Vi.no er både en nettavis og en Facebookside for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

(Vi.no): Inger Kojedahl, en av Norges eldste, har glimt i øyet der hun sitter i rullestolen sin ved Grue alders- og sykehjem i Kirkenær i Hedmark og drikker kaffe fra en mønstret porselenskopp. Rundt seg har hun tre av døtrene sine, Ingeborg på 78, Ellen (83) og Anne-Marie (67), som har kommet på besøk for å feire Ingeborgs bursdag.

«Det er en variant av sorg over at jeg ikke skal være med lenger»

– I min tid tok vi imot de ungene vi kunne få. Men jeg må si jeg synes det er helt greit at unge i dag bruker prevensjon. Likevel skal ikke jenter ligge med alle, huff og huff, sier Inger og tar en slurk av kaffen.

Moren skilte seg

Inger ble født i 1912 og var yngst av seks søsken. Faren Olav var litt av en eventyrer og reiste både til Russland og Canada på tømmerhogst. Der tjente han godt, men moren til Inger fikk etter hvert nok av å være alene på gården med alle barna, og tok med seg ungene til hovedstaden i 1927. Inger var 15, og ble sendt i huspost til tante Dolly og onkel Christoffer. Der trivdes hun ikke, men som 15-åring i en familie med dårlig råd var det ingen andre alternativer enn å jobbe.

– Skilsmisse var ikke dagligdags den gang. Men jeg var stolt over at moren min skilte seg. Far var mest opptatt av seg selv. Jeg har fått høre at min dåp måtte utsettes i åtte måneder fordi far var bortreist, forteller Inger.

Da hun var 16–17 år, reiste hun tilbake til Helset for å hjelpe onkelen sin, som hadde overtatt gården etter faren hennes. Hun lagde mat og stelte dyra mens onkelen, som var tømmerhogger, var borte i 14 dager av gangen.

Mammaen som forsvant

Traff mannen på dans

Det var på dans i Elverum hun traff sin kommende ektemann, Olav, for første gang. Da var hun 17.

– Han var kjekk, høy og mørk. Og så var han veldig pågående, minnes Inger og smiler.

Det forelskede paret bodde på hver sin side av Glomma. For å møtes syklet de gjerne tre mil.

– Bryllupet vårt var svært enkelt. Vi giftet oss i den gamle Østerdalsstua på Helset, hvor jeg var født. Til middag var det oksestek og bløtkake som jeg hadde bakt sjøl. Jeg husker at vi fikk en kalv i gave av søsteren til Olav, dessuten ei veggklokke og spisebestikk.

Inger ser opp. Hun er kledd i en mønstrete topp, men beklager at hun ikke er fin nok på håret. Klippetimen hos frisøren er en dag for sein.

Fødte åtte barn

Det første barnet, Ellen, kom allerede i mars 1936. Deretter kom barna på rekke og rad, det siste i 1954, alle hjemmefødsler.

– Jeg fødte alle sammen hjemme i senga mi, uten bedøvelse. De var friske og sterke alle sammen, forteller Inger.

Det var et arbeidsomt liv. Opp klokka seks, ordne mat og kaffe til karene som jobbet ute, så ei økt i fjøset. Foruten kyr hadde de griser, sauer, høner og hester. Så inn for å vekke ungene og gi dem mat og matpakker.

Ungene til Inger ble ikke bortskjemte med mye kos. Som små ble de plassert i ei lekegrind, og måtte greie seg selv. Det var også en selvfølge at de store passet småsøsknene sine.

– Nei, det var ikke tid til å dulle med barna sine og bære dem rundt. Det var helt utelukket å holde på slik foreldre gjør i dag. Nå er barn så bortskjemte at det er en gru, sier Inger bestemt.

«Jeg søker en dame til min pappa, som liker å spille gitar»

– Fritid?

– Nei, det har jeg aldri hatt!

Men hun har heller aldri klaget over at det var mye å gjøre.

– I min tid hjalp ikke mannfolk til hjemme. Min mann har aldri skiftet en bleie eller vasket opp en kopp. Slik var det bare, forteller Inger.

Krever bedre mat

Hun hører dårlig, og for ett år siden brakk hun lårhalsen. Hun kan ikke gå lenger, og bor nå fast på et rom på sykehjemmet.

Inger er ikke ei dame som finner seg i hva som helst. Som 104-åring gikk hun ut i lokalavisa Glåmdalen og klaget over den dårlige maten på sykehjemmet. «Vi må få mer grønnsaker og fisk», krevde Inger. Hun hadde gått grundig til verks og skrevet opp middagsmaten beboerne ble tilbudt de siste ukene. Listen viste at de fikk surkål hele tre ganger i løpet av ei uke, og bare ett fiskemåltid på to uker. Seigt kjøtt og kald grøt ble også servert.

Da John døde, stoppet Joans liv

– Jeg er fortsatt ikke fornøyd. Maten vi får kommer i plastposer. Personalet klipper opp posen, slipper innholdet i tallerkenen og varmer opp.

Datter Anne-Marie tar fram et album. Der er Inger i fjøset bare ikledd skaut, bh og oppbrettede bukser. De ser på et bilde fra 17. mai av hele ungeflokken, og et portrett av Inger som 105-åring.

– Her er jeg bare ei stygg, gammel kjerring, konstaterer Inger kjapt. Hun stopper ved et bilde fra 100-årsdagen hennes med barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Til sammen har Inger 108 etterkommere; barnebarn, oldebarn og tippoldebarn.

– Hva synes du om at du er 107 år?

Hun stopper opp. Tenker seg om. Smiler forsiktig:

– Det er forferdelig kjedelig. Egentlig burde det ikke vært lov å bli over 100 år. Det er vemodig å tenke på alt jeg har greid tidligere. Men det dumme hjertet mitt slutter ikke å slå.

Artikkelen er først publisert i Allers.