Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Faren var død og moren sterkt dement da Anne Gina Hægland (65) endelig åpnet konvolutten fra bankboksen. Hun hadde tatt den med seg for flere uker siden da hun tømte boksen for papirer, og her hun sto med den falmede konvolutten i hendene husket hun en setning faren hadde gjentatt flere ganger gjennom oppveksten hennes uten at hun hadde tenkt så mye over den: «Hvis noe skjer, så gå til advokat Harris i byen, han vil hjelpe deg med alt.»

Ingrids brev fikk nazistene til å se rødt

Hun syntes det var rart, både beskjeden om advokat Harris og den igjentapede konvolutten hun nå sto med i hendene, men hun var ikke nysgjerrig. Livet hennes hadde ikke inneholdt så mange spørsmål.

Helt til hun åpnet konvolutten, og hele hennes tilværelse falt sammen.

Livshistorien var en løgn

Det var en søndag kveld, mannen Øivind satt i badstuen, datteren var hos en venninne, tenåringssønnen var på rommet sitt. Helt til Anne Gina åpnet konvolutten og satte i et skrik. Da mannen og sønnen kom løpende, fant de henne på gulvet på kjøkkenet. Ved siden av henne lå et dokument:

- Fru og herr direktør Finn Skjøren har adoptert sånn og sånn, resiterer Anne Gina fra hukommelsen, før hun fortsetter:

- Førti kroner i stempelavgift. Det var det jeg kostet.

Det er tjue år siden hun falt om på kjøkkenet. Anne Gina var 46 år da hun oppdaget at hele hennes livshistorie var en løgn - for det var sånn det føltes. Som at hennes verden slik hun kjente den var snudd på hodet. Hun hadde levd et liv i velstand i et av Bergens penere strøk, aldri manglet noe verken materielt eller følelsesmessig. Når hun ser tilbake er det så mange situasjoner som kunne ha innbudt til oppklaring, så mange ganger foreldrene kunne ha fortalt.

For det var ingen hemmelighet at Anne Gina var adoptert, ikke for omgivelsene. Snart oppdaget hun at alle hadde visst; naboene, tanter, svigermor.

«Vi kan ikke samles for å begrave mormor»

De neste ukene snakket hun konstant. Mannen Øivind og hun satt oppe til langt på natt, hver eneste natt. Hun hadde et enormt behov for å dele og fordøye det hun nå hadde fått vite. Hun kjente ikke lenger sitt genetiske opphav, var det arvelige sykdommer i familien som hun burde vite om?

Og når hun ikke var sine foreldres barn, hva var hun da? En gallionsfigur for et vellykket hotelldirektørpar, den siste brikken i et perfekt puslespill?

- Dobbelt svik

- Jeg følte på et dobbelt svik: Først ble jeg sveket av mine biologiske foreldre da de ga meg bort, så av mamma og pappa da de ikke fortalte meg det, beskriver hun.

Hun hadde adopsjonspapirene sine, og søkte Fylkesmannen om innsyn for å kunne oppsøke sine biologiske foreldre. Svaret hun fant forklarte det første sviket: Hun ble født utenfor ekteskap, moren hadde en «lausunge» fra før og kunne ikke ha én til. Siden giftet hun seg og fikk flere barn. Da Anne Gina tok kontakt levde hun i et voldelig forhold og hadde aldri fortalt noen om barnet hun adopterte bort.

Elsa var 75 da hun fant kjærligheten på nytt

Faren fortalte en helt annen historie: Han hadde lett etter henne. Farens nye kone og hans tre sønner har alltid visst at det finnes en jente der ute, de har ventet på at hun skulle ta kontakt.

Nå er begge Anne Ginas biologiske foreldre døde. Det samme er hennes kraftig demente adoptivmor, hun som hele hennes liv har vært mamma.

- Jeg savner mamma veldig. Jeg synes litt synd i henne, men bare litt. Innimellom er jeg sår og sint, medgir hun.

- Jeg finner stadig ting rundt i huset som er arvet, flere av dem har en lapp festet til seg med beskjeden: «Skal aldri ut av familien». Da tenker jeg: Hvilken familie? Er det i det hele tatt min familie?

