Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Så lenge jeg kan huske har betegnelsen «arbeid» utelukkende vært brukt om lønnet arbeid. Arbeid utenfor hjemmet. Det har vært holdt fram som idealet for begge kjønn, som den eneste veien til likestilling. Vi jentene måtte sørge for å få oss utdanning og jobb, og for all del ikke «bli gående hjemme». Det ville være å håne generasjonene før oss som kjempet for kvinners rett til lønnet arbeid, og den moderne mannens plikt til å påta seg husarbeid og omsorgsoppgaver.

Gjennom min egen tid med småbarn kjente jeg på forklaringsproblemet som oppsto idet vi ikke delte permisjonen likt. Skulle han virkelig bare ta pappaukene, den delen av permisjonen som er forbeholdt far? Var ikke likestillingen hjemme hos oss kommet lenger? Jeg kompenserte for den dårlige likestillingssamvittigheten ved å ikke henfalle til et husmorliv.

Slik gjør du kroppen 30 år yngre

Vi Pluss

Støvsuget med helsa som innsats

I hele mitt liv har nemlig betegnelsen husmor hatt en negativ klang. Jeg vet at farmor satte sin ære i å være en god husmor med alt det innebar av plettfritt hjem og husmannskost, men jeg så også at hun i noen sammenhenger kjente på en livslang underlegenhet i møte med «de andre» - de som hadde utdanning og et yrkesliv å snakke om. Hun hadde muligheten til å gå på skole, men var for stolt til å takke ja: Tilbudet kom nemlig fra familien hun var i huspost hos. Hun var sin tids au pair. Og selv om arbeidsgiverne var snille og hun hadde det godt hos dem, fikk hun seg ikke til å takke ja til tilbudet om lønnet skolegang.

Farmor «gikk hjemme», men hun jobbet konstant. Selv de siste årene på sykehjem, der andre var ansatt for å vaske rommet hennes, hadde hun egen støvsuger og møbelpolitur. Da hun falt og brakk lårbeinet, var det fordi hun skulle redde plantene på balkongen fra vinterstormen. Det å ta vare på tingene hun omga seg med var så hardt innprentet i henne at hun med helsa som innsats støvsuget sitt eget sykehjemsrom med rullator i den ene hånda og støvsugeren i den andre.

Husmorforklær hadde hun til det siste.

Farmor sa det med kjøttkaker

- En biperson i den nasjonale statistikken

Farmor bygget et hjem og et liv. Det hun aldri opplevde å få vår anerkjennelse for, var at hun også var med på å bygge et samfunn. Husmoren ble anerkjent i sin samtid, men underkjent av generasjonene som kom etter.

Men i boka Damene i Fiolveien, En historie om norske husmødre, har historiker Iselin Theien dykket ned i et arkiv som beskriver denne delen av norsk historie. Theien kom nemlig over protokollene etter Simensbråten kvinneforening som ble stiftet på Nordstrand i Oslo i 1915. «Det er det eneste arkivet jeg har vært borti som har duftet av parfyme,» skriver historikeren i bokas forord. Protokollens nøkterne nedtegnelser er et stykke norgeshistorie som handler om hverdagslivet til den store gruppa norske kvinner som ble regnet som husmødre.

- Oldemor reddet klimaet - en brødskalk av gangen

- En husmor ble ganske enkelt definert som en gift kvinne med husarbeid i hjemmet som viktigste kilde til sitt livsopphold, skriver forfatteren, og fortsetter:

- Definisjonen gjorde henne til en biperson i den nasjonale statistikken. På linje med barn ble hun regnet som et vedheng til familiens hovedforsørger, der hensikten var å regne ut hvor mange som direkte og indirekte levde av landets ulike næringsgrener. Når en biperson opptrer i en roman, er det i kontrast til fortellingens hovedperson. Overført til det virkelige liv vil det dreie seg som «en mindre viktig person (i en bestemt sammenheng)».

Taus kunnskap har gått tapt

Kvinneforeningens arkiv dokumenterer husmødrenes liv i Norge fra begynnelsen av 1900-tallet til 1970, da betegnelsen husmor ble brukt i folketellingen for siste gang.

- Nedtegnelsene fra denne nabolagsforeningen dokumenterer at husmødrene ikke bare gjorde en viktig jobb hjemme. De var ofte svært aktive i frivilligheten også, påpeker forfatteren.

- Disse kvinnene kunne lett ha forsvunnet fra historien uten et spor. Det synes jeg hadde vært sørgelig.

I nyere tid har husmoren som fenomen dukket opp i to sammenhenger: Likestillingsdiskusjon og trender som gjerne får et overflatisk preg av pene forklær og høye cupcakes. Theien ser ikke for seg at fortidens husmødre hadde omfavnet verken forseggjorte matpakker eller mat som tar mer tid å lage enn det som er strengt nødvendig.

- Husmødrene var rasjonelle og omfavnet halvfabrikata og nye hjelpemidler til hjemmet som de fremskrittene de var, mener hun.

- Når jeg tenker på husmoren som ideal, er det på et annet plan enn cupcakes. Jeg ønsker at vi skal få opp øynene for at det møysommelige husarbeidet er nødvendig og har en verdi. Det er så mye taus kunnskap som har gått tapt gjennom generasjonene, og som vi ikke vet at vi mangler før vi dummer oss ut når vi skal ha gjester og ikke klarer å ha maten klar til riktig tid. Denne logistikken var husmødrene gode på, mens vi i dag undervurderer både arbeidet i seg selv og tiden det tar.

Min datters fødsel var nær ved å bli min død

- Essensiell kunnskap

Farmor kunne vaske klær for hånd, men brukte maskinen når det var mest hensiktsmessig. Hun laget god middag, alltid dessert, og bordet var dekket i god tid før vi kom på besøk. Hun hadde sikkert lært mye av sin mor, enda mer av egen erfaring. Hun hadde så stor selvtillit på sitt område, at hun rett som det var sa at det var kjekt for min bror å få middag hos henne en dag i uken, så fikk han i hvert fall ordentlig mat den dagen. Da jeg påpekte at han var en voksen mann og utdannet kokk, lo hun det bort med at «ja, det er jo så mye lettvint i dag» - undersforstått at med dagens hjelpemidler kan selv menn lage mat og stelle hjemme.

Iselin Theien ler gjenkjennende av farmors kommentar. Hun tolker den som et uttrykk for yrkesstolthet, og en måte å uttrykke hvor mye arbeid som lå bak hvert måltid og hvert rene klesplagg før i tida.

- Det husmødrene hadde, var forståelsen av at dette er en viktig jobb. Det kan jeg lengte tilbake til. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne mer om praktiske ting som disse kvinnene hadde lært på husmorskole, kurs og gjennom opplysningsvirksomhet. Alt som handler om mat og spedbarnsstell for eksempel, er jo helt essensiell kunnskap.