Anita var første kvinne i Holmenkollbakken:

Datteren visste ikke at hun var verdensmester

- Mamma, har du hoppet på ski? spurte Marie. En idrettsinteressert lærer hadde fortalt henne om morens bragder. Anita Wold Jensen har aldri tenkt på seg selv som en foregangskvinne i norsk idrett.

På museum: Her er de siste skiene hun brukte. – Faren min hadde med en tusjpenn, og vi sikret oss autografene til alle de kjente hopperne, sier Anita. Hun forteller at hoppdressen hennes, som henger i bakgrunnen, ble sydd av en sydame: – For det fantes ikke hoppdresser på den tiden. Utstyret befinner seg hos Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Foto: Siv-Elin Nærø
På museum: Her er de siste skiene hun brukte. – Faren min hadde med en tusjpenn, og vi sikret oss autografene til alle de kjente hopperne, sier Anita. Hun forteller at hoppdressen hennes, som henger i bakgrunnen, ble sydd av en sydame: – For det fantes ikke hoppdresser på den tiden. Utstyret befinner seg hos Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Året er 1974. 18 år gamle Anita Wold er blant Norges beste juniorhoppere. Nå sitter hun på huk. Hører brølet fra folkemengden. Kjører ned ovarennet, går til stående og tar sats. Kjenner hun har god flyt. Over brølet. Hun holder seg så langt nedover unnarennet som mulig før nedslaget er et faktum. Hun avslutter med å renne ned overgangen, ut på sletta. Og inn i historiebøkene.

– Det var en utrolig følelse. Helt herlig. Det var jo DET brølet, sier Anita Wold Jensen (64) i dag.

Den gang hadde hun egentlig kvalifisert seg til å hoppe i Holmenkollbakken som 17-åring, men hun fikk beskjed om at det var 18-årsgrense. Det året hun fylte 18, deltok hun i juniorrennet på lørdag, og ble spurt om hun ville åpne Holmenkollrennet på søndag. Da hun omsider tok det historiske spranget, var det som prøvehopper.

Anita Wold er første kvinne som hoppet i Holmenkollbakken. Hun er Norges første internasjonale kvinnelige skihopper. Men hvordan begynte det egentlig?

Her er Anita Wold på vei til å sette utfor i Holmenkollen i 1975, året etter debuten. Foto: NTB
Her er Anita Wold på vei til å sette utfor i Holmenkollen i 1975, året etter debuten. Foto: NTB Vis mer

Tøft å gå på trynet

– Jeg samlet i hvert fall ikke på servietter, for å si det sånn, sier Anita med en liten latter i dag.

Hun forklarer:

– Jeg lekte med gutta. Var litt vill. Klatret i trær, datt ned, hadde bestandig træler i hendene, samlet mark, var med faren min på fisketur. Slet ut skiene mine. De fikk meg ikke inn om kvelden.

– Søndagsmorgenen var jeg bestandig pent kledd med kjole og sløyfe i håret. De sa: «Se på Anita nå, for det varer ikke lenge før hun har skitnet seg til». Det var en herlig barndom.

I Trondheim var det på den tiden et stort hoppmiljø. Kårebakken var oppkalt etter en lokal ildsjel, Kåre Nilsen. Anitas far, Oddvar, drev et trykkeri i byen. Han likte kunst og var ellers over middels glad i idrett. Han hadde selv hoppet på ski og representerte Byåsen IL.

Anita var god på ski. En dag, da hun var sju år gammel, sa Oddvar følgende til datteren: «Hvis du tør å hoppe i Kårebakken, så får du en cola på Skistua etterpå».

– Jeg var på toppen før han hadde snakket ferdig, og satte utfor på langrennsskiene mine av tre. Dagen etterpå kjøpte vi for en symbolsk sum, et par brukte hoppski av en kompis av far. De var litt slitt, så vi malte dem blå. De var ikke tørre før jeg tok dem i bruk i Hårstadbakken.

– Du syntes det var gøy å hoppe?

– Ja, for jeg mestret det.

– Var det rart at du som jente hoppet på ski?

– Nei, det hadde vært et par jenter og hoppet tidligere.

– Var du noen gang redd?

– Nei, men det hendte jeg tryna noen ganger og slo meg. Det skjedde gjerne hvis det var trått føre, de gangene det lugget litt. Men når du er barn og detter, skal du bare opp igjen med en gang. Du kjenner ikke at det gjør vondt, mener hun.

– Jeg husker en gang jeg hadde hoppet, falt og kom opp på toppen av bakken igjen til pappa. Jeg var kanskje ti år gammel. Da han så skrubbsårene i ansiktet, sa han: «Nei, nå drar vi hjem». Da vi kom hjem, sa han til mamma: «Er det du eller jeg som skal stelle kjøttkaka?» Da jeg skulle på skolen dagen etter, fikk jeg beskjed fra mamma om å dekke til ansiktet med et lommetørkle, for det så stygt ut. Men jeg syntes det var litt tøft, jeg.

På gamle tomter: På besøk på Granåsen skisenter hjemme i Trondheim. Det gamle anlegget på Granåsen var ikke på langt nær så moderne som nå. – Jeg hoppet i en bakke som tilsvarer omtrent den minste av de to vi har i dag, forteller Anita. Foto: Siv-Elin Nærø
På gamle tomter: På besøk på Granåsen skisenter hjemme i Trondheim. Det gamle anlegget på Granåsen var ikke på langt nær så moderne som nå. – Jeg hoppet i en bakke som tilsvarer omtrent den minste av de to vi har i dag, forteller Anita. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Danket ut gutta

Anita forteller at pappa Oddvar var en streng mann. Hadde du satt deg mål, skulle du etter hans syn gjennomføre det. Og ingen skulle klage på at han ikke gjorde sin del av jobben med å følge opp skikkelig heller.