Åpenhet skapte et trygt rom

Den første måneden klarte hun ikke å snakke om dette uten å gråte. Så snakket hun med alle som ville høre. De ulike reaksjonene hun fikk var en studie i den menneskelige psyke: Noen forsvarte foreldrene, sa at de sikkert hadde gjort det de trodde var til det beste. Andre utbrøt: «Fy faen, du må ha det helt jævlig». Hun foretrakk det siste, det opplevdes som en anerkjennelse. Noen sa bare «Jeg vet ikke hva jeg skal si». Og det synes hun var helt greit.

- Jeg gikk gjennom en voldsom sorgprosess. Ikke fordi jeg er adoptert, men på grunn av løgnene og sviket rundt det. Det er det som er tungt å bære, forklarer hun.

- Men det er også der læringen ligger.

Da Torbjørn giftet seg, skilte én av gjestene seg ut: Lillesøster Julie (1 1/2)

Hadde hun ikke hatt en god mann, en jobb hun trivdes i og to skjønne barn, tror hun ikke hun hadde kommet seg gjennom denne perioden. Hun åpnet seg for gode venner, og fikk andres familiehemmeligheter i retur. Hennes åpenhet skapte et trygt rom der andre kunne dele. Det ga samtaler som har rørt henne dypt.

Anne Gina har forsont seg med deler av sin historie. Da hennes biologiske familie på farssiden kom for å besøke henne i barndomshjemmet som hun har overtatt, utbrøt farens nye kone: «Har du vokst opp i denne luksusen? Da skal du være veldig glad for det som skjedde!»

Hva var foreldrene redd for?

- Jeg vokste opp med gullskje i munnen, ikke sølvskje. Men da dette skjedde, var det noe som falt på plass i livet mitt. Antagelig har jeg ubevisst lurt på noe, konstaterer hun.

- Jeg har reagert på mamma sin familie, de har vi nesten aldri besøkt. Vi har vært hos mormor, men ingen andre. Kanskje mamma var redd for at hemmeligheten skulle røpes? Når jeg tenker på det slår det meg at hun hadde mageproblemer hele livet. Var det nervøsitet?

Her besøker Anne-Lise barnebarna - uten å møtes

Spørsmålene tar liksom ikke slutt. Hva var foreldrene redde for at kunne skje om datteren fikk vite? At hun skulle pakke kofferten og flytte til landsdelen hun var adoptert fra? At familien skulle tape ansikt? De var jo veldig opptatt av fasade. Men dette henger ikke på greip, alle rundt dem visste jo.

- Det var så mange anledning til å fortelle. Pappa døde da jeg var 24, kunne ikke mamma da ha fortalt? Eller da jeg ventet mitt første barn og spurte mamma om hennes fødsel. Hun løy direkte til meg da hun sa «den var helt alminnelig, ingen komplikasjoner».

Da moren døde 78 år gammel, sa legene at kroppen hennes var helt utslitt.

Når Anne Gina tenker på henne, synes hun synd i henne. Tenk å leve på en løgn hele livet, hvilken utmattelse!

Hun har tilgitt foreldrene for løgnen.

- Jeg har hatt et bra liv, aldri manglet noe. Jeg har aldri hatt noe oppgjør å ta, ingenting ved fortiden kan endres, konstaterer hun.

Anne Gina visste ikke at hun levde på en løgn da hun formet sitt eget livs læresetning: Ingenting er så ille at det blir verre om du snakker om det. Dette har hun gjentatte ganger fortalt sine to egne barn, og alle barna hun har møtt gjennom et langt yrkesliv som pedagog: «Alle gjør dumme ting. Uansett hva som skjer, fortell det til oss så snakker vi om det, hjelper hverandre og går videre.»

- Jeg har konkludert for meg selv at mamma og pappa fryktet at sannheten kunne endre vårt forhold, konstaterer hun.

- Jeg har tilgitt dem det, men jeg tror de tok feil. Kunne jeg ha fått sagt én ting til dem, hadde det vært dette: Det går ikke an å leve på en løgn.

GT-Sara (95) visste ikke at hun var gammel. Ikke før hun plutselig falt