De ser ut som en lykkelig kjernefamilie på tre, men ettåringen på brudgom Torbjørn Dyruds arm er lillesøster Julie. Bruden heter Marianne. Foto: Privat
De ser ut som en lykkelig kjernefamilie på tre, men ettåringen på brudgom Torbjørn Dyruds arm er lillesøster Julie. Bruden heter Marianne. Foto: Privat Vis mer

Attpåklatt:

Da Torbjørn giftet seg, skilte én av gjestene seg ut: Lillesøster Julie (1 1/2)

De er kanskje verdens beste uhell – når sjokket har lagt seg. Burde flere familier unne seg en attpåklatt?

Publisert

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Ikke alle graviditeter møtes med umiddelbar entusiasme. For var dette meningen? Var det planlagt? Nå som barna er store, orker dere dette?

Ifølge familieterapeut Elisabeth Meyer Lugg er en attpåklatt sjelden grunn til bekymring – for noen parter.

– En attpåklatt vil stort sett alltid berike familien. Ok, så er det kanskje litt rart i begynnelsen med den store aldersforskjellen når barna i søskenflokken er i så ulike livsfaser, men på sikt viskes alderen ut og dere kan få en nær og fin relasjon, sier hun.

– Å utvide familien kan være bra for barnas skyld, det gir dem flere å spille på. For foreldrenes del er det kanskje siste gang i livet de har mulighet til å oppleve det fantastiske det er å få barn.

- Barn holder deg ung

Folk er forskjellige, også som foreldre. Noen trives så godt som småbarnsforeldre at de vil ha med seg den opplevelsen i flest mulig av livets år, andre vil ha det overstått, få barn tett og så nyte friheten når alle er ute av redet. Det finnes selvsagt ingen fasit her, men la oss fokusere på fordelene nå – ulempene er vi gjerne flinke til å finne selv:

– Når du får barn igjen flere år etter de første, har du virkelig tid og overskudd til det ene barnet. Du har fått litt avstand til hvor intenst det kan være å ha småbarn, og kan få en boost av å oppleve at det er siste gang, lysten til å være til stede i hvert øyeblikk kan gi veldig mye glede, mener familieterapeuten.

– Mange i 30–40-årsalderen i dag har god helse, det er flere som får barn etter fylte førti nå enn før. Mange sier at nye småbarn holder dem unge. Du må ut på tur, ut og leke, holde deg sprek og oppdatert. Med barn og ungdom i huset følger du med på samfunnsutviklingen uansett hvor gammel du er selv.

Les også: Du kan oppnå ditt livs beste form i 70-årene

Da musiker Torbjørn Dyrud giftet seg med sin Marianne, var det en bryllupsgjest som skilte seg ut: Torbjørns lillesøster Julie på 1 ½. Han var 20 da Julie ble født, og totalt uinteressert i småunger.

Tatt for å være far

– I gangen på fødestua ble jeg tatt for å være far til min nyfødte søster. Det var jo litt komisk, husker han.

Men komiske situasjoner til side: Da Julie meldte sin ankomst, var det ikke bare pur glede i hjemmet, men også sjokk og forundring. Torbjørn husker fortsatt dagen da foreldrene skulle dele den store nyheten: Han kom hjem, og de var så rare. Luska rundt huset og var liksom litt lure, før de åpnet med: «Vi har noe vi må fortelle!»

– Mor var 45, jeg hadde flyttet hjemmefra og var akkurat blitt sammen med Marianne, søstrene mine var tenåringer og snart på vei ut av barndomshjemmet de òg. Dette var på ingen måte meningen, husker Torbjørn.

– Jeg var veldig fascinert av hele tanken da de fortalte det; det at det plutselig oppstår noe i mor og far sitt liv som er totalt uventet og legger helt nye føringer for resten av livet deres. Deres yngste barn var 15, ruten framover var relativt opplagt, tiden med oppdragelse var over, de skulle inn i sin andre ungdom og ha tid til seg selv. Og plutselig var det tilbake til start. På en måte var det kult at de fikk en sånn utfordring, og senere tenkte jeg at dette var litt barskt av dem.

Attpåklatten fikk mer slack

Torbjørn husker tida da Julie var lita, som koselig, men slitsom. Interessen hans for barn ble ikke vekket før han selv ble far seks år etter, og en baby i ­huset var ikke bare til glede.

