Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Dette er et dritt-år! konkluderte niåringen. Hun hadde stupt kråke av akebrettet, høyst ufrivillig, og snø i nakken kan få selv den sindigste av oss til å ta fram fyndordene.

I en normalsituasjon hadde hun nok nøyd seg med å konstatere at det var en dritt-bakke. Men det er som kjent ingenting normalt over tingenes tilstand for tida, og selv niåringer har lært seg å skylde på året. Drittåret 2020.

«Oldemor trodde hun skulle føde gjennom navlen»

Perspektivet av å miste noen

Jeg blir alltid litt nostalgisk på årets siste kveld. Det er lenge siden nyttårsaften var noen festkveld for min del. Det er lite fyrverkeri og halloi, mer nostalgi og filosofi over grytene mens jeg tilbereder årets siste måltid. Kokkeleringen må gjerne ta hele dagen, og akkurat denne dagen tilbereder jeg gjerne maten alene. Jeg skreller, kutter, hakker og steker mens jeg tenker over året som er gått og formulerer håp og ønsker for det som kommer.

Sjelden har det vært lettere å formulere håpet. Som resten av verden, håper jeg at vaksinene som er utviklet viser seg å være effektive, fri for bivirkninger og lette å produsere og distribuere. Jeg håper på et minst mulig spektakulært år. Det dristigste håpet jeg våger å formulere for egen del, er at det skal bli mulig å oppholde seg på hytta rett over svenskegrensen. Jeg vil grave i jordmasser større enn de jeg får plass til i en balkongkasse. Jeg vil lage nye bed og små åkere, endelig bygge det drivhuset jeg har fablet om i fem år. Våkne med sola, ta et morgenbad. Grave i hagen til jeg blir sulten.

Jeg drømmer ikke lenger om New York, India, Afrika. Jeg drømmer om å sulle rundt på min egen lille flekk på jorda. Kanskje handler det om pandemien, den har fått mange til å trekke hjem mot de nære ting og dyrke planter i vinduskarmen. Kanskje det bare er alderen. Kanskje det er perspektivet man får av å miste noen. I år ble det mange dødsfall i min lille familie. Det var ikke pandemien som tok dem, det var de vanlige tingene: Kreft og alderdom. Det blir ingen overskrifter av sånt, men det gjør ikke sorgen mindre.

«Også de som dør alene, har hørt hjemme et sted»

En ny start

I nostalgien og filosoferingen som oppstår på årets siste kveld, prøver jeg alltid å hente fram noe å være takknemlig for. Det er en nyttig øvelse, kanskje spesielt i dritt-året 2020. Midt i hjemmekontor, hjemmeskole, kohort-tenking, smittefrykt og frustrasjon har omgivelsenes tilløp til Pollyanna-tenking ofte virket mot sin hensikt. Det er vanskelig å være takknemlig når restriksjonene fratar deg alt som betyr noe. Når frykten fører til isolasjon, når barnebarna utgjør en smitterisiko, når du ikke kan reise til mormors begravelse. Jeg har blitt sur når venner har påpekt det åpenbare, at vi tross alt er heldige her i Norge. Selvsagt er vi det. Vi er alltid det, i den store sammenhengen. Men det at noen har det verre, betyr ikke alltid at livet vårt består av regnbuer og enhjørninger. Noen ganger må det være lov å ta farvel med et år og si «takk for alt, du var mest dritt». Og samtidig være takknemlig for at vi har beholdt helsa og jobben.

Farmor sa det med kjøttkaker

På toppen av min takknemlighetsliste troner nemlig en setning som er så absurd at den bare kan ytres i et år som 2020. For det jeg er aller mest takknemlig for i året som er gått, er at farmor døde i begynnelsen av året. Jeg gremmes idet setningen formuleres. Det er ikke lov å være takknemlig for at noen er død. Men det eneste som kunne ha gjort pandemien verre å takle for min del, hadde vært å se farmor isolert og uforstående. Hun slapp taket i livet akkurat tidsnok. Før vinterferien som spredte smitten fra Wuhan til skidestinasjoner i Alpene og hjem til oss. Før sykehjemmene ble stengt og barnebarn ble ansett som smittebomber. Før stengte grenser og vaksinekappløp. Og før vi nå sakte, men sikkert skal finne en vei tilbake til en ny normal.

Sjelden har det føltes bedre å lukke en dør og åpne en ny. 2020 kom med lærdommer vi kanskje ikke helt kan se ennå. 2021 kommer med det vi kanskje trenger aller mest nå: Håp. Og en ny start.

«Mormor la babyen sin i vogna, satte vogna på balkongen, og gikk på skitur aleine»