(Vi.no):
Følg Vi.no på Facebook
Red.anm: En gammel kollega og venn postet dette bildet på Instagram. Det sier ganske mye om barneoppdragelse og stemningen som oppstår når de voksne setter grenser.
Jeg syns bildet var så nydelig at jeg spurte mammaen - Kari Romøren - om vi kunne poste bildet og historien bak. Heldigvis svarte hun ja.
Vi.no-redaktør Andreas Heen Carlsen
Her er det Kari skriver:
...........
Det er tid for kveldsmat. 4-åringen er oppslukt av YouTube, en Peppa Gris-episode på nederlandsk.
Mor: - Hva vil du ha til kveldsmat, Mira? (ikke noe svar)
Mor: - Mira? Hva vil du ha til kveldsmat?
Mira (fraværende): - Grøt med littegrann kanel på.
Mor: - Er du sikker på det? Du pleier jo ikke spise grøt til kveldsmat?
Mira: - Ja, jeg vil ha grøt.
Mor (som har erfaring med at det er lurt å trippeltsjekke) pauser iPaden og får øyekontakt.
Mor: - Du vil altså ha grøt til kveldsmat. Er du helt, helt sikker?
Mira: - Ja, grøt med littegrann kanel.
Mor aner uråd. Følger likevel 4-åringens anvisninger. Lager havregrøt med littegrann kanel. Deretter, under kveldsmaten, etter to skjeer grøt:
Mira: - Jeg vil ikke ha mer.
Mor: - Men du sa jo at du ville ha grøt til kveldsmat.
Mira: - Jeg er mett.
En bestemor og en professor: Slik gjør du barnebarna trygge
Mor (oppgitt): - Javel. Da går vi på badet.
Mira: - Jeg vil ha banan!
Mor: - Du får ikke banan før du har spist grøten din.
Mira: - Jeg vil ha BANAN!
Mor lar seg lede inn i langt, fåfengt resonnement om at man ikke kaster mat, mat er en verdifull ressurs, det er ikke alle i verden som har mat, vi må tenke på miljøet, matsvinn-problematikken, vi kan tross alt ikke kaste maten fordi vi har lyst på noe annet, bla bla bla. VET at det er et resonnement for døve ører. Klarer likevel ikke å avslutte tiraden. Reaksjonen, som forventet:
Mira: - Jeg vil ha BANAAAAAN!
Mor: - Nei, hvis ikke du skal spise opp grøten, går vi på badet.
Mira: - BANAAAAN!
Mor går på badet med storebror. Hører høylytt klaging fra kjøkkenet. Gidder ikke krangle, lar klagingen få gå sin gang. Hører romstering. Det blir stille. Mor går ut på kjøkkenet igjen. Observerer en 4-åring i tilstand av høy frustrasjon. Forstår at dette er et øyeblikk som må foreviges. Knipser bilde, sniker seg ut igjen.
...........
