Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Eller, det var ikke alltid kjøttkaker. Noen ganger var det koteletter. Eller steik. Eller en helt fantastisk kokoskake som jeg aldri har fått servert av noen andre, og som hun alltid bakte til bursdagen min. Alltid i flere porsjoner, middag alltid etterfulgt av dessert og kaker. Spiste vi ikke opp, fikk vi pent ta med oss mat hjem.

Det verste vi kunne gjøre mot henne, var å takke nei. Vi møtte alltid sultne på besøk hos farmor. Helst skulle vi være så stappmette at vi måtte hvile middag etterpå. Hvis ikke hun så fysiske tegn på metthet, eller - gud forby - vi ikke var sultne når vi kom på besøk, ble hun sittende og gjenta de samme spørsmålene: «Ka kan eg by deg? E det nokke du har lyst på? Ka med en appelsin?»

Farmor var av generasjonen som bygget landet. Helt bokstavelig, med sine egne hender. Da hun og farfar var nygifte foreldre og ønsket å kjøpe egen bolig, fantes ikke sånt med mindre de bygget selv. De følte seg uendelig heldige da de fikk mulighet til å bli med i et selvbyggerlag ved foten av Ulriken i Bergen. Begge var fra landet, innflyttede striler med mindreverdighetskomplekser i møte med bergensfiffen. Med selvbygget, selveid rekkehus rettet de ryggen. Fabrikkarbeideren og husmoren foretok en materiell klassereise.

Mens farfar jobbet seksdagersuke som lastebilsjåfør og deretter på armaturfabrikk, hadde farmor fulltidsjobb med å holde hus med datidens begrensede tekniske hjelpemidler - og med å få husholdningsbudsjettet til å rekke fra fredag til fredag. Da kom farfar hjem med lønningsposen, en brun papirpose med ukas lønn. Målet hennes var å ha varm middag på bordet hver eneste dag til ektemannen som jobbet så hardt. For å klare det, måtte hun holde av penger nok til en tikroners fiskemiddag hver fredag. Hun klarte det alltid. På et vis. Pappa husker sin barndoms hverdagsmiddager med glede, for det var alltid dessert.

«Jeg søker en dame til min pappa, som liker å spille gitar»

«Vi må ha nokke søtt,» sa farmor, men pappa skjønte etter hvert at de hermetiske pærene fra hagen eller skålen med knust kavring og surmelk ble servert for at de to mennene i hennes liv skulle bli ordentlig mette. Det var kanskje ikke alltid nok middagsmat likevel.

Farmor husket dagen de kunne kjøpe hvert møbel de eide. Hun kunne fortelle hvor hver eneste kopp kom fra, middagsserviset ble kjøpt stykkevis og delt. Hun glemte aldri dagen farfar kom hjem med vaskemaskin. Lenge etter hans død snakket hun om den vaskemaskinen, og hva den sa om ham: Det var nemlig en voldsomt flott vaskemaskin, med god sentrifuge. Den gjorde hverdagen hennes vesentlig lettere. Tenk at han var så snill! Det var ingen selvfølge å ha en så snill mann. Den vaskemaskinen var kanskje den største kjærlighetserklæringen hun kunne få.

Fotoalbumet hjemme hos mamma og pappa viser flere eksempler på farmor og farfars måte å uttrykke omsorg og kjærlighet på. Som den gang farfar hjalp pappa med stein og sement og la nytt inngangsparti utenfor rekkehuset jeg vokste opp i. Farmor er ikke med på bildet, kjenner jeg henne rett var hun på kjøkkenet eller opptatt med å passe på meg.

Jeg husker at jeg spurte henne en gang som barn, jeg kan ha vært rundt ti år, hva hun gjorde der vi gikk sammen mellom reolene på butikken. Det så ut som hun mumlet.

«Jeg regner,» sa hun. «Jeg må jo vite hvor mye jeg skal betale når jeg kommer til kassen.»

Disse bildene viser hvor avhengige vi er blitt

Hun ba alltid om kvittering, og sjekket den nøye.

Farmor brukte ingen store ord. Hun slengte ikke rundt seg med skryt. Mens hennes oldebarn hver eneste dag gir og mottar meldinger med hjerter og ord som «fineste», «vakreste», «venner for livet» og «elsker deg» fra venner og klassekamerater, vet jeg ikke om farmor og farfar fant fram noen av de superlativene på sin egen bryllupsdag engang.

I stedet brukte farmor sin generasjons kjærlighetsspråk: Hun sa det med kjøttkaker og koteletter, og en kokoskake jeg aldri har fått servert av noen andre. På samme måte som farfar sa det med en flott vaskemaskin med ekstra god sentrifuge, og hjelp til å steinlegge en oppkjørsel.

Og vet du, den vaskemaskinen gikk i mange tiår. Kokoskaken er det jeg som baker nå. Og jeg tilbyr alltid en ekstra porsjon. Eller to.