Forbrytere fra fortiden
«Fille-Matias», «Ræva Lars», «Slimaalen» og «Papirhanen» hadde én ting felles
Morder, tyv eller svindler? - Alle har en slektning som ikke er helt A4, mener historiker.
(Vi.no): «Fille-Matias» høres kanskje ut som en karakter fra et eventyr, men denne karen har eksistert i levende live. For det var slik folk omtalte Karl Matias Larsen.
Han ble født i 1872 i Sør-Trøndelag, og i 1898 sonte «Fille-Matias» en dom på seks måneder i Kristiania for tyveri. En «simpel tjuv» måtte regne med å bli stemplet med et ufint alias, men kallenavnet var nok egentlig knyttet til yrket han vanligvis ble omtalt med. Han var klude- eller fille-handler.
For Marianne Herfindal Johannesen, historiker og arkivar ved Statsarkivet i Bergen, er «Fille-Matias» mer enn bare en tyv fra fortiden.
Kriminell slektning?
Er du nysgjerrig på om du har en kriminell slektning fra fortiden?
- I Digitalarkivet er det publisert registre hvor du kan søke etter forbryterportrettene etter fornavn, etternavn, kallenavn, fødselsdata eller føde- og oppholdssted.
- Du finner fangeportrettene her
- Fangealbumene finnes her.
- Ikke alle portrettene inneholder mer enn fornavn og etternavn, da må informasjonen innhentes i andre søk.
Les også: -Statstjenestemann søker dame med «generende hårvekst»
Kriminell tippoldefar
- Han er faktisk min tippoldefar, sier Johannesen til Vi.no.
Tippoldefaren er en av de 12.000 forbryterne som er lagret med bilde, navn og fødselsdato i Statsarkivet i Oslos forbryteralbum i Digitalarkivet. Fangeportrettene dekker perioden fra cirka 1880-1915.
- At det viser seg at tippoldefaren min var en småkjeltring som sonet i fengsel for tyveri og den slags, syns jeg egentlig er kjempeartig, ler historikeren.
Hun synes det er spennende å finne forfedre som ikke var helt A4.
- Alle har en eller annen i slekten som har gjort noe som gjør at de ikke er som alle andre, mener Johannesen.
Lars Kristensen, alias «Ræva Lars», er den første personen som ble lagt inn i det eldste forbryteralbumet. Akkurat hvorfor Kristensen gjorde seg fortjent til «Ræva Lars» vites ikke. Hvilken forbrytelse han begikk, står det heller ingenting om i albumet. Men han måtte i alle fall sone sin straff i Akershus festning.
Les også: Psykopatens trekk blir verre med alderen
«Middags-Marie», «Satan» og «Grisen»
«Fille-Matias» er i godt selskap med over 1200 andre arresterte som også fikk et kallenavn. Ifølge Johannesen, kan det være flere grunner bak navn som ble brukt. Navn som gjenspeiler hvor de kommer fra, som «Stavangera», navn som viser til yrke, kroppslige kjennetegn eller oppførsel.
Noen eksempler er «Julegrauten», «Bonden», «Præsten», «Middags-Marie», «Satan», «Grisen» og «Smørspandet».
- Men det er ikke alltid noen umiddelbar sammenheng mellom kallenavn og utseende eller kjønn. «Middags-Marie» og «Jomfruen» var menn, mens «Skjeggen» var en bergenser uten antydning til skjegg, sier historikeren videre.
Hans Hansen Grorud, født i 1881, kunne smykke seg med aliaset «Slimaalen». Han ble arrestert da han var 20 år gammel. Siden skulle det bli flere dommer for tyveri og heleri.
Gerhard Johan Eriksen, født i 1855, var på folkemunne bedre kjent som «Papirhanen», men akkurat hvorfor han fikk dette kallenavnet, er ikke kjent. Eriksen ble løslatt fra Botsfengselet i Kristiania 18. februar 1890, hvor han hadde sonet ni måneders straffarbeid for vold mot politiet. Tidligere var han dømt åtte ganger for tyveri.
Les også: Dette gjør døden med kroppen
Flest tyveri
Ifølge Frode Ulvund, professor i historie ved Universitetet i Bergen, ble de fleste som ble satt i fengsel på midten av 1800-tallet, dømt én gang:
- Kanskje hadde de kjørt for uaktsomt gjennom byen med vogn, fikk en bot de ikke kunne betale og ble fengslet i stedet. Men en hard gruppe av kriminelle som ble dømt flere ganger, fikk lengre fengselsstraff og lengre straffarbeid, sier Ulvund til Vi.no.
I Statsarkivets oversikt ser det ut til at den forbrytelsen de fleste ble arrestert for var tyveri, selv om det selvsagt også finnes langt mer alvorlige lovbrudd blant fortidens forbrytere. Og de ble straffet nokså brutalt.
Det kan Torgrim Sørnes fortelle.
Les også: Nær døden-opplevelse føles slik
Rovmorderne ble halshugget
Sørnes har blant annet skrevet fire bøker om alle norske henrettelser i perioden 1765-1876.
- Den siste som ble henrettet med øks i Norge, var Kristoffer Svartbekken. Han var en gammel mann, en kronisk fengselsfugl som drepte en ung gutt med øks for å ha stjålet matpakken hans. Da justisdepartementet diskuterte benådning for ham, kommenterte de at det var nytteløst. Han hadde allerede tilbragt over førti år i forskjellige fengsler og det hadde ikke hjulpet noe, sier Sørnes til Vi.no.
En annen, kjent morder var Jakob Wallin, sannsynligvis en såkalt «tater», ifølge Sørnes.
- Han var født i grensetraktene mellom Sverige og Norge og ble satt i fengsel vekselvis her og der. Til slutt myrdet han en av fangevokterne i Bergen med en hjemmelaget kniv – helt motivløst. Han ble halshugget i 1876, sier forfatteren.
Sofie Johannesdatter var den tredje som ble halshugget i 1876. Hun var giftmorderske og tok livet av den ene personen etter den andre med arsenikk, ifølge Sørnes.
De siste som ble henrettet i Oslo i 1864, nærmere bestemt Etterstadsletta, var Priess og Simonsen.
Og årsaken?
De druknet en laksefisker utenfor Hovedøya.
Datidens kriminalomsorg
Blant de mange arresterte var det alle mulige yrkestitler. I tillegg til vanlige arbeidere og håndverkere, fantes det også teologiske kandidater, lensmannsbetjent, overrettssakfører, akrobater, omstreifere og prostituerte.
Når de først hadde sonet sin dom, spilte det ikke alltid så stor rolle hvem de var i samfunnet før de ble arrestert:
- Det var stigmatiserende å bli satt i fengsel eller dømt til straffarbeid, og derfor vanskelig å komme seg inn igjen i samfunnet, sier Ulvund.
Men allerede på 1800-tallet eksisterte foreninger som skulle støtte tidligere fanger og gi dem økonomisk hjelp og oppfølging etter løslatelse slik at de lettere kunne integreres i samfunnet igjen.
- Det var stort sett byens bedre borgere som tok på seg kriminalomsorg på privat basis. Kriminelle kunne også tjene opp såkalt dimisjonspenger på straffarbeid så de hadde noe når de kom ut, sier professoren.
Jo, det går an å bli et tre etter døden
Vi bryr oss om ditt personvern
vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Velkommen til vårt kommentarfelt
Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.