Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): - Hva? Reiser dere aldri hjem til jul? Er det ikke trist å feire uten familien? Blir ikke foreldrene dine lei seg?

Reaksjonene lar aldri vente på seg når jeg avslører at jeg ikke lenger reiser hjem til jul. Sjokk og vantro er gjengangere. Blikkene virker ikke mer opplyst når jeg svarer at jeg aldri reiser «hjem», jeg ER jo «hjemme». Jeg har min egen familie, og har hatt det lenge. Og jeg kan ikke forestille meg noe mer stressende enn å skulle prøve å leve opp til andres forventninger ved å feire ett år her og ett år der, eller dele juledagene mellom ulike byer og familier.

Ingen rom i herberget

La meg ta deg med tilbake til det herrens år 2000, der min lille families julehistorie starter:

Vi forlovet oss julen før, og forbannet oss på at det skulle bli den siste vi feiret hver for oss. Det var vi som var familien nå, kjæresten min og jeg. Så vi la opp et løp vi så andre rundt oss leve etter; annenhver jul hos hans og min familie. Hans flokk bor i nord, min i vest, sjøl bodde vi i Oslo og jobbet skift, og slik hadde det seg at jeg hadde vakt lille julaften om kvelden. Man får ikke byttet bort sånt som redaksjonens unge og barnløse - selv om man skal reise langt, så avreisen ble satt til tidlig julaften morgen. Allerede der burde vi ha skjønt at julefølelsen kom til å få seg en knekk.

«Jeg søker en dame til min pappa, som liker å spille gitar»

Men ingen kunne ha forberedt oss på stemningen på flybussen, eller rettere sagt på busstoppene den overfylte bussen til slutt passerte uten stopp. Det var julaften, alle skulle hjem til jul, og det var ikke rom i herberget.

Det toppet seg på et busstopp før Romerike et sted: En familie på seks ble avvist i døra. Bussen hadde bare plass til to, ikke to voksne, fire barn, barnevogner og kofferter fulle av julegaver.

- Men vi var her først! ropte familiefaren.

I min hukommelse ble det tilløp til håndgemeng. Barna gråt. Resten av jula spant bildet av familien videre oppe i hodet mitt: Tenk om de ikke rakk flyet? Tenk om de måtte reise hjem til et hus uten julepynt, uten julemat, uten gaver fra bestemor og onkel og kusine, for de skulle jo feire sammen i år!

Åpent julehus

Siden har denne episoden stått som et bilde på julen vi ikke ønsker oss, mannen min og jeg. «Vi var her først!» har vi gjentatt for oss sjøl hver gang noen har foreslått å reise bort i julen.

For oss ble det med den ene borte-julen i nord.

Siden har vi feiret aleine, i vår stadig voksende familie. Først bare oss to, med åpent hus for kolleger og venner som bodde og jobbet i Oslo og ikke rakk hjem til familiene sine mellom vaktene. Siden med ett, to og tre barn. For ti år siden flyttet vi tradisjonen med oss til vår egen hytte med låve innredet med tanke på nettopp jul. Og nå kan vi ikke se for oss en bedre juleferie, verken barna eller vi voksne. Den byr på fullstendig ro på hyttetur. God mat, god tid, ingen selskap å rekke julaften, første, andre eller tredje dag jul. Vi leser bøker, spiller brettspill, går i pysj og kjenner hverdagens mas og kav forsvinne og skuldrene senke seg mer for hver dag vi synker lenger inn i juleroen.

- Stakkars besteforeldre

Vi elsker julen vår, men den har møtt mye motstand. Ikke fra våre egne, familiene i nord og i vest er tydelige på det: Jovisst skulle de gjerne ha feiret sammen med oss, men de hører hvordan ungene snakker om julen vår og unner oss den feiringen vi har valgt. Motstanden kommer helst fra andre hold.

De første årene gjerne fra generasjonen over oss: «Stakkars besteforeldre som ikke får feire sammen med barnebarna! Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å frata dem den gleden!»

Men også fra vår egen generasjon: «Feirer dere jul helt aleine? Stakkars dere, er det ikke veldig trist?»

Det er ingenting som er så forbundet med tradisjoner og forventninger som jul. Man tuller ikke med folks tradisjoner. Men når det kommer til forventninger, tror jeg vi har litt å gå på. For de siste årene har det vært en dreining i kommentarene til vår måte å feire jul på. Nå er det ikke lenger bare forferdelse, men misunnelse å spore:

«Jeg skulle ønske vi kunne feire jul hjemme, men det kan jeg ikke gjøre mot mamma.»

«Æsj, jeg gruer meg skikkelig til jul. Vi reiser bare hit og dit og bor i en bag med unger og hund og alt, skulle ønske vi bare kunne droppe hele greia.»

«Jeg orker ikke å si at vi egentlig bare ønsker å være oss fire, hvordan vil resten av familien reagere?»

Tenk om bestemor blir letta?

Felles for alle disse kommentarene, er at ingen av dem som har ytret dem har sjekket om deres inntrykk av familiens forventninger er riktige. Ingen har tenkt tanken på at kanskje mormor og morfar kunne tenke seg å bli invitert bort for en gangs skyld, eller at de kanskje synes det blir litt masete når barn og barnebarn flytter inn for flere dager.

Og sånn blir det til at vi feirer den samme julen år etter år, uten at noen egentlig vet hva de andre familiene rundt bordet strengt tatt ønsker.

Psykologtipsene: Slik holder du ut med familien i jula

I år utfordret jeg en venninne til å forsiktig nevne for sine foreldre hva hennes lille familie egentlig ønsket seg av årets julefeiring. Hun gruet seg i flere måneder, utsatte det hver gang de møttes. Da hun først hadde tatt sats og sa det som det var, ringte hun meg gledesstrålende: «Vet du hva? Jeg bare sa det, jeg. Jeg sa at vi ville være hjemme i julen. Og vet du hva mamma svarte? «Det skjønner jeg så godt», sa hun. Hun ble verken skuffa eller lei seg, jeg tror nesten hun ble litt letta. Tenk det! Og jeg som har gruet meg så fælt!»

Noen ganger er den beste julegaven du kan gi, en ærlig melding om egne ønsker og en sjekk av andres forventninger. Storfamilien kan vi besøke ellers i året, når forventningene er lavere, tiden bedre og gleden dermed større.

God jul!

«Det var definitivt arv. Men samtidig den julegaven jeg ble aller mest glad for»