Da Åsbjørg ble pensjonist, hentet hun mor (105) hjem fra sykehjemmet

Åsbjørg Moland fikk bedre tid da hun gikk ut av arbeidslivet, og kunne ikke se for seg noe mer givende enn å ta vare på moren. Her er rådene om du vurderer å ta omsorgsansvar for en forelder.

NÆRT FORHOLD: Åsbjørg Moland (65) og moren Anne Marie Moland (105) har alltid hatt et nært forhold. Nå bor de sammen igjen etter mange år. Anne Marie lurte på om hun hadde drømt da datteren spurte om hun ville flytte hjem igjen. Foto: Privat
NÆRT FORHOLD: Åsbjørg Moland (65) og moren Anne Marie Moland (105) har alltid hatt et nært forhold. Nå bor de sammen igjen etter mange år. Anne Marie lurte på om hun hadde drømt da datteren spurte om hun ville flytte hjem igjen. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Vi har snart bodd et år sammen. Det har gått over all forventning. Vi har funnet våre rutiner, forteller Åsbjørg Moland (65) til Vi.no.

Det var NRK Vestfold og Telemark som først intervjuet mor og datter.

I familiehuset hjemme i Flatdal i Seljord sitter moren Anne Marie Moland (105) vendt mot de store vinduene i stua. Hun har vårsol i ansiktet og utsikt ut over vakre Moland. Hun leser og strikker litt. Innimellom tar hun noen trimrunder rundt kjøkkenøya med rullatoren. Det er viktig for henne å bevege seg slik at hun ikke blir for stiv.

19. mai i fjor satt Åsbjørg og Anne Marie sammen utendørs på bokollektivet i Seljord der Anne Marie bodde. Coronaviruset hadde vært i Norge i noen måneder. Som andre i samme situasjon hadde de blitt nødt til å erstatte den personlige, jevnlige kontakten med telefonsamtaler og litt tid utendørs innimellom. Åsbjørg hadde en god nyhet hun trodde moren ville bli glad for å høre.

– Du, mamma. Jeg har bestemt meg for noe. Jeg har bestemt meg for at du skal flytte hjem til sommeren. Hva synes du om det?

Trodde hun hadde drømt

Anne Marie hadde drømt om dette mange ganger. At hun, etter flere år i omsorgsbolig, bo- og servicesenter og til slutt bokollektiv skulle få flytte tilbake til hjemmet der hun hadde bodd nesten hele sitt voksne liv. Hun hadde likevel aldri trodd at det kunne skje.

– Jeg ble veldig glad og lurte på om det var virkelig og om jeg kunne stole på at jeg ikke hadde drømt. Jeg synes det er veldig fint å bo hjemme, sier hun til Vi.no.

Seinere måtte hun spørre datteren og ansatte ved senteret: Hadde hun drømt det hele?

Men Åsbjørg hadde latt tanken modne lenge. Hun skulle bli pensjonist fra lærerjobben den sommeren. Coronaviruset bidro også til at hun tok avgjørelsen. Som pensjonist ville hun få mer tid, og hun kunne ikke tenke seg noe mer meningsfylt enn å ta seg av moren hun alltid har hatt et nært forhold til.

De nærmeste var positive til Åsbjørgs ønske. Samtidig fikk hun spørsmål: «Var hun helt sikker på at hun ville?» «Du blir jo veldig bundet?»

– Givende å gå inn i omsorgsrollen

Anne Marie og Åsbjørg er som mor og datter flest. Da Åsbjørg var yngre, kranglet hun med moren slik døtre gjør.

– Men vi er eldre nå og har landet i livet. Å være tett på hverandre nå fungerer godt for begge to, sier Åsbjørg.

– Med vennlighet og ydmykhet så går det bra, sier Anne Marie.

– Det er en velsignelse for meg at vi ble to. Det er en vinn-vinn situasjon. Jeg utfordrer mine grenser, jeg må ta mer hensyn og må dekke en annens behov før jeg dekker mine egne. Jeg synes det er givende å gå inn i omsorgsrollen. Jeg kjenner at det er verdifullt, sier Åsbjørg.

Det er ikke bare å si «mor, nå skal du hjem»

Åsbjørg understreker at hun ikke kunne ha flyttet moren hjem hvis hun ikke var så frisk som hun er.

