeg får plass til i en balkongkasse. Jeg vil lage nye bed og små åkere, endelig bygge det drivhuset jeg har fablet om i fem år. Våkne med sola, ta et morgenbad. Grave i hagen til jeg blir sulten.