Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
Flere hundre kvinner ble K-soldater på kurs i Skottland: Norsk Kvinnekorps ble opprettet på kong Haakons 70-årsdag 3. august 1942. Da hadde Hærens Overkommando i et halvt år jobbet med konkrete planer om et militært kvinnekorps likt det britiske. Bakgrunnen var et skrikende behov for arbeidskraft, og 24. juli 1942 utferdiget Regjeringen i London en provisorisk anordning og innførte tvungen verneplikt for norske kvinner i utlandet som var mellom 18 og 40 år.
I første omgang bestemte Forsvarsdepartementet at dette stort sett gjaldt kvinner i Storbritannia. Mange kvinner hadde kommet dit under krigen, enten som flyktninger eller sammen med ektemenn, kjærester og familie.
Bare de nærmeste kjente Sigrids krigshemmelighet
Gjensyn etter halvannet år
28 år gamle Hanne Mossige var en av dem som reiste, etter at ektemannen Erling Mossige først hadde dratt. Han jobbet i Forsyningsdepartementet og var nestkommanderende i Nortraship under krigen. Paret hadde vært fra hverandre siden 9. april 1940 da Hanne kom til London onsdag 15. oktober 1941, noe Erling beskrev i dagboka si som «krigens største begivenhet». Også Hanne har skildret gjensynet som eventyrlig. «Størst var det selvsagt å møte igjen Erling, og se at han var den samme glade, interesserte og bunn hederlige mannen han alltid hadde vært».
Mens Erlings innsats under krigen ikke har gått upåaktet hen, er det lite Hanne har fortalt om sitt liv i krigsårene.
– Mor kunne fortelle om dagliglivet under oppholdet i England, om livet i «kollektivet», selvberging med frukt- og grønnsaksdyrking, men sa ikke mye om hva hun gjorde i kollektivet, forteller sønnen Erling Mossige, som bor i Trondheim.
Tungtvannsheltens fallskjerm ble Maries brudekjole
Måtte stå i giv akt for sin kone
Norske kvinner som kom til Storbritannia under krigen, ønsket å gjøre en innsats. Derfor var det mange som meldte seg til tjeneste i Den norske hær. I mai 1942 utarbeidet Hæren en egen krigsoppsetningsplan med 220 kvinner. Det ble snart tydelig at planen ikke lot seg oppfylle bare med frivillige. Tvang måtte til for å øke innsatsen. Det var altså bakgrunnen for at eksilregjeringen bestemte at også kvinner måtte underkaste seg militær kommando.
I Norsk Kvinnekorps var Hæren størst, men også Flyvåpnene og Marinen fikk innrullert kvinner. Norske myndigheter etablerte også Norsk Sykepleierskekorps. Også her ble det langt vekt på at kvinnene skulle forholde seg til militær eksersis.
Hanne Mossige ble en av dem som ble innrullert i Hæren høsten 1942, og måtte avtjene verneplikt i Skottland. Dit kom hun sammen med blant andre Signe Engvik. Engvik ble raskt sjef for Hærens Kvinnekorps, med grad av fenrik. Utdannelsen sin hadde hun fått via et ti dagers hurtigkurs i regi av britenes kvinnekorps. I tillegg fikk Signe et intensivkurs på tre uker hos major Skjold Brodin ved Maxwelton House. Øvelsesstedet Maxwelton House lå ikke langt fra Dumfries, en liten middelalderby i Skottland. Hanne Mossige var fenrik i Norsk Kvinnekorps fra 1942 til 1945.
– Jeg vet ikke helt hva jobben hennes besto i. De hadde en egen militærtjeneste og bar ikke våpen, slik jeg forsto. Men én episode har jeg fått fortalt, det var da far var i militærforlegningen i Skottland og måtte reise seg og stå giv akt for mor, forteller Hannes sønn.
Faren Erling var menig, og var på kurs og måtte sprette opp av stolen da fenrik Hanne Mossige kom inn i spisesalen der han spiste frokost.
«Vi opplevde jo en viss standsforskjell mellom oss, men det var hyggelig å få noen dager sammen», skriver Hanne i sine memoarer som fins som tillegg til ektemannen Erlings historie. Stort sett så paret hverandre bare hver sjette uke, da møttes de gjerne i Edinburgh.
Gjentatte ganger unnslapp Eddie gasskammeret. Nå er han 100 år og kaller seg verdens lykkeligste mann
Album fylt av krigsminner
Sønnen har et helt fotoalbum med minner. Der er moren hans avbildet når hun står giv akt for kong Haakon. Hanne Mossige har skrevet et tidsvitnedokument basert på ektemannen Erlings opplevelser under krigen. I dette dokumentet har hun også gjengitt noe informasjon og tanker fra sitt eget liv. Hanne mener at det var hennes utdannelse og praksis som gymnastikklærerinne som gjorde at hun ble beordret som sjef for K-soldatene som var stasjonert i Skottland. Mens kvinnene i de engelske styrkene fikk andre betegnelser for de forskjellige grader innen befalet enn de mannlige, fulgte det norske kvinnelige befalet fullt ut de samme gradsbetegnelsene som mennene.
