Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

I romjulen hadde storfilmen «Den største forbrytelsen» premiere på norske kinoer. Filmen er basert på den prisbelønnede Marte Michelet-dokumentarboken som kom ut i 2014. Boken har tittelen «Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust» og kom ut på Gyldendal forlag. Filmen og boken tar for seg skjebnen til den jødiske familien Braude, bosatt på Grünerløkka i Oslo før krigsutbruddet.

Vi har gjort et dypdykk i historien til familien som nesten ble utslettet, og snakket med to av etterkommerne til Charles Braude - mannen som filmen er basert på.

- På vegne av familien kan jeg si at vi føler oss veldig beæret. Når det nå er skrevet en bok og kommer en film, vil familien Braude eksistere for alltid. Det er fint å tenke på, sier Patrick Braude (46). Han er barnebarnet til Charles Braude.

Barn ble systematisk kidnappet av den norske stat. Så startet marerittet

Bestefars smerte

Patrick var 17 år da farfaren gikk bort. Hans far, Harry Braude (74), er oppkalt etter onkelen han aldri fikk møte.

- Selv om jeg var barnebarn kunne jeg kjenne bestefars smerte. Jeg så det i ham da han levde. Han var en fantastisk fyr. Mann med stor M. Han var rettferdig og ærlig, og var samtidig stille og mystisk. Det å miste så mange som han gjorde, gjorde noe med ham, sier Patrick videre.

Familien Braudes historie begynner en gang tidlig på 1900-tallet. En ung mann og en ung kvinne fra to forskjellige byer, noen mil unna hverandre i Litauen, har funnet kjærligheten. Men det er ikke før de har flyktet til et land langt i nord, at de to kan starte livet sammen.

I 1911 kommer den 21 år gamle mannen fra Skuodas i Litauen til Kristiania i Norge. De brutale jødeforfølgelsene i hjemlandet har gjort at Benzel Khatskel nå ønsker å bosette seg i tryggere omgivelser. Skjebnen vil ha det til at han ender opp i Norge. Benzel jobber som pølsemaker for den jødiske menigheten, og som omreisende skreppekar - «en som dro omkring fra sted til sted, særlig på landet, og solgte varer han brakte med seg» - på Eidsvoll og i Elverumstraktene. Året etter gifter Benzel seg med sin to år yngre kusine Sara Bertha Braude. Hun har også flyktet unna jødeforfølgelsene i Litauen, og kommet etter sin kjæreste til Norge. De nygifte velger å ta Saras etternavn, fordi det virker enklest for nordmenn å uttale.

Ekteparet slår seg ned i arbeiderboligstrøket Grünerløkka, der det også bor flere andre jødiske familier. Sara får etter hvert arbeid som syerske. Hun spesialiserer seg på å sy sengetøy og laken med tekstiler fra de mange spinneriene og veveriene som på den tiden befinner seg langs Akerselva, som renner gjennom Kristiania.

Familien på seks bor på mindre enn 20 kvadratmeter Det samme året som de gifter seg, 8. august 1912, blir ekteparets første barn født. En liten datter som får navnet Helene Dora Braude. Halvannet år senere, 2. februar 1914, kommer sønnen Isak Josef Braude til verden. Ekteparet får til sammen fire barn, og 23. mai 1915 blir sønnen Charles Samuel Braude født. Fire år senere, 21. juni 1919, blir fjerde og siste barn født. Han får navnet Harry David Braude.

Med symaskin og mot til Amerika

Seks personer på 20 kvadrat

Familien på seks bor på mindre enn 20 kvadratmeter i Øvre gate 4 nederst på Grünerløkka (i dag Korsgata 12), i en av de mange bygårdene som ble bygget opp i rekordfart på slutten av 1800-tallet. Denne hurtig-utbyggingen gjorde at området fikk tilnavnet Ny York - som trekker paralleller med den raske utbyggingen som foregikk over Atlanteren. I andre etasje i Øvre gate 4 forsøker familien å bygge seg opp en trygg hverdag og et godt familieliv. Sara og Benzel jobber dag og natt for å få endene til å møtes, mens barna vokser opp med mange lekekamerater i områdene rundt Grünerløkka.

Det nest yngste barnet i Braude-familien, skal etter hvert fatte interesse for boksing. I 17-årsalderen melder Charles seg inn i Grünerløkkens Arbeidsidrettslag, og viser raskt talent innen idrettsgrenen. Han representerer Norge både i inn- og utland, og deltar ved Arbeiderolympiaden i Antwerpen i 1936. Ved siden av dette har han også slått seg opp som blikkenslager.

Eldstesønnen Isak får tilgang på egen lastebil og blir etter hvert sjåfør, mens den eneste datteren i familien, Helene, får seg jobb som ekspeditrise i en sybutikk på Majorstuen. Før krigen gifter hun seg med den tyske anti-nazisten Walter Struck, som på bakgrunn av å være politisk motstander av nazistenes regime i Tyskland, har vært nødt til å søke asyl i Norge. Ekteparet bosetter seg etter hvert i Sarpsborg.

Den yngste av Braude-barna, Harry, får arbeid som skredder - men det er skuespill som står hans hjerte nære. Året før krigen kommer til Norge, lander Harry rollen som Doffen i storfilmen De Vergeløse. Filmen regisseres av Leif Sinding, som med tiden skal bli tildelt jobben som NS-filmdirektør.

Gifter seg med ikke-jødiske Ragnhild

Benzel og Sara Braude må nok ha vært stolte over hva de har fått til, og hvilket liv de har klart å opparbeide seg både for seg selv og de fire barna.

Men da krigen rammer Norge i april 1940 endrer alt seg.

Allerede 9. april innser Helene Braude og ektemannen Walther Struck at de ikke er trygge i Norge, og flykter fra Sarpsborg over til Sverige. Her blir parets to sønner etter hvert født. Den 20. februar 1937 gifter Charles Braude seg med den fem år eldre kvinnen Ragnhild Hansine Boyesen fra Vennesla. De har samme omgangskrets, og på denne tiden jobber hun som rengjøringsdame for NSB, og han som blikkenslager.

Dette ekteskapet skal senere redde livet til Charles.

Ifølge Mats Tangestuen, faglig leder ved Jødisk museum i Oslo, var det over 100 blandingsekteskap mellom jøder og ikke-jøder før krigen. I hovedsak var det jødiske menn som giftet seg med ikke-jødiske kvinner, og en del av disse kvinnene konverterte, men ikke alle. Slik som Ragnhild.

Tøflene sto i gangen og kaffekoppen på bordet da Anny ble borte

- Slike blandingsekteskap ble sett på som en fare fra de i det jødiske miljøet som ønsket å bevare tradisjonene, men det var selvsagt ulike oppfatninger om dette. I menighetsbladet Hatikva ble det advart mot dette flere ganger. Antijødiske fordommer i storsamfunnet gjorde nok sitt til at blandingsekteskap ikke ble sett på som uproblematisk i ikke-jødiske familier også, forklarer Tangestuen.

- Hvordan tror du familiene til Charles og Ragnhild har tatt budskapet om at de to skulle gifte seg?

- Det er vanskelig å si noe spesifikt om en enkeltfamilie. Uten ytterligere informasjon blir det kun spekulasjoner, men jeg ser det som overveiende sannsynlig at det ble sett på som problematisk.

At jødiske menn og kvinner ikke ble deportert hvis de var gift med en ikke-jøde, var en regel som ifølge Tangestuen ble diktert fra Tyskland.

- I Tyskland var det svært mange blandingsekteskap og det var en viss frykt for hvordan opinionen ville reagere hvis de antijødiske tiltakene rammet radikalt inn i blandede familier også. Det var mange som hadde en bror, søster eller venn som hadde en jødisk ektefelle.

Han forklarer at noen få jødiske menn i blandingsekteskap ble deportert, men de fleste overlevde.

- Rund 60 menn ble sittende på Berg utenfor Tønsberg frem til mai 1945. Noen kvinner fikk slippe fri. En samlet oversikt over Europa for øvrig kjenner jeg ikke til, sier Tangestuen.

Deportert med fangeskipet Donau

Allerede i juni 1941 blir Benzel Braude arrestert og sendt til Grini fangeleir utenfor Oslo. Bakgrunnen for arrestasjonene på statsløse jøder er tyskernes invasjon av Sovjetunionen. Han får fangenummer 210, og blir sittende i tre uker.

