Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Alle må forsake noe etter at pandemien inntok livene våre. Jeg er ikke blant dem som har det verst. Savnet etter hytta er intens nå som sola skinner, men den ligger i Sverige og er utenfor rekkevidde på ubestemt tid. Arbeidsvilkårene på hjemmekontoret hadde ikke passert standard HMS-krav for noen i vår familie på fem, leiligheten er dimensjonert for at vi skal være et annet sted når alle sammen har fri samtidig: Vi skal være på hytta. Hjemme er vi trangbodd, ifølge definisjonen til SSB.

Men jeg skjønner at det ikke er oss det er synd i nå. Vi er bare lei. Ikke syke, ikke voldsutsatte, ikke arbeidsledige. I store og små kriser i våre liv vil én ting aldri slå feil: Vi vil alltid kunne finne noen som har det verre.

Avstanden føles uendelig

Så vi holder ut, og vi holder avstand. Selv da mormor døde for noen uker siden og jeg mistet min siste besteforelder, måtte vi holde oss unna. Mamma fikk ikke sitte hos sin egen mor de siste dagene på sykehjemmet. Vi barnebarn fikk ikke delta i begravelsen. Vi er nemlig blant de mange som har flyttet fra fødebyen til hovedstaden for å jobbe, leve og bo. Min lille familie på fem har ingen annen familie i byen.