Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Eller, det var ikke alltid kjøttkaker. Noen ganger var det koteletter. Eller steik. Eller en helt fantastisk kokoskake som jeg aldri har fått servert av noen andre, og som hun alltid bakte til bursdagen min. Alltid i flere porsjoner, middag alltid etterfulgt av dessert og kaker. Spiste vi ikke opp, fikk vi pent ta med oss mat hjem.

Det verste vi kunne gjøre mot henne, var å takke nei. Vi møtte alltid sultne på besøk hos farmor. Helst skulle vi være så stappmette at vi måtte hvile middag etterpå. Hvis ikke hun så fysiske tegn på metthet, eller - gud forby - vi ikke var sultne når vi kom på besøk, ble hun sittende og gjenta de samme spørsmålene: «Ka kan eg by deg? E det nokke du har lyst på? Ka med en appelsin?»

Farmor var av generasjonen som bygget landet. Helt bokstavelig, med sine egne hender. Da hun og farfar var nygifte foreldre og ønsket å kjøpe egen bolig, fantes ikke sånt med mindre de bygget selv. De følte seg uendelig heldige da de fikk mulighet til å bli med i et selvbyggerlag ved foten av Ulriken i Bergen. Begge var fra landet, innflyttede striler med mindreverdighetskomplekser i møte med bergensfiffen. Med selvbygget, selveid rekkehus rettet de ryggen. Fabrikkarbeideren og husmoren foretok en materiell klassereise.