Mot slutten av oktober 1942 beordres alle jødiske menn over 15 år arrestert av statspolitiet. Alle de fire mennene i Braude-familien blir arrestert 26. oktober, og siden plassert i nevnte Berg fangeleir utenfor Tønsberg. Ganske nøyaktig én måned senere blir også Sara arrestert, og sendt til Amerikalinjens kai i Oslo der også ektemannen og de to sønnene Harry og Isak er. Ved havnen ligger fangetransportskipet DS Donau og venter på å ta med de 532 jødiske fangene til Stettin i Tyskland. Ingen vet hvilken skjebne som venter dem der.

Charles Braude er den eneste av medlemmene i Braude-familien som får lov til å bli igjen på Berg Interneringsleir - nettopp fordi han er gift med en ikke-jødisk kvinne.

Etter 30 år i jungelen ble soldaten funnet. Han hadde ikke fått med seg at krigen var slutt.

Vi Pluss

32 år gamle Ragnhild har møtt opp ved kaia i Oslo ettersom hun har fått det for seg at ektemannen Charles befinner seg der. Der får hun beskjed av en politimann om at «de jøder som var gift med norske ikke skulle sendes». Bare dager senere flykter hun over til Sverige. Ektemannen Charles befinner seg fremdeles på Berg Interneringsleir. Her skal han bli til frigjøringen.

Sendt rett til gasskammeret

Fangene ankommer dødsleiren Auschwitz i Polen 1. desember 1942, fem dager etter at de ble tvunget om bord på kaia i Oslo. Her ender firebarnsmoren Sara Braude og ektemannen Benzel Braude sine liv. De blir sendt rett i gasskammeret.

Sønnene Isak på 28 år og Harry på 23 år blir begge registrert og får fangenummer 79087 og 79072 ved ankomst i Auschwitz. Sykdom og hardt arbeid sender Isak til revier, det provisoriske sykehuset i leiren, 6. januar 1943. Dagen etter dør den eldste sønnen i Braude-familien. Harry, gutten som drømte om å bli skuespiller, ender opp på transport til Goleszów (på tysk: Golleschau), en av Auschwitz-underleirene som leverer sement til Buna-Monowitz. Det er uvisst når Harry dør, men ifølge Charles sønn Harry Braude - som er oppkalt etter onkelen han aldri fikk møte - skal man ha funnet røntgenbilder med Harry Braudes navn datert så sent som 1944/1945.

- Det kom som et sjokk på meg da jeg fikk greie på at min onkel antakeligvis døde i 44-45. Ingen visste. Far visste ikke. Man fant bare et røntgenbilde der det sto Harry Braude, men man vet ikke hvorfor det bildet er tatt, forklarer 74-åringen.

Mormors brev fra Gestapos fangenskap

Nabofamilien overtok leiligheten

Mens familien blir utryddet én etter én i tysk fangenskap, Charles sitter i Berg Interneringsleir og svigerinnene Ragnhild og Helene befinner seg på ulike steder i Sverige, har medlemmer av Quisling-regimet møysommelig begynt arbeidet med å konfiskere de deporterte jødenes eiendommer.

Leiligheten i bygården i Øvre gate 4 er overtatt av nabofamilien Toivonen - som før krigen ved flere anledninger deltok på festligheter hos Braude-familien. Mannen i familien var bygårdens vaktmester.

I dokumenter som i dag befinner seg på Riksarkivet i Oslo, kommer det frem at det var Toivonen selv som søkte om å overta leiligheten etter at den jødiske nabofamilien var blitt send av gårde til Tyskland.

I et notat som har fått tittelen «Skjema angående leiligheter», der det opplyses om at advokat Schjølberg er blitt utnevnt som bobestyrer for familien Braudes leilighet i Øvre gate 4, skriver et av medlemmene i Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer følgende krasse beskrivelse av leiligheten og området:

«Stuen er ca. 13 kvm og kjøkkenet ca 5 kvm. Leiligheten ligger i en mørk skitten bakgård - svært lite pen og lite pent strøk. Hele gården er litt av en skam for Oslo. Leiligheten er ryddet.».

