Farmødre bærer på en frykt som de fleste mormødre slipper unna.

Det viser den norske studien Postmoderne bestemødre: Dannelsen av en rolle i tid og rom, som nettsiden Kjønnsforskning.no tidligere har omtalt.

– Å være farmor er å være i en spesielt sårbar situasjon, opplyser Randi Karin Sivertsen, som står bak studien.

Redd for å bli avvist

Sivertsen sluttførte sin hovedfagsoppgave i sosiologi ved Høgskolen i Bodø i 2006 da hun selv var fersk bestemor. I sin studie intervjuet hun et lite utvalg bestemødre født under den store babyboomen på begynnelsen av 1950-tallet.

Flere av bestemødrene som ble intervjuet, reflekterte blant annet over forskjellen på å være farmor og mormor. De som var farmødre var opptatte av forholdet til svigerdøtrene. Enten fordi de var redde for at det skal komme et samlivsbrudd som kan «ta barnebarna fra dem» , eller fordi samlivsbruddet har skjedd, mens de fortsatt ønsker å være bestemor for barna, ifølge Sivertsen.

– Ingen snakker om å avvise barnebarna eller slå hånden av svigerdøtrene. Det er farmødrene som frykter at de skal bli avvist, rapporterer Sivertsen.

– Ikke unaturlig

Katharina Herlofson, sosiolog og forsker ved NOVA, seksjon for aldersforskning og boligstudier, mener at det ikke er unaturlig at en del farmødre kan føle at de er i en mer sårbar relasjon i forbindelse med samlivsbrudd.

​– Dette henger sammen med at det gjerne har vært mødre som har hatt hovedansvaret for barna etter bruddet, og at de da har søkt etter hjelp hos sine foreldre og ikke hos sine eks-svigerforeldre. Og hvis fedrene i forbindelse med bruddet får mindre kontakt med barna, vil det som regel automatisk bli mindre kontakt mellom hans foreldre og barnebarna, sier Herlofson.

Hun poengterer samtidig at mormor nok gjerne kan ha hatt et nærmere forhold til barnebarna enn det farmor hadde allerede lenge før et eventuelt brudd. I forskningen forklares dette med det tette båndet mellom mor og datter. Fordi det gjerne er mødre som er mest sammen med barna den aller første tiden av barnas liv, har mormor ofte vært den mest sentrale for barnebarna fra fødselen av, mener forskeren.

– For de fleste kvinner kan det oppleves som lettere å få hjelp av sin egen mor enn av partnerens mor, særlig den første tiden, sier Herlofson videre.

Selv om farmødre kan føle seg mer sårbare enn mormødre i forbindelse med samlivsbrudd i mellomgenerasjonen, understreker Herlofson at det i familier uten skilsmisser også er litt mindre kontakt med besteforeldre på farssiden enn på morssiden, jevnt over.

– Forskjellene er imidlertid større ved skilsmisse, med mindre barnebarna bor hos far, sier hun.

Genetikk spiller inn

I besteforeldre-forskningen har det blitt påpekt at deler av forskjellen mellom mormor og farmor også henger sammen med genetikk, ifølge Herlofson. Mormor kan være helt sikker på at barnebarna er hennes, det kan ikke farmor, og dermed investerer bestemødre på morssiden automatisk mer i forholdet til barnebarna enn bestemødre på farssiden.

– Dette viser både amerikanske og europeiske studier, men hvorvidt det gjelder også for norske besteforeldre, kan jeg ikke si noe om, understreker hun.

Herlofson tenker likevel ikke at det er noen selvfølge at barnebarns forhold til mormor er tettere og bedre enn relasjonen til farmor.

– Kanskje er dette i ferd med å forandre seg med endringen av farsrollen. For når fedre tar et større ansvar for omsorgen, er mer sammen med barna, og tar en større del av foreldrepermisjonen, blir sannsynligvis hans foreldre mer involvert. Så småbarnsfedre har nok et ansvar her når det gjelder å inkludere egne foreldre, mener forskeren.

​– Bør ha et godt forhold til sønnen

Hvis farmor ønsker å ha et tettere forhold til barnebarna, mener Herlofson at dette også er noe mormødre bør være bevisste på.

– Vi må huske på at veldig mange farmødre også er mormødre fordi de har både sønner og døtre med barn. Og som mormor kan de jo ha dette litt i mente – at de lar farmor også slippe til dersom de selv er veldig engasjerte, sier hun og legger til:

– Det er ikke helt utenkelig at noen farmødre føler seg litt tilsidesatt og at det kan være vanskelig å ta opp konkurransen med mormor.

Men det største ansvaret ligger nok først og fremst hos farmor:

– Jeg tenker at farmødre bør sørge for en god og tett relasjon til sønnene sine! Og hvis sønnene da er engasjerte fedre, tror jeg nok at mye kommer av seg selv, avslutter Herlofson.