Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): – Medaljen fant vi i en eske på loftet etter at hun var død. Kanskje følte hun at den ikke var så stor stas? Hun visste hun gjorde en jobb, men det gjorde jo så mange andre også, forteller datteren Fern Sunde Sletten (65).

– Mamma var beskjeden. Hun ville nok også legge krigen bak seg.

Først nå, som voksen, har datteren forstått hvor mye moren ofret og hvor sterkt opplevelsene satte preg på henne etter at hun gikk i land.

Drevet av eventyrlyst og et intenst ønske om å bekjempe nazismen mønstret Fern Blodgett Sunde på det norske skipet M/S Mosdale fra Farsund i 1941. Da var hun verdens første kvinnelige skipsradiotelegrafist.

Fullførte som eneste kvinne

Fredag 13. juni 1941: Kanadiske Fern Blodgett, som hun het den gang, var på jobb i et forsikringsselskap i Toronto da hun fikk en telefon som skulle forandre livet hennes for alltid. Han som ringte, var bestyrer på telegrafskolen der hun nylig hadde tatt eksamen. Spørsmålet var om hun virkelig ville bli telegrafist på et skip. I så fall måtte hun reise til Montreal samme kveld og være reiseklar på kort varsel.

Skolebarna så fangene begrave sine egne

Fern trengte ikke lang betenkningstid. Drømmen hennes var i ferd med å gå i oppfyllelse. Endelig kunne hun få bruk for alt hun hadde lært på kveldskurset de siste ett og et halvt årene. Endelig fikk hun noe igjen for alle timene hun hadde brukt på å pugge prikker og streker.

Men veien dit hadde både vært brokete og lang. Første gang Fern søkte telegrafistutdanningen, fikk hun ikke engang et svar. Det var nemlig en allmenn oppfatning at dette yrket ikke egnet seg for kvinner. Likevel ga ikke Fern opp, hun søkte på nytt og kom inn. Som eneste kvinne fullførte hun utdanningen med svært godt resultat. Likevel var det ingen selvfølge at hun kunne få bruk for den. Oppfatningen var at det var risikabelt nok med en kvinnelig telegrafist i fredstid. Nå var det krig.

Med livet som innsats

Situasjonen var nærmest prekær, mangelen på telegrafister var stor. Så stor at kjønnsroller ikke lenger spilte en avgjørende rolle. Likevel var det ikke lett å få hyre for en som hadde feil kjønn. Royal Navy var skeptisk. Men norske skip var ikke underlagt de samme restriksjonene som britiske og kanadiske båter. Derfor brukte kaptein Gerner Sunde all sin overtalelseskunst ved Royal Navys kontrollkontor for å få Fern om bord. Kapteinen sa at dersom ikke den kvinnelige radiotelegrafisten fikk mønstre på, ville M/S Mosdale bli liggende med full last i Montreal. Det gjorde så sterkt inntrykk at ansettelsen ble banket gjennom.

Mormors brev fra Gestapos fangenskap

– Men det manglet ikke på advarsler. Det var helt uvanlig at en kvinne skulle ta på seg en slik oppgave, så tøff må hun ha vært, sier datteren Fern Sunde Sletten.

Hun sitter i stua med praktfull utsikt over Farsund, i huset som familien har overtatt etter at moren døde for 29 år siden. På bordet ligger et gammelt album, fylt av bilder fra tiden om bord i M/S Mosdale. Moren hennes krysset Atlanterhavet med livs-viktige forsyninger hele 78 ganger innen freden kom i 1945. Hver gang med livet som innsats.

– Tyske ubåter kunne dukke opp når som helst, forteller Fern og peker på et bilde.

Hver dag ble båter senket, og sjøfolk drept. Mens flere skip seilte i konvoier, manøvrerte M/S Mosdale seg oftest alene, og gjerne i sikksakk for å unngå det stadig økende antallet ubåter. Bare flaks gjorde at båten unnslapp, et par ganger var det nære på. Ferns jobb var derfor spesielt viktig: Hun måtte sporenstreks fange opp radiosignaler og lytte til faremeldinger fra det britiske Admiralitetet slik at skipet kunne endre kurs. Oppgaven hennes var å holde styr på et komplisert system av koder, som ofte ble forandret. Gikk hun glipp av en melding, kunne det få fatale følger.

– Tenk at mor bare var 23 år da hun mønstret på. For et ansvar hun hadde! Helt nyutdannet som hun var.

Forelsket i kapteinen

Fern Sunde Sletten ser opp fra albumet der en smilende mamma går opp landgangen til båten som skal bli hennes hjem de neste årene.

Det viste seg at Fern hadde full kontroll på jobben, der hun time etter time satt klistret og lyttet etter meldinger. Men det var noe annet hun slett ikke hadde tenkt på.

– Mor var sjøsyk hele tiden, forteller datteren.

Etter 30 år i jungelen ble soldaten funnet. Han hadde ikke fått med seg at krigen var slutt.

Men til tross for at hun ikke orket særlig mat og ble tynnere og tynnere, var det aldri aktuelt å gi opp sjølivet. Hun nøt stor respekt og trivdes blant mannskapet, selv om hun var eneste kvinne i en flokk med rundt tretti menn. Snart viste det seg at det også var noe annet som holdt henne igjen på båten. Nemlig kjærligheten.

– Ja, det gikk ikke lang tid før mor og far ble kjærester, sier Fern Sunde Sletten og peker på et bilde av et smilende par. Han var kapteinen på 29 år. Hun gnisten. De forlovet seg i desember 1941, etter at Gerner hadde vært i land og kjøpt ringer. Våren etter ble de viet av sjømannspresten i Liverpool. Det ble ikke tid til noe stort bryllup, men paret ble innvilget fire ukers perm den sommeren. Ferien tilbrakte de i Canada, og besøkte blant annet Ferns familie. Mor og far Blodgett likte dårlig at Fern søkte hyre i krig, men de skjønte raskt at det var lite de kunne gjøre med det.

Fern beundrer moren for det hun var med på, men hun og søsteren fikk aldri vite hvordan livet der på havet egentlig hadde vært.

– Mamma snakket aldri om det. Vi maste heller aldri om at hun skulle fortelle, men vi skjønte at det hadde vært traumatisk. Jeg merket det på henne at krigen hadde satt sine spor. Kanskje var det derfor vi aldri spurte, undrer Fern.

Den ukjente krigshelten fra nord

– Mamma var en beskjeden dame som ikke ville gå med på at hun hadde gjort en spesiell innsats. Likevel vet jeg at hun ble veldig stolt da hun fikk krigsmedaljen av selveste kong Haakon 15. juli i 1943.

Da freden kom 8. mai 1945, lå M/S Mosdale i Boston. Alle flagg ble heist, og kaptein Gerner tente den største og fineste sigaren han eide. I radiorommet satt Fern, med rød topplue. Smilende.

Glemte helter

Det tok ennå ti måneder før M/S Mosdale en dag i mars 1946 seilte inn Oslofjorden. Mannskapet hadde gått glipp av frigjøringsdagen, men nå sto tusenvis og ventet på kaia. Men folkemassen hadde ikke møtt fram på grunn av skipets bragder i Atlanteren, de kom for noe helt annet: Skipet hadde nemlig med seg bananer, den første lasten med bananer som kom til Norge etter krigen.

– Det forteller litt hvor glemt de var, de som var med og vant krigen. De fikk ingen anerkjennelse, men mamma var likevel ikke bitter. Når man ikke får ros for det man har gjort, tenker man kanskje at det ikke var noe å få ros for? spør datteren.

Kilder: «Fern Sunde, Krigsseiler» av Svein Vik Såghus og «Lykkelige Mosdale, Sagaen om et skip» av Eiliv Odde Hauge (J.W Eides forlag)

Artikkelen er først publisert i Allers.

Nesten ingen kvinner deler yrke med Margrith (50)