– Som trener var han helt utrolig. Egentlig var det så spesielt, det forholdet der, at når jeg gjorde det han sa – så gikk det bra, forteller Anita.

– Som for eksempel da jeg som 15–16-åring var invitert med for å hoppe i storbakken i Stjørdal, under hoppuka. Far min syntes den bakken var litt tøff. Den var bratt som et juv. Men det tenkte ikke jeg på. Jeg tenkte bare på hva han hadde sagt. Jeg visste jo at sikkerhet var viktig for ham, han sjekket bestandig støvlene og bindingene mine veldig godt.

Moren orket ikke å se på når datteren hoppet på ski av frykt for at noe skulle skje. Anita beskriver moren som «verdens snilleste». Lenge var Anita enebarn, men etter hvert fikk hun to søsken. Far Oddvar var Anitas trener. Han la mye tid og penger i det.

– Det var egentlig bare om sommeren jeg hadde venninner. For ellers besto dagene mine av skole og hopping, og så var det å gå og legge seg. Men i hoppbakkene hadde jeg mange guttevenner. Jeg var en av gutta.

– Så du ble ikke sett på som en kuriositet?

– Nei, det var aldri noe problem. Det var bare når jeg kom til Oslo. Der var de livredde for å bli slått av en jente. Jeg husker det var en gutt som ville snike foran meg i køen, for han skulle ikke bli slått av meg. Da var det et par av gutta som løftet ham tilbake på plass igjen, sier hun.

– Men da vi hoppet på Lillehammer, var det ikke så ille for gutter å bli slått av meg. For jeg var så god.

Tøff trening

«Tap og vinn med samme sinn.» Dette vokste Anita opp med. Du skulle ikke hovere hvis du vant. Anita kjente likevel at hun var glad når hun vant. Glad for oppmerksomheten. Hun trente kroppsbeherskelse ved å gjøre øvelser som for eksempel å stå på hendene, slå hjul. Hun trente styrke med sandsekk: Et dekk fylt med sand som hun hadde på skuldrene mens hun utførte knebøy. Så var det spenst: Hun hoppet for eksempel over en hekk av bambusstaver. Balansen ble blant annet trent ved å balansere på en fjøl som lå på et rør.

– I tillegg var pappa veldig tidlig ute med bruk av «tjukkas-madrass», vi hadde en hjemmelaget variant i kjelleren lenge før de begynte med det på Idrettshøgskolen, forteller hun, om metoden der skihoppere trener sats og spenst og må ha noe mykt å lande på.

Under oppveksten drev Anita også med friidrett: Hun hoppet lengde, løp 60 meter, hoppet høyde, kastet slengball. Og hun løp terrengløp:

– Da jeg var barn, deltok jeg alltid i terrengløpet på Charlottenlund 16. mai. Det var tradisjon at jeg hadde krøller på 17. mai, og for at det skulle bli skikkelig hold i krøllene, ville mamma at jeg sov med hårrullene om natten. Så jeg løp alltid terrengløpet med hårruller under den lyseblå lua mi.

Forskjellen økte

Men etter hvert som Anita vokste og nærmet seg 20 år, merket hun at det var større forskjell mellom henne og guttene.

– Jeg følte at jeg ikke fikk til noe. Jeg trengte mer fart. Men kunne ikke trene mer vekter heller. Det bare ble sånn. Jeg sluttet da jeg var 20. Da var det ikke mer å hente. Og det var helt greit, forteller Anita.

Som gikk rett fra skihopp til sykkelritt:

– Jeg var i veldig god form, vet du.

Hun fikk en bronse på landevei og en bronse og en sølv på velodrom i NM i Levanger. Året før det historiske hoppet i Holmenkollen, hadde hun satt verdensrekord for kvinner: 73 meter i Kløvensteinbakken i Meldal. I 1974 satte hun ny verdensrekord på 82,5 meter i samme bakke. Senere, i 1970, hoppet hun inn i sin tredje verdensrekord med 85 meter i Strbské Pleso, Tsjekkoslovakia. Og i 1975 kom hennes siste: 97,5 meter i Okarayama-bakken i Sapporo, Japan. Hun kunne også ha blitt historisk da hun i 1976 ble spurt om å være prøvehopper i skiflygingsbakken i Vikersund. Men hun takket nei; på grunn av lite snø var treningsforholdene i Trondheim generelt dårlig, og derfor hadde hun fått for lite trening i storbakke.

Lærte om moren

Anita er i dag gift, og hun har tre barn og tre barnebarn. Hun bor i naturvakre omgivelser med mann og fire hunder i Trondheim. Etter å ha arbeidet på Vinmonopolet i over 30 år, pensjonerte hun seg for fem år siden. Hun går mye tur i marka.

– Tenker du på at du er en foregangskvinne?

– Nei, aldri. Datteren min hadde en sportsinteressert lærer på barneskolen, og en dag snakket de om idrett i klassen. Læreren sa: «Du, Marie, moren din er jo verdensmester». Da datteren min kom hjem, sa hun: «Mamma, har du hoppet på ski?» Jeg sa: «Gå opp til bestefar og be om å få se filmen». Faren min hadde en 8 millimeter smalfilm der jeg satte verdensrekord i Japan.

Hoppingen er Anita ferdig med. Alle pokalene er ryddet bort. Hjelmen, drakten og resten av hopputstyret pluss et fat med de fire verdensrekordene inngravert, i tillegg til en vase, står utstilt på Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer