To ganger tusen biters puslespill og tre ganger halvparten, pluss en uendelig bunke med bøker - det var bare noe av det som skulle kurere kjedsomheten min denne påsken. Hvordan det gikk? Ikke imponerende bra. Foto: Birgitte Hoff Lysholm
To ganger tusen biters puslespill og tre ganger halvparten, pluss en uendelig bunke med bøker - det var bare noe av det som skulle kurere kjedsomheten min denne påsken. Hvordan det gikk? Ikke imponerende bra. Foto: Birgitte Hoff Lysholm Vis mer

Coronavirus i Norge:

«Frykten for smitte er ingenting mot angsten for kjedsomhet»

KOMMENTAR: Kan jeg få minne om at vi har hatt kjipe ferier før også?

Publisert

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Det ble en påske vi kommer til å minnes. Selv om den ikke ble av det minneverdige slaget. Faktisk har vi vel aldri hatt en mindre minneverdig ferie. Sett bort fra den jula hele familien var syk etter tur, eller et par høst- og vinterferier der regnet trommet jevnt mot taket og den ene dagen gled inn i den andre i en endeløs døs av brakkesjuke.

Når jeg tenker meg om har det vært noen kjipe ferier før denne og. Jeg har for eksempel vært sur i Budapest og matforgiftet i Paris. Og Egypt. Og Israel. Jeg har stått med regnvann til knærne i en stengt hotellrestaurant i syden med en ettåring på armen og baby i magen på en ferie jeg følte at jeg virkelig hadde fortjent etter et halvt år med døgnkontinuerlig morgenkvalme.

For ikke å glemme det året flytrafikken i hele den vestlige verden ble lammet av askeskyen fra Island. Og har vi allerede glemt sandstormen over Kanariøyene i februar?

Frykten for kjedsomhet

Det kan være verdt å huske at livet ikke bare var solskinn og regnbuer før et virus fra Wuhan kom og snudde opp ned på tilværelsen. Det var hverdager som ikke gikk opp og uferdige prosjekter som ble liggende like urørt fra helg til helg. Prokrastinering er ingen ny oppfinnelse, selv om den har fått gode kår hos meg de siste ukene.

For det manglet liksom ikke på planer idet jeg så at vi skulle tilbringe et fortsatt uvisst antall uker hjemme! Mens noen hamstret dopapir, hamstret jeg alt annet: Puslespill med altfor mange biter, bøker med like mange sider. TV-serier for lange innekvelder, tørrgjær for bakeprosjekter - og skulle man ikke dratt i gang en surdeig og, sånn i tilfelle? Jeg kjøpte jord og frø og spirer til vinduskarmer og balkong, jeg hentet hjem steketakke og symaskin og halvferdige strikkeprosjekter fra hytta før hytteforbudet var et faktum. Jeg fant fram yogamatte og treningsstrikk og bolster og vekter og klosser, jeg tørket støv av brettspill og telte terninger i en gammel pakke med Yatzy. Jeg bestilte hobbypakker med maling og fjær og glitter og stas, jeg fylte kjøleskapet med mat som skal kokes lenge.

Jeg sammenlignet priser på teltutstyr og soveposer og stormkjøkken, googlet kortreiste turer uten for mye folk. Jeg sjekket utekino og digitale konserter og kjøpte inn bøker med quiz og sudoku og kryssord.

Frykten for smitte er ingenting målt mot angsten for kjedsomhet.

Skulle, burde og må

Så viste det seg altså at det var akkurat det vi trengte: I vårt ellers så travle liv er kjedsomhet eneste mangelvare. Tid som ikke er fylt til randen av skulle, burde og må.

Når den nye hverdagen nå er over oss igjen, er dette lærdommen jeg tar med meg fra årets påske: Vi MÅ ingenting. Kanskje har vi til og med godt av noen uker og måneder med lavere skuldre. Vi trenger kanskje ikke å overprestere på jobb hver eneste dag. Må kanskje ikke være verdens beste hjemmeskolelærere. Burde kanskje senke skuldrene bittelitt om fritiden ikke er fylt til randen av treningstimer og hobbyprosjekter.

Før samfunnet som vi kjenner det ble stengt ned, var faktisk mange av oss villige til å betale gode penger for kjedsomhet. Begrepet Fomo, fear of missing out, var for lengst erstattet av Jomo: Joy of missing out. For fire år siden var jeg blitt en sånn som er villig til å betale gode penger for litt fred og ro: Jeg dro på yogaleir. Hva jeg gledet meg mest til? Å kunne lukke døra bak meg og være helt aleine på eget rom. Da det viste seg at den ene dagen skulle tilbringes i den absolutte tystnad, ble jeg imidlertid stressa. Hvis jeg ikke skulle snakke med noen av de andre på stedet, kunne jeg i det minste lese? Strikke? Luke litt i hagen?

Svaret jeg fikk av yogalæreren traff meg midt i magen: «Du gjør som du vil. Men hvis du føler at du må fylle tiden med strikking eller lesing hadde du kanskje hatt godt av å la være?»

Slapp av!

Fire år etter er jeg tilbake til scratch. Over alt i vår nå overfylte leilighet ser jeg ting som skulle redde meg fra kjedsomhetens klamme grep. Og jeg finner fram til svarene sosialantropolog Gunn-Helen Øye ga meg den gang jeg ringte og spurte hva som skjedde med meg idet jeg betalte penger for å komme til et stille sted, for så å forsøke å fylle stillheten med aktiviteter:

– Før hadde vi mer fred og stillhet rundt oss, nå må vi skape stille rom. Togene har stille kupeer, flyplassene har stillerom for bønn og ettertanke, og vi kan reise på silent retreat – det siste er stille restauranter i New York der du gjerne plasseres på bord med elleve fremmede som ikke skal snakke sammen. Før hadde vi mer stillhet rundt oss, men de grensene har flyttet seg veldig. Fritiden vår er ikke hellig for arbeidsgiver, folk blir nesten fornærmet om du ikke svarer på meldinger med en gang. Selv på gravlunden møter jeg barnefamilier som leker og bråker, tidligere var du garantert stillhet der.

Den stille uken

Uken fra palmesøndag til påskeaften kalles Den stille uken i kirken. Om den ikke ble så stille, ble den i hvert fall mindre aktiv enn jeg hadde tenkt. De planlagte teltturene ble til én natt i sovepose på terrassen, brettspillene ble tatt fram én eneste kveld mens puslespillene med tusen biter ligger i uåpnet eske.

Jeg leter fortsatt etter det minimum av indre ro som trengs før jeg klarer å konsentrere meg om å lese en bok. Men jeg tar den fram hver kveld, blar litt i den og prøver å dytte bort hvert spor av dårlig samvittighet over at jeg skulle, burde, må jo lese litt hver dag. Om jeg tok med meg én ting fra yogaen, er det nemlig dette: Det er bedre å sette seg på matta en dag og bare bli sittende en stund for seg selv uten å få til en yogaøkt, enn å ikke sette seg ned i det hele tatt.

Og hva mer kan vi forvente av oss sjøl nå for tiden, egentlig? Hovedessensen av alle råd som gis for tida er at det vi har aller mest behov for nå, er å være snille med oss sjøl.

Mitt nye mantra er derfor blitt et dikt. Om jeg ikke får lest i boka mi, så klynger jeg meg fast til setningene formulert av Øystein Hauge:

No hastar det meir enn

nokon gong med å ta det

heilt med ro

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.