Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

«Vi får følge hjertet så lenge helse og krefter holder», skriver Gro Nylander i boka «Barnebarn! Glede og alvor». Deretter siterer hun Sigrid Undset: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage.»

Gro Nylander mener det så absolutt gjelder besteforeldrehjerter. Følgende engasjerer henne ekstra mye: «Barnas klima, vår sak». Det står på plakaten som dekker Gro Nylanders overkropp. Hatten hennes er rød med bred brem, ektemann Øyvind Almaas bærer en liten, rød bøttehatt, begge med teksten «Besteforeldrenes klimaaksjon». Sammen er de aktive demonstranter.

Samuel og bestefar ble bestekompiser - det førte dem jorda rundt

Blid, men beinhard

Gro har talt klimaets sak i Stortinget og for ansatte i Equinor, i radio, tv og aviser. Hun forsøker å påvirke både opinionen og politikerne.

– Mitt mål er at jeg skal kunne se barnebarna i øynene, uansett hvor ille klimaet blir, og så si: «Jeg prøvde i alle fall.» Jeg opplever en stor tilfredsstillelse ved å stille opp for noe jeg tror på, sier Gro.

– Da jeg ble pensjonist, valgte jeg et nytt motto: Bedre å brenne enn å visne!

Helt fra 3-årsalderen kjente hun på empati med dem som hadde det vondt, og et naivt ønske om «å redde verden».

– Etter hvert som jeg i løpet av livet har engasjert meg i saker og sett dem gå framover, øker jo troen på at det nytter å stå på. Om jeg kommer fram til standpunkter som jeg mener er velfunderte, så er jeg en stayer.

- Tror ikke de har tilgitt oss helt ennå

21 år gammel giftet hun seg. To år senere fødte hun en sønn med kromosomfeil, og fikk ikke til å amme. Gro ble med i organisasjonen Ammehjelpen fra starten av i 1968. Året etter fikk paret en sønn til. Sammen med andre kvinner etablerte Gro Nylander Norges første nyfeministgruppe; Blid, men beinhard.

– Jeg var ivrig feminist på 70-tallet, og har vært det siden. Men obs; forskjells-feminist. Kvinne og mann skal ha likeverd, likelønn, like rettigheter og muligheter. Men like, det er vi ikke, noe som blir ekstra synlig når det gjelder å frambringe barn.

Lærte å stå i storm

Gro vokste først opp i fiskeværet Mehamn i Finnmark, deretter ble far distriktslege i skogsbygda Snertingdal i Gjøvik kommune. Familielivet var preget av en patriarkalsk far.

– Han var en flink lege og omsorgsfull far, som ville vårt beste. Men ja, han gjorde tilværelsen vår mer utfordrende enn godt var. For han hadde et vanskelig temperament og kunne bli rasende over bagateller. Så vi listet oss litt på tå. Han ville ha absolutt makt i familien.

Han het Bratlie, hun het Hjartåker. Gjett hva de heter nå?

Ifølge far burde jenter ta en kort utdannelse, som enkelt lot seg kombinere med familieliv. Da pur unge Gro egentlig ønsket å bli lege, dømte far henne nord og ned: «En kvinnelig lege blir en dårlig lege og en dårlig mor.» Den påstanden har hun brukt store deler av livet til å motbevise. Han trakk den etter hvert tilbake.

– Mitt opprør kom først for alvor da jeg 27 år gammel ble aktiv feminist, forteller hun.

– I ettertid har jeg forstått at det å vokse opp under patriarkatet, også lærte meg noe nyttig. Når jeg møtte autoritære sjefer, hadde jeg øvelse i å takle trøblete mannfolk. Kanskje jeg hadde utviklet et moralsk mot? Det er nyttig å kunne stå i stormer, bare man ikke blåser over ende. Selv vanskelige mennesker har jo gode sider, så jeg kan leve bra med å føle både kjærlighet og sinne til samme person. Dessuten ble jeg ganske god til å tilgi. Men jeg reagerer nok iblant for sterkt på autoriteter og sensur.

Faren gjorde henne arveløs

Gros første ektemann var ung lege, og i løpet av seks år flyttet de ni ganger. Hun rakk ikke å bygge opp nye nettverk av venner, og Gro kjente på ensomhet. I 1971 døde mannen hennes i en ulykke.

– Jeg betrakter fortsatt perioden som enslig, sorgfylt mor i fjerde etasje i en blokk i Oslo sentrum, som den hardeste tiden i mitt liv. Det som gjorde meg lykkelig igjen, var å finne kjærligheten med min nåværende mann, å få et barn til med ham og to herlige bonusbarn på kjøpet.

