Frivillig og ufrivillig barnløshet

- Et stort, sårt og eksistensielt tema

Stadig flere av oss går barnløse gjennom livet. Det kan bli et minefelt i sosiale sammenhenger.

DRØMMEN? For mange er nok familie selve livsdrømmen, men det gjelder slett ikke for alle. Foto: Scanpix/Shutterstock
DRØMMEN? For mange er nok familie selve livsdrømmen, men det gjelder slett ikke for alle. Foto: Scanpix/Shutterstock Vis mer

Vi.no er både en nettavis og en Facebookside for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

(Vi.no): I diskusjonsfora på nettet, på arbeidsplassen og blant venninner uten barn går diskusjonen fritt: Eldre venninner, slektninger og kolleger spør og graver om hvorfor du ikke har barn. Ikke godtar de svaret heller, og er det egentlig greit å spørre?

- Det ville aldri ha falt meg inn å spørre noen hvorfor folk har valgt å få barn. Hvorfor skal det være greit å spørre meg hvorfor jeg ikke har barn? Spør «Tonje» (36).

Hun er frivillig barnløs og opplever at den avgjørelsen får folk til å se annerledes på henne. Temaet er blitt så betent i familien at hun velger å la seg intervjue anonymt.

Sårt og eksistensielt tema

- Jeg har alltid vært glad i barn og fått kommentarer på at jeg er flink med barn, men når jeg sier at jeg aldri har ønsket å bli mor er det som jeg plutselig blir barnehater i andres øyne. Jeg synes det er rart.

Nå er det gått så langt at hun gruer seg til familieselskap på grunn av den ene tanta som aldri gir seg på barnemaset. Hun kan ikke forstå at Tonje verken ønsker barn eller føler for å diskutere denne avgjørelsen foran hele slekta.

- Jeg skjønner at hun mener det vel, at hun er lykkelig med sitt valg og unner meg det samme livet som hun har hatt. Hun er redd for at jeg skal angre på avgjørelsen min når jeg er eldre og ikke lenger kan få barn. Men det oppleves som en slags umyndiggjøring, hun gir meg inntrykk av at hun mener hun vet best hva som er riktig for meg.

Parterapeut og relasjonspsykolog Bjørk Matheasdatter forstår både Tonje og hennes tante.

- Dette er et stort, sårt og eksistensielt tema, konstaterer hun.

- De aller fleste som spør mener det nok veldig godt, men det finnes noen mennesker som bruker såre tema for å få makt over andre. Noen liker å pirke i folk. Men de fleste tenker nok at noe som har betydd så mye i deres liv, er noe de ønsker for andre også.

- Tolk i beste mening

Er det innafor å spørre om noe så personlig?

- Hvis vi skal komme nær hverandre som mennesker, må vi også snakke sammen om det som er nært og personlig. Men noen går altfor brått innpå andre, man må etablere en nær relasjon før man kan spørre om så personlige ting. Samtidig kommer man også langt ved å tolke folk i beste mening, mener Bjørk Matheasdatter.

- Jeg mener vi skal trå varsomt og unngå å tenke at vi vet noe som helst om andre folks liv. Tolkninger og slutninger er altfor ofte tatt ut fra eget liv, ikke de det gjelder. Vi må akseptere andres beslutninger og grenser for hva de vil snakke om. Man trenger ikke å si alt til alle.

Tonje har opplevd at både slektninger og kolleger har reagert svært negativt når hun har gitt beskjed om at hun ikke ønsker å diskutere temaet. Dette har vært i situasjoner der hun ikke har kjent kollegaen særlig godt, eller de har sittet i åpent kontorlandskap eller i stort familieselskap. Hun har testet alle tilnærminger, hun har jattet med og hun har avvist spørsmålene vennlig, men bestemt. Uansett hva hun har prøvd har reaksjonen vært den samme: Vantro og til og med sinne. For hvem vil vel ikke ha barn?

En naturlig forventning

Svært få, viser det seg: Når Bjørk Matheasdatter holder foredrag på folkhøyskoler og spør hva elevene ønsker seg av livet, svarer de aller fleste det samme: De vil finne en å elske, og de vil ha barn på et tidspunkt. Det er en forventning til livet, en naturlig drift. Når du tar et annet valg, setter folk spørsmål ved det.

Likevel viser statistikk fra SSB at stadig flere av oss går barnløse gjennom livet. I løpet av kun én generasjon har andelen barnløse økt fra ni til 13,4 prosent blant 45 år gamle norske kvinner, ifølge Adresseavisa. Økningen for mennenes del er enda større: Fra 13,2 til 23,8 prosent.

– Vi har ikke gjort noen undersøkelser som forteller oss hvor mange som er frivillig versus ufrivillig barnløse, annet enn å peke på at intervjuundersøkelser av yngre personer viser at det er rundt fem prosent som sier at de ikke ønsker barn, sier Per Magnus, forsker og leder for det nyåpnede Senter for Fruktbarhet og Helse i Folkehelseinstituttet (FHI) til Adressa.

Forventningen om at vi skal reprodusere oss handler om biologi, og det handler om følelser. Ikke minst det siste.

- Godt ment

«Lina» (33) er singel og merker først omgivelsenes press idet hun går inn i et forhold. Det er som om folk sperrer blikket håpefullt, ikke bare i glede over hennes nye kjærlighet, men forventning om hva som nå kan komme.

- Jeg tror egentlig at alle spørsmål om barn er godt ment. Det har jeg alltid tenkt, og jeg har også vært den som spør, forteller hun.

Én episode endret dette: Hun visste at hun hadde lagt på seg, etter mange år med spiseforstyrrelser er hun svært bevisst sin egen kroppsstørrelse. Da hun ble spurt om hun var gravid kom sårheten.

- Jeg har så mange venner som har slitt i årevis med å kunne bli gravid, for dem er det vondt hver gang spørsmålet kommer. Det er klønete å spørre: «vil dere ikke ha barn, dere har jo vært gift lenge?»

- Unner meg lykke

Nå smiler Lina hver gang hun blir spurt, og sier «husk at ikke alle kan få barn, du bør være litt forsiktig med å stille sånne spørsmål». Selv vet hun ikke om hun kan bli gravid, men med svaret sitt vil hun spre bevissthet. Når mennesker hun kjenner godt som selv har barn, anbefaler henne det samme, synes hun det er fint. Hun opplever det som at de unner henne den samme lykken som de har.

- Alt knyttet til reproduksjon er også knyttet til kjærlighet, dette er veldig sårbare ting i livet. Derfor skal man være forsiktig både når man svarer på og når man stiller personlige spørsmål, råder Bjørk Matheasdatter.

- Spør deg selv: Kjenner jeg dette mennesket godt nok til at jeg kan stille åpne, omsorgsfulle spørsmål og virkelig orke å lytte? Tenk også over hvilke rammer som passer til hvilken type samtaler. Er dere alene, eller er dere i selskap med masse folk som hører på? Der synes jeg folk kan være litt utidige.