Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Så lenge jeg kan huske har betegnelsen «arbeid» utelukkende vært brukt om lønnet arbeid. Arbeid utenfor hjemmet. Det har vært holdt fram som idealet for begge kjønn, som den eneste veien til likestilling. Vi jentene måtte sørge for å få oss utdanning og jobb, og for all del ikke «bli gående hjemme». Det ville være å håne generasjonene før oss som kjempet for kvinners rett til lønnet arbeid, og den moderne mannens plikt til å påta seg husarbeid og omsorgsoppgaver.

Gjennom min egen tid med småbarn kjente jeg på forklaringsproblemet som oppsto idet vi ikke delte permisjonen likt. Skulle han virkelig bare ta pappaukene, den delen av permisjonen som er forbeholdt far? Var ikke likestillingen hjemme hos oss kommet lenger? Jeg kompenserte for den dårlige likestillingssamvittigheten ved å ikke henfalle til et husmorliv.

Støvsuget med helsa som innsats

I hele mitt liv har nemlig betegnelsen husmor hatt en negativ klang. Jeg vet at farmor satte sin ære i å være en god husmor med alt det innebar av plettfritt hjem og husmannskost, men jeg så også at hun i noen sammenhenger kjente på en livslang underlegenhet i møte med «de andre» - de som hadde utdanning og et yrkesliv å snakke om. Hun hadde muligheten til å gå på skole, men var for stolt til å takke ja: Tilbudet kom nemlig fra familien hun var i huspost hos. Hun var sin tids au pair. Og selv om arbeidsgiverne var snille og hun hadde det godt hos dem, fikk hun seg ikke til å takke ja til tilbudet om lønnet skolegang.