– Jeg har en lengsel etter å forsone meg med livet

Arkitekt Øyvind Almaas hadde daglig omsorg for sine barn. Paret flyttet inn i et nedslitt, lite hus fra 1900 på Høvik i Bærum, med fire barn på mellom fire og sju år. Samtidig begynte Gro å studere medisin. Samboerskapet førte til at Gros far midlertidig både kuttet kontakten og gjorde henne arveløs. Gro og Øyvind giftet seg før deres felles barn kom. Etter hvert fikk den aldrende distriktslegen stor sans for svigersønnen.

– Jeg har bare vært så utrolig heldig med mine to, snille menn, som på en måte har kompensert for mye av det som var vanskelig i oppveksten, forteller Gro.

Vet du hva «wolla» betyr? Nå har ordet inntatt den norske ordboka

Vi Pluss

Generasjonsbolig

Med Øyvinds inntreden i livet hennes, ble Gro bofast. Han har aldri bodd mer enn én mil fra Majorstua i Oslo. De levde 30 år i samme hus, mens han reparerte og utvidet det. Deretter bygget Øyvind en moderne bolig ved siden av, og der har paret bodd siden 2000. En indre gang forbinder de to husene med hverandre. Etter hvert flyttet yngstedatteren inn i det gamle huset med sin familie.

– De siste 15 årene har det kommet barn krabbende og gående opp trappen til oss, praktisk talt hver eneste dag. Nå dabber det litt av, de blir store. Men de fleste morgener går det barn forbi vinduene og vinker, på vei til skolen. Det synes jo vi er utrolig stas, da. Vi er kjempeprivilegerte.

– Det kan gå fint å være tre generasjoner som bor tett, hvis en har noen kjøreregler. Hovedregel: Lukk munnen og åpne hjertet. Det gjelder i forholdene til barn og ikke minst svigerbarn. Ellers er første bud: Ikke utsett barnebarna for fare. Sikre hjemmet, for de fleste ulykker skjer der. Og kjøp et trygt barnesete til bilen.

Gro føler med dem som ikke får treffe barn og barnebarn. Hun har snakket med mange som i forskjellig grad opplever det. Oftest er årsaken geografisk avstand. Iblant velger barn å fjerne seg.

– Det kan kanskje føles som en større sorg enn når død skiller dem, sier hun.

– Om noen deler den slags smerte med deg, så prøv å lytte uten å gi råd. Ikke bare forsøk å oppmuntre, eller å snakke bort det vonde. Og fall aldri for fristelsen til straks å legge ut om din egen families vellykkethet. Vi har alle vårt.

Slik ble Malin (30) og Mari (62) bestevenner

Om å føle seg nyttig

Gro og Øyvind er med i fem diskusjonsgrupper, sammen med ulike venner. De møtes hjemme hos hverandre omtrent én kveld i måneden. Vertskapet serverer suppe og finner et ord eller tema de ønsker å snakke om.

– Dette er blitt en viktig del av livet vårt, forteller Gro.

– Vi kan snakke om aktuell politikk, eller hvordan vi føler at kontakten med barn og barnebarn er nå. Hva tenker vi om døden, som nærmer seg for oss alle? Under coronakrisen har det blitt tydelig at det er vi eldre som kan unnværes. Det er ikke så farlig at vi dør. Hvordan kjennes det for hver enkelt?

Gro mistet storesøsteren sin da hun var 38 år. Gro var selv 28 år da hun ble enke. Og Gros eldste sønn ble i tenårene rammet av flere sykdommer, han døde bare 19 år gammel.

– Mine tre unge døde lever inni hjertet mitt, for alltid. På vegne av dem prøver jeg også å stille opp litt ekstra.

– Nå er vi i ferd med å etterlate en truet klode til barnebarna våre. Klimakrisen kommer, og den blir langt verre enn coronakrisen. Omstillingene går for tregt. Politikerne somler og er tafatte. Økt vekst er mantraet, framfor at vi bremser utviklingen og er solidariske.

– Men coronatiltakene gir meg et forsiktig håp: Myndighetene klarte resolutt å snu seg rundt, og folk flest godtok begrenset frihet til beste for fellesskapet. Dermed har luftforurensningen gått ned. Det nytter.

I boka «Barnebarn! Glede og alvor» skriver hun: «For som så mange av dere blir jeg glad – og kjenner meg nyttig – ved å stå på. For kloden, for rettferdighet, for bedre barselkår, for skriving. Men aller mest for barnebarna, som besteforeldre flest.»

- Ikke alle besteforeldre orker en hel ferie sammen med barnebarna. Og det må være greit.