Brevet, som avsluttes med nazi-hilsenen heil og sæl, er datert 5. februar 1943 - bare 10 uker at familien Braude ble arrestert. Noen dager senere kommer følgende bemerkning til advokat Schjølberg fra gårdsbestyrer Sverre Fjeldstad:

«Henholdende telefonsamtale tør jeg be opplyst om der kan gis adgang til å få portneren i Øvre Gate 4 overflyttet fra deres leilighet i 1st etasje i bakgården til den efter Braude ledige leilighet i forgårdens 2en etasje. Da jeg tidligere har lovet denne familie å få bytte så snart det blev en bedre leilighet ledig i gården, håper jeg dette nu kan la sig ordne. Jeg tør samtidig bekrefte at jeg gjennem dem får anvist husleien for begge de beslaglagte leiligheter i gården».

Familiefaren John hadde en dyster nazi-hemmelighet

Det er åpenbart at både familien Toivonen og gårdsbestyrer Fjeldstad er overbevist om at Braude-familien ikke kommer tilbake. Fire måneder senere, i juni 1943, kommer beskjeden om at Toivonen-familien får flytte inn:

«Likvidasjonsstyret har tillatt vaktmester Toivonen å flytte inn i Charles Braudes leilighet mot å stille sin egen til disposisjon. Leilighetene var praktisk talt av samme størrelse, men da fru Toivonen er brystsvak, og den ledige leiligheten efter Braude ligger mot gaten, er denne bedre skikket for denne familien.»

I mellomtiden har også familien Braudes løsøre blitt solgt for en billig penge på diverse auksjoner. Blant annet blir et malt klesskap og spisestueinnredningen funnet igjen etter krigen hos en fru Pedersen i Ekebergveien i Gamlebyen.

For når krigen er over, og Charles returnerer hjem til Grünerløkka, innser han at det ikke bare er foreldrene og brødrene som er forsvunnet - også familiens eiendeler er borte.

Nå starter han og søsteren Helene, som befinner seg i Sverige, jakten på disse eiendelene. Helene skriver en fullmakt der hun gir broren tillatelse til å innkreve eiendelene.

«Fullmakt: Undertegnede Helene Braude, gift Struck, gir herved sin bror Charles Braude fullmakt til å hente de eiendeler fra Tilbakeføringskontoret som ble beslaglagt eller solgt efter mine foreldre Benzel Braude, Bertha Braude, samt mine brødre Isak og Harry Braude, liksom mine egne eiendeler som blev delvis overført fra Sarpsborg».

Samtidig har ekteskapet mellom Charles og Ragnhild begynt å skrante. De to og et halvt årene fra hverandre har vært tøffe, og gjort at ekteskapet ikke kan reddes. I et notat bekreftes skilsmisse-planene:

«NB: Det må bemerkes at Charles Braude og hans kone ligger i skilsmisseforhandlinger. Intet skal derfor utleveres til en av dem. Tilbakeføringsbetaling skal utstedes i begges navn.».

Bokseglede i fire generasjoner

Søsknene Helene og Charles klarer å få tilbake noen eiendeler, men leiligheten i Øvre gate 4 blir aldri i deres eie igjen. Etter hvert flytter Charles inn i en sveitservilla på Nordstrand i Oslo. Helene blir boende med familien i Sverige.

I 1947 får Charles sin første sønn, med Ragnhild Synnøve Jensen. Sønnen blir oppkalt etter den sårt savnede lillebroren Harry. Charles gjenopptar boksingen og oppretter en bokseklubb på Nordstrand. Boksegleden smitter over på sønnen Harry, som igjen overfører dette til sine sønner og barnebarn.

- Vi er en ordentlig boksefamilie, og lidenskapen for både store og små i familien vår er boksing. I tillegg er vi også en håndverkerfamilie; broren min og jeg er rørleggere og pappa er frisør. Så disse sidene ved bestefar Charles og hans foreldre og søsken har gått i arv til oss, forklarer Patrick stolt.

Harry Braude minnes oppveksten med faren, stemor og halvsøsken på Nordstrand som en herlig tid, som han har mange gode minner fra. Men til tross for at faren aldri direkte snakket med ham om hva han hadde opplevd under krigen eller hvordan det var å miste foreldre og søsken, hendte det likevel at Harry fikk med seg små anekdoter av hva faren hadde opplevd, gjennom samtaler med andre.

- Han snakket ikke så mye om det under oppveksten. Men jeg plukket opp litt, selv om jeg var et lite barn, da han hadde jødiske venner på besøk. De kom alltid inn på krigen, og snakket om det med både gråt og noen ganger latter.

Harry beskriver faren sin som en fantastisk rollemodell, som ga barna mye omsorg.