Les også: Derfor ligner mange par

– Jeg husker at det var rart å komme hjem på besøk. Hele fokuset var fullstendig endret, noen hadde tatt over så til de grader. Jeg syntes av og til at Julie fikk styre premissene litt for mye. Hun var veldig ­viljesterk, og i den verste trassalderen hennes var det ikke alltid like stas å være hjemme. I mange år tenkte jeg at vi sikkert ville komme hverandre nærmere etter hvert som hun vokste til.

I dag: To voksne søsken, Torbjørn (46) og Julie (26). Foto: Privat
I dag: To voksne søsken, Torbjørn (46) og Julie (26). Foto: Privat Vis mer

Nå er Julie 26 og Torbjørn 46. Trassalder er glemt, og når storebror snakker om sin yngste lillesøster, er det med en sånn varme og entusiasme at han måtte grave litt i ­hukommelsen for å huske hvordan de faktisk var, disse første årene deres sammen. Julie på sin side kan bekrefte at hun nok kom litt lettere til ting, det er kanskje ikke så rart om foreldre er litt rundere i kantene med minstemor. Som attpåklatt fikk hun det beste av alle verdener, mener hun.

– Du har søsken, samtidig som du blir behandlet som et enebarn. Jeg har nok vært mer bortskjemt enn søsknene mine, for å si det sånn. Jeg hadde mer slack. Dessuten hadde jeg tantebarn som var nær meg i alder, de føltes som søsken, mens søsknene mine var mer som flere sett foreldre eller tanter og onkler, husker hun.

Les også: Slik planlegger du maten når barna flytter ut

- Poenget med historien

Men Julie har også opplevd den triste siden ved å ha eldre foreldre. Hun var bare tolv da faren ble alvorlig syk. Det ga hele attpåklattsituasjonen en ny dimensjon for storebror Torbjørn:

– Hvis jeg ser tilbake på familien vår som om vi var en roman, hadde elementet med Julie som blir født og ingen skjønner noen ting – det hadde vært hele poenget med historien. For da far ble veldig syk og døde etter halvannet år, var det bare Julie som bodde hjemme – og plutselig gikk dette opp på et vis. Vi skjønte ingenting i 1994 da hun ble født, men 15 år senere da mor ble alene, så hadde hun Julie. De to var igjen i huset og har fått en utrolig sterk relasjon. Det har jeg tenkt på, for det føltes som at alt falt på plass. Ikke sånn å forstå at dette var meningen med Julie, men det ble veldig fint, forteller han.

Julie husker følelsen av alvor og ansvar, behovet for å vise at hun kunne klare alt og bidra der moren trengte henne. Men det føltes ikke tyngende, ikke når hun hadde voksne søsken å lene seg på.

– Da jeg skjønte hvor syk far var, gikk det også gradvis opp for meg at det var mamma og jeg som skulle styre hjemmet alene. Det gjorde meg tidlig selvstendig, jeg ville vise at jeg ikke bare var hun lille, men at jeg kunne få til alt som trengtes, husker hun.

– I den situasjonen var det veldig godt å være attpåklatt, jeg er veldig glad for at jeg ikke var eldst med småsøsken da.

Jevnbyrdig søskenforhold som voksne

Farens sykdom gjorde på mange måter Julie voksen. Som tidlig tenåring så hun hvor skjørt livet er, hun ville ta vare på øyeblikket og menneskene rundt seg. Det siste året på videregående tenkte hun mye på hvordan det ville bli å flytte fra moren, men også der fant hun en ro i de eldre søsknene som var etablert for lengst og bodde i nærheten.

– Det var nok fint for meg å få en ny start på folkehøyskole, men jeg er fortsatt veldig glad i å være sammen med mamma og synes det er veldig godt å komme hjem på besøk. Nå er hun 71 år og den rareste, morsomste og mest ungdommelige pensjonisten jeg kjenner. Den tida bare vi to bodde sammen, har nok gjort mye for forholdet vårt.

Både Torbjørn og Julie mener forholdet mellom dem har utviklet seg til et jevnbyrdig søskenforhold etter hvert som hun er blitt voksen.

Familieterapeuten får siste ordet:

– Å få barn er ikke løsningen på et problem, en attpåklatt blir ikke limet i en familie som ikke fungerer sammen i utgangspunktet. Har man store helsemessige utfordringer er det også sjelden en god ide å få en attpåklatt. Men når relasjonene er ålreit og man har overskudd, kan absolutt et barn skape et fellesskap, mener hun.

Artikkelen er først publisert i KK.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.