Følgen var at når det ble bestilt plass på nattoget til fenrik Mossige, ble hun plassert i sovekupé sammen med to eller flere mannlige befal. Men, som hun skriver: Det gjorde ikke stort. Under slike forhold var det ikke aktuelt å kle særlig av seg. Sovevognene var nemlig enkelt utstyrt, med køyer i ulike høyder, hver med en pute med nyvasket trekk og et mørkegrått ullteppe.
«Ingen trodde de skulle være borte mer enn et par dager»
Skjørt på utmarsj
Selv om K-soldatene hadde like uniformer som mennene, var det likevel en stor forskjell. K-soldatene brukte alltid skjørt og jakke, selv på utmarsjer og manøvrer. De fikk alle både teoretisk og praktisk opplæring, og alle var knyttet til en militær avdeling. De lærte hvordan hæren var bygd opp, og hvordan de kunne se forskjell på en sersjant og major. Det var intens trening også i kamuflasjeutstyr og militær disiplin. De lærte også hvordan de skulle beskytte seg mot gass- angrep og luftbombardement.
Det var aldri meningen at kvinnene skulle operere i første linje ved en invasjon av Norge, men at de skulle frigjøre mannlig personell ved å operere litt lenger bak fronten. Det kunne være arbeid i kjøkken og kantiner. Dessuten kunne de jobbe som sykepleiere, eller som sjåfører og mekanikere i tillegg til alt arbeid ved militære kontorer.
– Mor ønsket å bidra, å ha noe å gjøre, sier sønnen hennes.
Men opprettelsen av Kvinnekorpset og innrulleringen i Skottland var ikke bare-bare. I finansoversikten fra Utenriksdepartementet 24.12. 1943 lyder bekymringen: «Hvorfor koste dyre kursus på piker som aldri skal ha noe med militærvesenet å gjøre? Hvorfor utstyre piker med uniform som ikke kommer til å utføre annet slags arbeid enn damene i de sivile kontorer. I et hvert fall – hvis man gjør det, får man plassere dem i kaserner som engelske og andre nasjoner gjør, så man i alle fall har økonomisk fordel av systemet. Hvorfor skal de norske ha skreddersydde uniformer mens de engelske ikke har det?»
Og videre: «Hvorfor kaste bort kuler og krutt for å la disse jentene fra militærkontorene i London få lov til å more seg?»
I slutten av april 1945, da det bare var spørsmål om tid før tyskerne ville kapitulere, var man likevel ikke helt trygge på at nazistene ikke ville gjøre et siste forsøk på å beholde Norge. Da bestemte ledelsen i England at de ville sende noen offiserer til Sverige med fly for å komme nærmere begivenhetene. Hanne Mossige var en av dem som ble med. Hun skriver: «Turen var ganske udramatisk for så vidt som vi ikke så noen tyske fly underveis, men det var betagende å se på et mørklagt Norge.»
Skjult i en skuff lå beviset på hva Astrids far opplevde
To dager etter kom kapitulasjonen. «Det var selvsagt en stor begivenhet, og det varte ikke lenge før det første troppetransporttoget var på skinnene med norske polititropper fra Sverige og noe befal fra England, deriblant jeg». Hanne beskriver jublende menneskemasser med flagg selv på de meste avsidesliggende steder. Broer, jernbaneoverganger, veikryss og så videre var bevoktet av Hjemmefronten. De fleste hadde på seg utslitte sportsklær, uniform hadde de ikke, men armbindene var nok til å gi dem autoritet. Da de kom til Oslo, var hele byen på beina.
Fredsrus og ovasjoner
«Til å begynne med var jeg luft. De trodde jeg var en av okkupasjonsmaktens kvinnelige soldater, men så oppdaget de det norske flagget på uniformsermet. For noen ovasjoner!»
– Selv om mor ikke snakket så mye om krigen og jeg ikke spurte, husker jeg uniformen til mor. Den leverte hun til hjemmefrontmuseet, avslutter sønnen.
Ekteparet slo seg ned i Oslo, og Erling, som hadde mye å gjøre i Nortraship, kom tilbake til hovedstaden fra London et par måneder etter Hanne. Erling ble også hedret for sin krigsinnsats, mens Hannes innsats gikk upåaktet hen.
Hun skriver: «På tross av de sterke opplevelsene vi begge hadde under krigen, kan jeg ikke si at krigsårene var hyppig framme i våre tanker etter krigen. I likhet med mange andre var vi opptatt av det livet vi levde hjemme. Kanskje er det godt at det er slik».
Kilder: «Norge i krig 1940–44», Erling Mossiges dagbok fra krigsårene, Mari Jonassen: «Norske kvinner i krig 1939–1945», kjønnsforskning.no
Velkommen til vårt kommentarfelt
Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.