– Det er ikke bare å si «mor, nå skal du hjem», og så hente henne. Hun er frisk og tar ingen medisiner bortsett fra tran, Sanasol og litt vitaminer. Akkurat nå leser hun avisa uten briller. Hun har en fantastisk helse og har ikke demenssykdom. Hadde hun hatt demens, hadde det vært en helt annen situasjon, sier Åsbjørg som i forkant rådførte seg med avdelingsleder for pleie og omsorg i kommunen.

– Hun visste hvor frisk mamma er, syntes det var fantastisk at jeg ville gjøre det og tok det videre til bokollektivet der mamma bodde, forteller hun.

Åsbjørg snakket også mye med ansatte ved bokollektivet før hun fortalte moren om sin avgjørelse.

Får støtte fra helsetjenesten

Åsbjørg mener mange er fokusert på problemene med å ta seg av en eldre forelder slik hun gjør, men hun tror flere kunne ha gjort det samme.

– Hvis du har tid som pensjonist, kan det bli et eventyr over tid hvis det er overkommelig med helsa. Jeg brukte en del tid på å lande valget. Det var viktig at det var mitt valg. Jeg valgte med hjertet og lot ikke andres skepsis styre, forteller hun.

– Det er mange som er fokusert på problematikken i å gjøre det. Men det går veldig greit. Jeg får støtte fra pleie- og omsorgstjenesten. Jeg kan bare ringe hvis det er noe og har fagfolk rundt meg. Jeg har naboer som stepper inn for å hjelpe hvis jeg plutselig må bort. Den ene naboen har også jobben med å avlaste meg.

I dag har ikke Åsbjørg behov for hjelp fra hjemmehjelp eller hjemmesykepleie, men hun er forberedt på at hun kan komme til å få det.

– Mamma er frisk og har få behov. Det er ikke noe problem for meg å hjelpe henne med dusjing og hårvask. Jeg har avlastning slik at jeg kommer meg ut en dag i uka for å pleie vennskap og gjøre ærender. Jeg har gode venner som kommer hit og vi går turer sammen.

Føler meg trygg

Hver morgen etter frokost leser mor og datter i bibelen og ber sammen.

– Vi er begge kristne. Mamma har også et åndelig behov for å be sammen med noen. Å gå på møter kunne hun ikke lenger gjøre da coronaviruset kom. Dette har hjulpet meg til å bli mer raus, sier Åsbjørg.

Åsbjørg tenker at moren har flyttet hjem for godt.

– Hvis hun blir pleietrengende, er det en annen situasjon, men jeg har en ro på det. Det er små og oversiktlige forhold her, så jeg kjenner meg trygg. Men vi må se hvordan veien blir.

Vil ikke råde andre til å gjøre det samme

– Dette høres ut som et av de positive unntakene der det fungerer å flytte en forelder hjem. Her er moren tross høy alder frisk i hodet og sprek i tillegg til at det er god støtte fra kommunen, sier Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, til Vi.no.

Generelt vil hun ikke råde pårørende til å flytte foreldre hjem.

– Da sykehjem stengte for besøk på grunn av coronaviruset, så vi at flere flyttet mor eller far hjem. De ble flyttet tilbake, sier Gerhardsen og påpeker at mennesker som bor på sykehjem har stort omsorgsbehov.

– Selv om du er veldig glad i og ønsker å ta vare på din forelder, er ikke kjærlighet nok på et tidspunkt. Hvis det er snakk om demenssykdom vil du på et tidspunkt komme dit at du trenger oppfølging, sier hun.

Pårørende som sliter seg ut

Halvparten av alle over 90 år har demenssykdom. For beboere på sykehjem er andelen 80 prosent, uansett alder.

Ifølge Gerhardsen er det mange pårørende som sliter seg ut. Å flytte en som er syk hjem trenger ikke være det beste verken for den som har omsorgsbehov eller for den pårørende.

– Hva hvis det ikke er snakk om demenssykdom, men den fysiske helsa er litt skrantende?

– Å ta ansvar for en person med omsorgsbehov kan kreve mye. Vi vet også at det for pårørende kan kjennes vanskelig å hjelpe foreldre med ting som blir veldig nært, som intimhygiene. Det utfordrer relasjonen og kan gjøre et godt forhold vanskelig. Vårt hovedråd er derfor å la folk bli på institusjonen, og være i rollen som sønn eller datter framfor heltids omsorgsperson.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer