Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det er så lett å lete etter ulikheter. Forskjellen mellom fattig og rik, ung og gammel, Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Når alt kommer til alt, tror jeg det er mer som forener oss enn det er som skiller oss. Uansett hvor vi er født eller hvordan vi lever våre liv, så er vi grunnleggende like, vi mennesker.

Og aldri har det stått tydeligere for meg enn nå under pandemien.

Rammer skeivt og brutalt

Coronaviruset smitter blindt. Faktisk gikk de første smittebølgene i flere vestlige land hardest ut over øvre middelklasse. I Norge så vi den først blant skiturister som hadde med seg smitten hjem fra skiferie i Østerrike og Italia. I Brasil ble det kalt rikmannsviruset, fordi det først rammet overklassen som hadde råd til å reise til andre kontinenter. Det skiller viruset fra de fleste andre, som dengue og zika, som nesten utelukkende har rammet fattige som bor tett, ifølge NRK.

Virus diskriminerer ikke. Det sniker seg inn uavhengig av detaljer som alder og økonomisk og sosial status. Sykdommen Covid-19 derimot, rammer skeivt og brutalt. I Norge er det stort sett eldre og personer med underliggende sykdom som er blitt alvorlig syke. Men siden vi alle kan bli smittebærere måtte tiltakene som ble satt inn for å beskytte de få, gjelde oss alle.

Det satte oss i en situasjon der vi må forholde oss til omgivelsene på andre måter enn før. Da vi ikke lenger kunne hilse venner med et håndtrykk eller en klem, oppdaget flere av oss at en hilsen med fysisk avstand kan føles vel så hjertelig og ektefølt. Vi ser hverandre i øynene, legger kanskje hånda på hjertet. Det føles respektfullt. Til og med mer respektfullt enn et håndtrykk.

Endelig hilser naboer

Idet jeg trer til siden for at en eldre dame med rullator kan passere på trygg avstand, merker jeg også at jeg ser henne på en annen måte enn før. Jeg er blitt mer bevisst på å sende et smil hennes vei. Det å trekke seg fysisk unna et annet menneske er et så tydelig signal om distanse, jeg vil vise at intensjonen er god. Jeg smiler, som for å si «avstanden er ikke en avvisning, jeg ønsker å beskytte deg og vil deg bare godt»!

Og det smilet, det kunne jeg godt ha kostet på meg før ord som pandemi og karantene ble en del av dagligtalen.

Men sånn var det blitt i våre travle, moderne liv i individualismens tidsalder: Vi var oss sjøl nærmest. Så måtte det altså en pandemi til for å få oss til å forstå at vi er fullstendig avhengige av hverandre. For å beskytte enkeltgrupper, måtte vi alle trå til. Det er noe fint med det. På den måten har pandemien skapt en ny nærhet mellom oss.

En bekjent som har jevnlig telefonkontakt med eldre gjennom jobben sin, forteller at de har lagt merke til denne endringen: En eldre kvinne utbrøt: «Endelig har naboene begynt å hilse på meg, etter 23 år i samme nabolag! Jeg håper ikke de slutter med det etter dette.»

En venninne forteller at det beste som har skjedd i løpet av disse ukene, er at samholdet i bakgården er blitt så sterkt. Etter ti år i samme bygård kjenner hun flere naboer enn noen gang. Seks uker med hjemmekontor gjør at alle nå sitter hjemme og på balkongene sine, og ikke ser andre mennesker i løpet av en dag enn de som bor i samme hus.

Naturlig samtalestarter

Det er jo litt flaut at det var dette som skulle til. Jeg velger å se annerledes på det: For dette handler ikke bare om at vi ser naboene våre mer, men at vi endelig vet at vi har noe til felles. Denne opplevelsen binder oss sammen, og gir oss en inngang til samtale med alle vi møter. Vi trenger ikke lenger å lure på hvordan vi skal få i gang en prat. Vi kan bare begynne med et åpent: Hvordan går det med dere nå? Hvordan har dere taklet dette? Hvordan løser dere hjemmeskole, hjemmekontor, karantene, dagligvarehandling? Er det noe jeg kan gjøre for deg?

Jeg må tilstå at jeg aldri har hatt tungt for sånne samtaler. Jeg kan slå av en prat med hvem som helst, når som helst. For et sosialt dyr som meg, er det bare gledelig å oppdage at flere nå stopper opp for å snakke når vi møtes tilfeldig på gata. Det er ikke lenger unaturlig at to fremmede blir stående og prate, på trygg avstand, om fiffige løsninger på hjemmekontoret eller utfordringene med å kombinere jobb og hjemmeskole.

La det vare!

Det fine med disse samtalene, er at de gir oss innblikk i den nye hverdagen andre lever i. I stedet for å være oss selv nærmest, alt ligger strengt tatt til rette for det under et sosial distanserings-regime, er det lett å finne noen å føle godhet og medlidenhet med.

Sannheten er at uansett hvordan pandemien og de strengeste tiltakene i Norge i fredstid har påvirket livet ditt, så kan du alltid finne noen som har det verre. Gjennom samtaler med nye bekjentskaper får vi et innblikk som setter våre egne liv i perspektiv. Velger vi å møte det med forståelse og godhet, er dette en gylden mulighet til en nyttig erkjennelse: Vi har det ikke så verst. Tross alt.

Smittetallet går ned, restriksjonene er i ferd med å lettes, snart er det sommer. La oss fortsette å smile til hverandre og snakke med folk vi ikke kjenner også etter dette. Vi kan få med oss noe godt ut av dette, om vi lar pandemien fortsette å skape en ny nærhet mellom oss også når vi vender tilbake til noe som ligner en ny normal.