Agepride:

Glem midtlivskrise, jeg vil ha midtlivsfest!

Dette er en hyllest til oss som endelig er voksne.

INGEN KRISESTEMNING: Vi burde feire midtlivet som en gave av blanke ark og fargestifter, mener artikkelforfatteren. Foto: Scanpix/Shutterstock
INGEN KRISESTEMNING: Vi burde feire midtlivet som en gave av blanke ark og fargestifter, mener artikkelforfatteren. Foto: Scanpix/Shutterstock Vis mer

Vi.no er både en nettavis og en Facebookside for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

(Kommentar, Vi.no): Jeg vet ikke hvordan jeg forestilte meg at femtiåra skulle være, men hadde du spurt meg for noen år siden tror jeg ikke at jeg hadde forutsett følelsen jeg sitter med nå: Sulten. Kraften. Iveren over alt som venter.

KOMMENTAR: Sonja Evelyn Nordanger (53) er journalist i Aller, og skriver blant annet for Vi.no. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
KOMMENTAR: Sonja Evelyn Nordanger (53) er journalist i Aller, og skriver blant annet for Vi.no. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet Vis mer

Jeg ser det hos venninner, og jeg ser det i sterke damer i internasjonal politikk og kulturliv: Krever vi ikke litt mer plass enn før? Framstår vi ikke sterkere enn da vi var yngre?

Venninnegjengen snakket nylig om hvor fint vi har det nå. Jeg er 53, vennene mine på samme alder. Gjennom åra har vi klamret oss fast i berg- og dalbanevogner som har rast av gårde gjennom dype dalsøkk, finurlige looper og fantastiske høyder. Vi har opplevd, levd, og overlevd. Vi har erfaring, og den gjør noe med oss.

Jeg opplever min egen generasjon som åpen, modig og full av kraft. Det faller en syrlig kommentar i ny og ne om vår egne grånende manke og aktive tyngdekraft, men mindre selvhøytidelige som vi er – det er latteren som får plass - ikke usikkerheten.

Og jeg gir alderen æren.

Derfor forundres jeg stadig over at folk på min alder kasseres, både fra arbeidsliv og offentlighet, bare fordi antall leveår er blitt mange. Det skurrer. Jeg ser ingen «utdaterte» medarbeidere med «manglende endringsvilje» rundt meg. Jeg ser voksne mennesker som har lært at selve livet handler om konstant endring. Det å tilpasse seg nytt turterreng, om det er på jobb eller privat, er noe vi fikser. Vi vet hva vi kan, og hva vi ikke kan. Vi vet at kjipe detaljer går over, at livet ordner seg.

Det er så HELSIKES HERLIG å ha denne erfaringen, og kraften som følger med den. Kall det agepride eller hva som helst, jeg nyter det!

Greia er at jeg er sulten, på det som er og det som kommer.

Livsfasen jeg har gått inn i oppleves som en bunke blanke ark og nye fargestifter. Jeg er alene hjemme, og tomt-rede-syndromet et tilbakelagt kapittel: I stedet for å følge ungene til fritidsaktiviteter kan jeg dyrke mine egne, jeg trener, gjør yoga, går på turer og konserter.

Jeg nekter å gå inn i noen midtlivskrise, gi meg heller midtlivsfest!

Vennene mine og jeg har derfor bestemt oss for én ting: Dette skal bli våre beste år. Vi er som årgangsvin, vi mennesker. Vi blir bare bedre med åra.