- Han var en fighter, og ikke redd for noen ting. Han var også ærligheten selv, og levde med et mantra om at et ord er ord. Han ga alt han hadde, og var veldig snill. Han ville ikke at noen skulle si noe vondt om oss, alt skulle gå gjennom ham. Han var mer som en hønemor, om man kan si det sånn, sier Harry og humrer for seg selv.

Han husker at faren en gang etter krigen forsøkte å finne tilbake til en unggutt som hadde vært vakt under oppholdet på Berg Interneringsleir.

- Du vet, når man får et klaps på trynet av en drittunge på noen-og-tyve år under en appell, da ... Pappa visste at vakten var fra Stavanger. Han jaktet på ham etter krigen, men han fant ham aldri. Navnet hadde gått i glemmeboka.

Han husker også at faren Charles fortalte om en episode rett før frigjøringen i mai 1945, da en full vakt truet med å skyte alle fangene.

- Før kapitulasjonen dukket det opp norske SS-soldater på Berg, og kommandanten som var full beordret at fangene skulle skytes. Det var én offiser som nektet det, og det må man bare takke Gud for. Hvem denne offiseren var, det vet jeg ikke. Men far lurte døden mange ganger.

Brevvenner 75 år - takket være en pakke havregryn

Barnebarnet tok initiativ til snublesteiner

Harry Braude, som nå selv bor i Sverige, er fast bestemt på at vi aldri må glemme hva som skjedde for åtte tiår siden.

- Krigen har alltid interessert meg, og hva det var som skjedde. Jeg vet ikke om det var snakk om en feighet, det at de ikke ønsket å snakke om hva de hadde opplevd, men de ville vel glemme. Men det går ikke an å glemme, og nå er snart alle som opplevde krigens grusomheter borte, sier Harry og legger til:

- Jeg er nå snart 74 år, og ingen har satt seg ned og forklart meg ordentlig hva som foregikk. Jeg har hørt mye av vennene til faren min, men selv holdt han igjen mye for meg. Veldig få skrev ned hva de gikk gjennom, og det er synd. Etter hvert som man blir eldre begynner man å tenke tilbake, og spørsmål som «hvorfor fikk jeg aldri møte bestemor, bestefar og onkler» dukker opp.

Det var sønnen Patrick Braude som tok initiativ til å få satt opp snublesteiner over oldeforeldrene Sara og Benzel, og grandonklene Isak og Harry, utenfor det som en gang var leiligheten deres i trehuset i Øvre gate 4 på Grünerløkka.

Og til tross for at det egentlig bare var tenkt å være en markering av Patrick og Harry, dukket familie fra Sverige og England opp på nedleggelsen. Det syntes barnebarnet Patrick var ekstra stas.

- Hensikten med å legge ned snublesteinene er at jeg ikke vil at navnet vårt skal bli glemt.

For Patrick er opphavet viktig.

- Vi er av jødisk opphav på den ene siden, og det skal vi være stolt av. Det er en tøff historie, men det har også gitt oss ryggrad. Jeg har tatt med mine tre barn til snublesteinene, og jeg har fortalt dem om slekten og historien.

Han synes det er viktig at man i dagens samfunn ikke gjemmer ting under teppet, og spesielt feiringen av frigjøringsdagen er noe som provoserer ham.

- Jeg ser på det som en skammens dag. Da tenker jeg ikke bare på vegne av norske jøder, men også de norske krigsseilerne og kommunistene. Hvem brydde seg om dem da frigjøringen kom? spør Patrick retorisk.

Han mener at de eneste som fikk heder her i landet etter frigjøringen var motstandsorganisasjonen Milorg. Patrick er også av den oppfatning av at den norske stat, og resten av Europa, har mye av skylden for det som skjedde med jødene under krigen.

- Man får ikke drept seks millioner jøder uten at staten er bak deg. Det er en skam, og har nok preget min far og farfar mye, men til og med jeg som barnebarn kjenner at dette er urettferdig. Derfor er det viktig å få frem sannheten, og jeg er glad for at familien Braude nå blir satt på kartet.

Charles Braude gikk bort i 1991, 76 år gammel.

Øvrige kilder: Jødisk museum i Oslo, Riksarkivet, «Den største forbrytelsen» av Marte Michelet, Oslo norske leksikon og HL-senteret.