Besteforeldre og barnevakt:

Fortvilet bestemor: - De tar oss for gitt som barnevakt

Sønnen uttrykker skuffelse over at de aldri er på tilbudssiden og foreslår å passe barnebarnet. - Men det rekker vi jo ikke, når vi blir spurt annenhver helg, sier bestemor.

LIVETS DESSERT: De elsker sitt yngste barnebarn og vil så gjerne tilbringe tid sammen med henne. Bestemoren skulle bare ønske at samværet bar mer preg av besøk, og mindre av pass. Følelsen av å bli tatt for gitt, er det verste. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB
LIVETS DESSERT: De elsker sitt yngste barnebarn og vil så gjerne tilbringe tid sammen med henne. Bestemoren skulle bare ønske at samværet bar mer preg av besøk, og mindre av pass. Følelsen av å bli tatt for gitt, er det verste. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Helt siden barnebarnet var relativt nyfødt, har foreldrene tydd til familiens eldste som barnevakt. Allerede da reagerte bestemor litt, innrømmer hun i dag.

- Jeg syntes det var tidlig å levere fra seg babyen en hel kveld og natt for å gå i selskap, sier hun til Vi.no. Av hensyn til familiefreden ønsker hun å være anonym.

Hun forteller at både hun og mannen gledet seg stort til å bli besteforeldre for tredje gang, og syntes det var ekstra stas å få et barnebarn i samme by. Hun håpet det skulle gi dem mulighet til å være sammen med barnebarnet i hverdagen, og gi en hyppigere og nærere kontakt enn hun har hatt med sine eldre barnebarn som bor på andre siden av landet. Hun ble bare overrasket over formen dette samværet skulle ta.

Forskjell på besøk og pass

Hun og ektemannen er eldre enn hennes egne foreldre var da de ble besteforeldre, men fortsatt relativt unge. Han er i full jobb, og de har mange aktiviteter og engasjement på fritiden både sammen og hver for seg. Barnebarna ga livet en ny dimensjon, og hun husker tilbake til da hun selv fikk barn på åttitallet:

- Jeg hadde stor glede av å ha mine egne foreldre i nærheten. Mannen min reiste mye, og dagene kunne bli lange. Derfor tok jeg ofte barna med meg og besøkte mine foreldre om ettermiddagene mellom middag og kvelds. Jeg husker det som en veldig hyggelig tid med samvær mellom generasjonene, forteller hun.

- Vår egen sønn kommer ikke på besøk på samme måte. I stedet ber han og samboeren om barnevakt. Vi er en tjeneste for dem, mer enn noen de vil besøke sammen med barnet sitt.

Det er nemlig ikke sånn at hun ikke ønsker å være sammen med barnebarnet. Hun stiller også mer enn gjerne opp og er alene med henne mens sønnen og samboeren gjør noe hyggelig sammen. Det er hyppigheten hun reagerer mest på.

- Jeg har lurt på om det finnes noen oversikt over hvor mange netter i løpet av sine første år et gjennomsnittlig barn har vært borte fra foreldrene sine? spør hun.

- På det meste blir vi bedt om å passe vårt yngste barnebarn annenhver helg. Og på festdager kan vi egentlig glemme å legge egne planer, da blir det tatt for gitt at vi er tilgjengelige så de unge kan gå på vift. Det virker som de ikke er villige til å legge om livet etter at de fikk barn. Det siste var at vi ble bedt om å passe barn på 17.mai. Jeg hadde håpet at vi kunne vært sammen denne dagen, alle sammen, men de unge hadde visst andre planer.

Det er vanskelig å ta dette opp med sønnen, synes hun. I stedet lufter hun problemstillingen med venner. For er de flere som opplever det samme forventningspresset?

- Et vennepar er helt åpne med oss om at de har satt en begrensning for seg selv på én helg i måneden. Men det tør de ikke å si til datteren, så det ender med at hun ofte får nei når hun ber om hjelp, sier hun.

- Andre er enten sprekere enn oss, eller har ikke så full kalender som vi har vært vant til, og har overskudd til å være på tilbudssiden. Jeg skulle ønske vi kunne få anledning til å tilby oss å ta med barnebarnet en gang iblant, men det rekker vi liksom aldri. Spørsmålene om å være barnevakt kommer så tett at vi ikke får summet oss til å tilby å hente i barnehagen. Det hadde vært hyggelig å være den som foreslo det en gang iblant.

- Forventer mer enn vi gjorde

Da hun selv hadde barn, var hennes foreldre mest hjemme. Det var andre tider, og selv om de var yngre besteforeldre enn hun selv er, kan hun ikke huske at de hadde så mange omgangsvenner eller aktiviteter. Selv har hun flere verv i lokalmiljøet, og et rikt sosialt liv. Hun tror det samme gjelder mange av dagens besteforeldre: At de er mer aktive utenfor familien enn generasjonene med besteforeldre før dem.

- Det var familien, huset og hytta som var min mor og fars hovedinteresser. Når jeg tok med meg barna hjem til dem, var det jo dels for å få avlastning. Men jeg «dumpet» ikke barna hos foreldrene mine for så å dra på kafé, sånn som min svigerdatter til stadighet gjør, påpeker hun.

- Jeg tror dagens unge foreldre forventer mer av sine foreldre enn vi gjorde, selv om vi har mindre tid til rådighet.

Og her velger vi å hente inn relasjonsterapeut Bjørk Matheasdatter, for dette er noe som opptar henne: Hvordan vi som voksne er sammen med barn, og hvilken rolle vi tar i samværet.

- Jeg skulle ønske vi så mer på hvilken verdi det er å få være sammen med barn, og tenke mindre på det som å «passe barn», har hun tidligere sagt til Vi.no. Og hun gjentar det så gjerne også i denne sammenhengen. Men først må vi snakke om hva som skjer med oss når vi får en følelse av å bli tatt for gitt:

Bestefar er i full jobb, og orker ikke like mye barnelek som før. Dermed faller mye av ansvaret for barnevakt på bestemor. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB
Bestefar er i full jobb, og orker ikke like mye barnelek som før. Dermed faller mye av ansvaret for barnevakt på bestemor. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB Vis mer

- Hvis du får inntrykk av at noen bare er interessert i arbeidskapasiteten din eller pengene dine, og ikke i deg, kommer sårheten fram. Da minsker også lysten til å bidra, mener hun.

- Barna våre har ofte de samme forventningene til oss selv etter at de er voksne, vi har tatt oss av dem hele livet og sørget for dem både økonomisk og på annet vis. Barn kan ha vanskelig for å se på foreldre som selvstendige mennesker med egne liv. Så lenge de er små, er det bare sånn det skal være. Fortsetter de med det etter at de er blitt voksne, uten at dere tar en runde med å avklare hvilke forventninger dere nå har til hverandre, kan du bli lei deg om de ikke ser og anerkjenner hva du gjør for dem. På et tidspunkt vil du ikke lenger godta at det du yter tas som en selvfølge.

Kunne vært noe positivt

Matheasdatter mener det ikke finnes familier helt uten konflikter. Mennesker er ulike og med ulike behov, og derfor vil alle fellesskap også ha potensiale for konflikter. Selv de som kan oppfattes som at de får alt så greit til, har sine utfordringer, mener hun. Forskjellen består i hvordan familiemedlemmene løser utfordringer, slik at det ikke vokser til store konflikter. Hvis en eller flere parter mangler empati og vilje til forståelse, kan det bli vanskelig å komme hverandre i møte. Hun synes å se at noen er preget av det hun kaller «en egoistisk selvopptatthet i samfunnet der vi kanskje ikke har så mye empati for andres liv».

- Det gjelder begge veier, mener hun.

- Den store feilen her, er at de ikke snakker sammen om hvilke forventninger de har til hverandre. Det er mange besteforeldre som trår til og hjelper til masse, og som gjerne ønsker det selv. Det å få lov til å være sammen med barnebarnet sitt annenhver helg kunne ha vært en positiv ting, hvis det hadde vært en felles beslutning mer enn en forventning om barnepass. Men vi må snakke om det!

Terapeuten mener at det finnes like mange utfordringer som det er familier. Men felles for de fleste av oss, uavhengig av hvilken generasjon vi tilhører, er dette: Vi lever i en tid der jobb og økonomi prioriteres først, og der familie og barn ofte kommer i andre rekke.

- Det går ikke opp, og resultatet er at alle blir misfornøyde, mener hun.

- Folk er mye slitne og går på akkord med seg selv. Det gjør oss selvopptatte og mindre empatiske for andres behov.

Løsningen

Kanskje relasjonsterapeuten her er inne på selve kjernen i problemet, men hva da med løsningen? Finnes det egentlig en løsning for foreldre og besteforeldre som kanskje har kjørt seg litt fast i mønstre som minst én av dem ikke trives med?

- Man må forsøke å snakke om det på en god måte, råder Matheasdatter.

- Det er ikke galt å stille krav til barna sine om at de må bli voksne. Barna de har satt til verden er først og fremst foreldrenes ansvar. Og så er det viktig å legge til at du svært gjerne vil få lov til å være en del av barnebarnas liv. Det er lov å si at så og så mye er hyggelig. Vi har også vårt eget liv, vi blir også slitne, og vi setter pris på å ikke bli tatt for gitt.

Kunsten er å si ifra uten å anklage, understreker Matheasdatter. For å få til det, er det lurt å tenke at du skal snakke med utgangspunkt i din egen sårbarhet, og tåle at de gjør det samme. Gå inn i samtalen med utgangspunkt i at begge trenger forståelse, og begge kan gjøre ting annerledes.

- Du kan for eksempel si: Jeg er veldig glad i barnebarna, og har lyst til å være sammen med både dem og dere. Og så håper jeg vi kan finne en form som både dere og jeg synes fungerer. Kan vi ta en prat om hvilke forventninger vi har til hverandre? foreslår hun.

Og legger til:

- Hvis felles samvær på tvers av generasjonene blir erstattet av plikt og pass, vil jeg synes det er veldig trist. Man kan ikke forvente at livet med barn skal være akkurat som før, verken som foreldre eller besteforeldre. Og det er vel nettopp også det fine med barn, at de gir nytt liv til livet. Jeg skulle ønske at flere unge foreldre så det som en hyggelig ting å være sammen alle sammen, både barn, foreldre og besteforeldre, i helger og på festdager. Da tror jeg også at flere besteforeldre vil føle det som en stor glede, både å kunne ha anledning til å avlaste barn og svigerbarn, og ikke minst over å få tid med barnebarna alene innimellom.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer