«Dette er også Stovner. Bare nevner det»

KOMMENTAR: Ingen er bare det vi ser. Selv ikke smitteutsatte bydeler øst i en smittebelastet hovedstad.

FORDOMMER FOR FALL: Kunne vi ha funnet åpnere enger å ri på et annet sted i landet? Åpenbart. Men i disse aller vanskeligste månedene av vårt liv, har Norges kanskje mest utskjelte bydel gitt oss et ukentlig skudd av lykke - klemt mellom riksvei og boligblokker. Foto: Birgitte Hoff Lysholm
FORDOMMER FOR FALL: Kunne vi ha funnet åpnere enger å ri på et annet sted i landet? Åpenbart. Men i disse aller vanskeligste månedene av vårt liv, har Norges kanskje mest utskjelte bydel gitt oss et ukentlig skudd av lykke - klemt mellom riksvei og boligblokker. Foto: Birgitte Hoff Lysholm Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Dette er ikke et innlegg i vaksinedebatten. Jeg vet nemlig ikke så mye om vaksiner, annet enn at de gjerne medfører en bivirkning som ikke er nevnt i pakningsvedlegget: Debatt. Gjerne brennhet og like påståelig fra begge kanter.

Du er liksom ikke sånn passe likegyldig til vaksiner. Enten er du for, eller så kalles du vaksinemotstander. Men det er som sagt ikke det denne teksten skal handle om.

Den skal handle om et bilde og en opplevelse fra tirsdag ettermiddag. Hver eneste tirsdag ettermiddag gjennom flere måneder, faktisk.

Bydelen med det dårlige ryktet

Hver tirsdag siden i høst har vi nemlig kjørt til Stovner, datteren min og jeg. Bortsett fra de ukene Oslo har vært enda mer nedstengt enn det som er blitt vår nye normal, og selv utendørs fritidsaktiviteter med rikelig avstand har vært forbudt.

Første gangen kjørte jeg meg vill. Jeg så ikke skogen for bare høyblokker, og syntes det var direkte pussig at det var her vi skulle finne det vi lette etter: En stall full av ponnier, midt i tjukkeste drabantbyen. Men her lå den altså, selve hestelykken. Og siden vi oppdaget den, har vi også oppdaget mer av bydelen med det dårlige ryktet. Vi har ridd turer i skogen og gjennom felt av rekkehus til forveksling like det jeg selv vokste opp i - i en annen tid, et helt annet sted.

Vi har ridd turer på kryss og tvers av denne bydelen som ikke er så stor, men som huser flere innbyggere enn hele Molde til sammen. Forskjellene er åpenbare: Moldenserne har for eksempel mye mer plass å boltre seg på, både hjemme og ute. Men hvis vi hadde spurt innbyggerne i Molde og på Stovner, vil jeg tro at du ville ha funnet flere likheter enn forskjeller. Vi mennesker er rare sånn, vi er ikke så ulike når du bare pirker litt i overflaten.

Folk flest gjør sitt beste

Vi er både rause og smålige, åpne og fordomsfulle, rike og fattige, alle som én. Men vi har også dette til felles: Ingen av oss er bare det du ser. Det gjelder mennesker, og det gjelder steder. Jeg antar for eksempel at Molde er mer enn Røkke og Gjelsten og en ordfører som helst vil styre politikken i større byer enn hans egen. Og jeg liker å tro at nordmenn er rausere enn det kommentarfeltene det siste året har antydet. Det er bare veldig vanskelig å vise seg fra sin beste side når du er under stort press over lengre tid. Pandemien har sneket seg under huden på oss alle, og antatt en eller annen guffen form. For noen er det stress. For andre er sinne, sorg eller savn blitt dominerende følelser. De færreste av oss har fått et bedre liv det siste året. Så det er ikke rart vi klikker - på saker som appellerer til de mest grunnleggende følelsene i oss.

«Disse kommunene må gi fra seg vaksinedoser» ropte VG like etter at Bent Høie annonserte at Regjeringen vil følge Folkehelseinstituttets faglige råd om å sende flere vaksiner til områder med mer smitte. Det var så man kunne høre klikkene fra hele distriktsnorge helt hit til Norges Wuhan. Jeg rakk ikke starte stoppeklokken engang før de første kommentarene om at «Oslofolk er mer verd enn oss andre» dukket opp.

Men dette skulle som sagt ikke handle om prioritering av vaksiner. Det er ikke mitt fagfelt. Ikke smittevern heller. Så jeg gjør som folk flest: Jeg gjør mitt beste. Noen ganger feiler jeg. Da trøster jeg meg med at selv Bent Høie klønet fælt med munnbindet i starten. Og at dette vil gå over.

Jeg håper bare at vi kan komme til oss selv igjen. At vi kan legge fra oss krangler mellom by og land og uoffisielle norgesmesterskap i smittevern. Og at vi kan innse at ingen er bare det vi ser, verken mennesker, bydeler øst i Oslo eller byer nordvest i Norge.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer