Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Alle må forsake noe etter at pandemien inntok livene våre. Jeg er ikke blant dem som har det verst. Savnet etter hytta er intens nå som sola skinner, men den ligger i Sverige og er utenfor rekkevidde på ubestemt tid. Arbeidsvilkårene på hjemmekontoret hadde ikke passert standard HMS-krav for noen i vår familie på fem, leiligheten er dimensjonert for at vi skal være et annet sted når alle sammen har fri samtidig: Vi skal være på hytta. Hjemme er vi trangbodd, ifølge definisjonen til SSB.

Men jeg skjønner at det ikke er oss det er synd i nå. Vi er bare lei. Ikke syke, ikke voldsutsatte, ikke arbeidsledige. I store og små kriser i våre liv vil én ting aldri slå feil: Vi vil alltid kunne finne noen som har det verre.

Avstanden føles uendelig

Så vi holder ut, og vi holder avstand. Selv da mormor døde for noen uker siden og jeg mistet min siste besteforelder, måtte vi holde oss unna. Mamma fikk ikke sitte hos sin egen mor de siste dagene på sykehjemmet. Vi barnebarn fikk ikke delta i begravelsen. Vi er nemlig blant de mange som har flyttet fra fødebyen til hovedstaden for å jobbe, leve og bo. Min lille familie på fem har ingen annen familie i byen.

Igjen; det er ikke oss det er synd i nå. Målt mot fortvilelsen hos italienske familier som kun får tilsendt bilde av sine avdødes kiste, eller håpløsheten hos hjemløse i land med portforbud, er dette nåtidens i-landsproblemer.

Men for første gang på tjue år føles avstanden mellom oss uendelig. Familien min bor tre kvarter med fly unna. De kunne like gjerne ha befunnet seg på andre siden av kloden.

«Vi kan ikke samles for å begrave mormoren vår»

Skype og Facetime er gode greier sånn i hverdagen, men det fyller ikke det emosjonelle behovet for å være til stede i sin bestemors begravelse. Til helga skulle familien ha vært samlet for å feire husets konfirmant. Nå er konfirmasjonen i første omgang utsatt til oktober. Lar den seg ikke gjennomføre da, blir det ingen seremoni.

Frykt er sunt

Sosial distansering er et svært effektivt smitteverntiltak. Det samme er reiserestriksjoner. Virus reiser med mennesker, og så lenge vi holder oss i nærmiljøet, gjør også smitten det. I mitt tilfelle er nærmiljøet en av bydelene i Norge som er aller hardest rammet. Jeg er ikke redd for å utsette meg selv for smitte om jeg beveger meg utenfor bo- og arbeidsregionen som er satt opp av Transportøkonomisk institutt, jeg er redd for å ta med meg pesten og smitte andre. Rapportene om lang inkubasjonstid og svake eller ingen symptomer gjør meg akkurat så skremt som vi alle må være nå for å beskytte hverandre. Jeg tror ikke jeg har vært utsatt for smitte, men jeg vasker hendene hver gang jeg er nær en vask, spriter dem på vei inn og ut av nærbutikken, holder meg mest mulig i den samme lille radiusen som utgjør trekanten av hjemme, nærmeste park, nærmeste butikk.

I små doser er frykt bare sunt. Den får oss til å ta gode vurderinger. Fryktløshet er ikke utslag av mot, det er ignoranse. Det vi trenger nå som samfunnet åpnes opp for de aller yngste av oss, er en liten dæsj frykt, en stor dose kunnskap og en enda større porsjon forståelse.

Regler og råd har liten verdi om vi ikke forstår bakgrunnen for dem. Finleser vi regelverk i håp om å finne smutthull som passer vår situasjon, misforstår vi hele intensjonen.

Grundig planlegging av liten tur

Da hytteforbudet ble opphevet, ble samtidig reiserådene oppdatert. Forbud er erstattet med formuleringer som skal hjelpe oss å forstå hvilke hensyn vi må ta hvis vi velger å forlate nærmiljøet. Det er lurt. Rådene som har kommet på rekke og rad og stadig blitt erstattet og oppdatert har til en viss grad framstått motstridende. På den ene siden: Hold deg til en til to nærkontakter gjennom hele perioden. På den andre siden: Vær sammen i grupper på max fem. Guro Fostervold Tvedten formulerte forvirringen mange følte da hun skrev at de motstridende rådene fikk henne til å føle seg dum.

Eldre hetses for corona-død

Rådet om å unngå unødvendige fritidsreiser har bestått gjennom hele perioden, og gjelder fortsatt. Før påske presiserte justisminister Monica Mæland at det å reise hjem til familien i påska ikke ble regnet som unødvendig. Selv reiste hun hjem til Bergen og holdt pressekonferanser derfra.

Derfor planlegger jeg en tur samme vei en av langhelgene i mai. Og med planlegge, mener jeg virkelig det: Mens jeg tidligere kunne ta fly, tog eller sette meg i bilen og kjøre vestover uten å tenke så nøye over det, krever dagens virkelighet at vi tenker oss grundig om. Så vi reiser ikke kollektivt denne gangen. Tanken fylles i Oslo og vi pakker alt vi trenger for en åtte timers kjøretur inn i bilen, så vi ikke trenger å spise på en kafe eller oppsøke en butikk på veien. Hyttekommunene vi passerer på vei over fjellet har vært tydelige på at de frykter turistsmitte. Noen av dem er også allerede hardt rammet av pandemien.

Vel framme flytter vi inn på mine foreldres hytte. Dermed må de flytte ut, etter at de har fylt kjøleskapet på vår bestilling. Vi vil ikke oppsøke lokale butikker som vi pleier. Vanligvis ønsker vi å støtte lokalt næringsliv der vi er, men nå må vi først og fremst tenke på de lokale ansattes sikkerhet.

Så lenge vi er på hytta kan familien komme og besøke oss slik vi besøker hverandre nå for tida: Utendørs, med to meters avstand.

Fortviler over forbruksgjeld:– Det er nå det egentlig begynner

Disse forholdsreglene tar vi fordi jeg tror på det vi nå vet om coronasmitte, og jeg tror på myndighetenes anbefalinger. Jeg gjør det for å beskytte mine foreldre, som selv om de føler seg unge og spreke, faktisk er i alderen som er definert som risikogruppe. Og jeg gjør det fordi jeg vil bidra i dugnaden som forhåpentligvis gjør at vi snart kan møtes under andre forutsetninger.

Men mest av alt gjør jeg det fordi jeg trenger å se familien min igjen. Nå mer enn noen gang. Selv om jeg vet at det ikke er oss det er mest synd i nå.

«Det er ikke deg det er synd i nå»