(Vi.no): «Dersom du ikke bekjenner hva du kan, da skal skarpretteren pine deg først på vannet og deretter på strekkbenken og med glødende tenger».

Dommeren i rettssalen i Finnmark snakker til den unge kvinnen ved navnet Ragnhild. I mars 1663 blir hun pågrepet av myndighetene mistenkt for å være en trollkvinne.

Ragnhild er livredd. Om hun bedyrer sin uskyld eller om hun tilstår å være en «heks», spiller ingen rolle. Hun vet at hun uansett snart skal dø på den verst tenkelige måten. Først tortureres, så brennes på bålet.

«Fille-Matias», «Ræva Lars», «Slimaalen» og «Papirhanen» hadde én ting felles

I rettsprotokollene står det at Ragnhild svarer:

«Før jeg utsetter meg for den pinsel, da vil jeg heller lyge på meg selv slik at mitt liv kan forkortes. Det jeg har sagt, har jeg sagt av redsel».

Det blir likevel som Ragnhild tenker. Og det er Thor Oluffsen som får æren av å pine og drepe henne. Han er «mestermann», en av de mest beryktede skarprettere i Finnmark. Han dreper mistenkte kriminelle for å redde sitt eget skinn.

- Tok for seg

- Thor Oluffsen var en simpel tyv som hadde fått en dødsdom i Hammerfest. Men han skulle bli benådet av amtmannen selv - hvis han takket ja til stillingen som skarpretter. Oluffsen ble ansatt som skarpretter i 1662, og da tar Norges verste menneskeforfølgelse til.

Det forteller Rune Blix Hagen, førsteamanuensis i historie ved Norges arktiske universitet (UiT).

Skarpretter var den offisielle norske betegnelsen for en person som foretok avlivninger av personer etter straffeloven, bedre kjent som bøddel. Yrket ble ellers omtalt som «mestermann» eller «kjøtt-maker».

- Mellom 1662 og 1663 ble 30 kvinner forhørt og dømt for trolldom, og 20 av disse ble henrettet av Thor Oluffsen. De 10 andre som ikke ble dømt var pikebarn under 12 år og unge kvinner som var gravid. Men en del av disse ble torturert på det groveste av Oluffsen. To av kvinnene ble torturert til døde før de fikk endelig dom.

Bødlene måtte jobbe med dette resten av livet, og valgte de ikke å gjøre det, ble de dømt og henrettet for opprinnelige forbrytelse.

Det var derfor Oluffsen var så ivrig i tjenesten.

- Han tok seg til rette med både djevleutdrivelse og overgrep mot kvinner og pikebarna som satt innesperra for dommer. Det var svært stygge saker. Oluffsen ble godt mottatt av den lokale øvrighet, særlig av amtmannen, sier Hagen videre.

Beryktede bødler

Det var på 1600- til 1800-tallet at dødsstraff utført av bødler var det vanlige.

Fra begynnelsen av, var skarpretterne altså ofte dømte kriminelle som fikk valget mellom å selv bli henrettet eller å overta jobben som bøddel, opplyser Torgrim Sørnes, lege og forfatter av fire bøker som tar for seg norske henrettelser i perioden 1765 - 1876.

- Én kjent bøddel var Kristoffer Størkerson i Lofoten. Han var opprinnelig dømt til henging for tyveri, men det var ingen til å henge ham akkurat da – dermed fikk han tilbudet om å slippe henrettelse mot å overta bøddel-jobben, noe han takket ja til. Han fungerte som skarpretter i Lofoten i årevis. Det var også han som utførte en av de siste heksebrenningene i Norge. Det gjorde også bøddelen Steffen Paulsen i Stavanger.

Men den skarpretteren som det gikk mest rykter om, var Mathias Fliegenring, ifølge Sørnes.

Han var bøddel i Trondheim i 1719-29 men ble sinnssyk, myrdet sin egen datter med en bordkniv og døde i rådhuskjelleren under det nåværende biblioteket. Etterpå kjeppjaget rasende naboer hans kone og barn ut av landet.

- Om Samsom Isberg fra Odda, skarpretter på midten av 1800-tallet, gikk det alle slags historier. Han skal ved et tilfelle ha sagt til en tjenestepike: «Hver gang du går forbi huset, synger det i øksene mine». Hun var da gravid og planla barnemord, forteller Sørnes.

Kirurger på dagtid

Alle visste hvem skarpretteren var i den enkelte by. Ingen av dem hadde et spesielt godt rykte.

Norges verste psykopater

På 1600-tallet var bøddelen hjertelig avskydd – hvis han tok på noe på markedet, måtte han kjøpe det, ingen andre ville ta i noe han hadde tatt i. På vertshusene hadde han eget glass som ingen andre ville drikke av. I kirken ble han gjerne plassert rett under orgelet.

Men på 1700- og 1800-tallet ble lønnen bedre, utdannelsen bedre, og dermed steg også anseelsen. De større byene begynte etter hvert å ansette litt mer profesjonelle folk, dette fordi henrettelsene ble mer kunstferdige og krevde mer håndverk av utøveren, ifølge Sørnes.

Bøddelen i Christiania var en så opptatt mann at han ikke hadde tid til annet før på 1800-tallet, da August Lædel fungerte som snekker ved siden av jobben som skarpretter.

Den beryktede straffe­metoden ble brukt i Norge

- Før dette drev skarpretterne mye med kirurgi, alle de bergenske og trondhjemske bødlene var kirurger ved siden av bøddel-jobben, og var godt besøkt av pasienter. Denne kirurgien var på en måte deres vei inn i respektabiliteten. Kristiansands siste bøddel var dyrlege, mens den siste skarpretteren i Norge, Theodor Larsen, var ansatt på Rikshospitalet som labassistent på dagtid i Oslo, forteller Sørnes videre.

På 1700-tallet var alle bødler i Norge fra Trondheim og sørover, Danmark ned til Hamburg, Nord-Tyskland og Sør-Sverige i slekt med hverandre – det var dynastier av skarprettere som giftet seg med hverandres døtre, enker og utgjorde en eneste stor familie.

- Når den ene skarpretteren døde, sto det gjerne en sønn til rådighet som var ferdig opplært av sin far. Hvis ikke, hadde skarpretteren en knekt, altså en lærling, som kunne overta. Av og til sviktet det også, og da ble det alltid masse styr. Da Mathias Fliegenring døde i 1729 uten verken voksne barn eller læregutt, ble fangene sittende og vente på henrettelsene mens Trondheims øvrighet forsøkte å skaffe en ny.

Kvinnelige skarprettere eksisterte ikke.

- Når en bøddel døde, giftet gjerne hans hustru seg raskt på nytt med en ny bøddel som så kunne overta tjenesten. På den måten sparte samfunnet både utgifter til hennes pensjon og til å avertere etter ny bøddel. Det var her fru Fliegenring var for treg, hun klarte å skaffe en ny og ung bøddel, men han nektet plent å gifte seg med den gamle enken, og hun måtte forlate landet, opplyser Sørnes.

Godt betalt

Bødlene var fryktet og avskydd av befolkningen. Det var altså et såpass stigma ved yrket at de måtte gifte seg innenfor sin egen yrkesgruppe.

Dette endret seg ved overgangen til 1800-tallet, ifølge Sørnes.

Griser ble dynket i tjære, satt fyr på og jaget til motstanderen

- Da begynte skarpretterne å søke ektemaker utenfor sin egen krets. Samtidig fikk de også lov til å flytte inn til byene der de før var blitt henvist til å bo utenfor byporten. Den Bergenske bøddelen var den første som fikk lov til dette, de andre etterpå, forteller han.

Å være skarpretter ble etter hvert et svært godt betalt yrke, opplyser historiker Hagen.

- Ifølge norske regnskapskilder var lønnen for en henrettelse to riksdaler, noe som var mye penger på den tiden, sier Hagen.

Skarpretterne fikk en fast sum av den byen som hadde ansatt dem, i tillegg et minst like stort beløp av fogderiene på landet. Videre fikk skarprettere betalt per henrettelse, pluss fri skyss og diett for hver reise de måtte foreta seg. Så fikk de tillatelse til å gå julebukk hvert år og presse penger ut av borgerne for den samme summen.

Grusomme drapsmetoder

Loven på 1700-tallet hadde dødsstraff for omtrent femti forskjellige forbrytelser i Norge. Hver paragraf var formet slik at det ble spesifisert en egen måte å dø på.

Psykopatens trekk blir verre med alderen

Tyver skulle henges, mordere halshogges, barnemordere skulle få hodet på stake, dyreskjendere skulle brennes levende, det samme skulle hekser.

- Noen av straffene var utrolig detaljerte. Hvis man myrdet en av sine foreldre skulle man trekkes på nattmannens sluffe med tau rundt halsen og bakbundne hender, uten hatt, i simple klær, rundt fra gjerningsstedet til retterstedet. Underveis skulle bøddelen knipe morderen med glødende tenger fem ganger, deretter halshogge ham eller henne med øks. Hodet skulle så på stake, kroppen surres til et vognhjul og heises opp på en stake det også, utdyper Sørnes.

Majestetsfornærmelser ble avstraffet med partering, enkelte militære forbrytelser med radbrekking.

- Dette siste var enda mer komplisert, morderen skulle piskes ukentlig i ni uker før han levende ble lagt på et vognhjul. Skarpretteren skulle så knuse knoklene hans uten å ta livet av ham, så skulle forbryteren ligge der til han kreperte av smerte og sjokk. Det kunne ta flere dager, og den dyktige bøddel skulle se til at det tok så lang tid som mulig. Rekorden fra Tyskland er ni dager, forteller Sørnes.

Det å grave ned de hodeløse kroppene, spikre hodene opp på staker eller slokke ilden de var blitt brent opp på, var «rakkerens» jobb. Unntaket var hvis forbryteren skulle parteres. Ellers strakk bøddelens oppgave seg bare til dødens port.

- Når forbryteren var død, var skarpretterens verv forbi, avslutter Sørnes.

«Englemakerskers» virksomhet var grusom

Gå til Vi.no-forsiden