«Bunadspolitiet har utspilt sin rolle»

KOMMENTAR: Lenge leve bunaden, i alle farger og fasonger!

Mye har forandret seg siden min konfirmasjonsdag, ikke minst på motefronten. Bunaden min er blitt sydd både ut og inn (og ut igjen), men er fortsatt like fin. Foto: Privat
Mye har forandret seg siden min konfirmasjonsdag, ikke minst på motefronten. Bunaden min er blitt sydd både ut og inn (og ut igjen), men er fortsatt like fin. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Til min konfirmasjon en gang i forrige århundre fikk jeg blå bergensbunad. Valget var lett: Farmoren min broderte dem på bestilling. Drakten var konfirmasjonsgave fra farmor, jeg husker fortsatt hva hun skrev på kortet jeg fikk på selve dagen: «Det er kjærlighet i hvert sting».

Farmor var ikke en som brukte store ord, jeg har tidligere skrevet hvordan hun uttrykte kjærlighet med kjøttkaker. Når hun erklærte at det var kjærlighet i hvert sting, så visste jeg at hun mente hvert ord.

Fritt komponert bunad

Det er mye følelser i et håndbrodert tradisjonsplagg som bunad. Det å gi noen en folkedrakt du har laget med dine egne hender, er kanskje en av de største symbolhandlingene i vår kultur. På farmors dødsleie i januar var et av hennes siste ønsker å få se sin egen bunad på sin nye eier: Min brasiliansk-amerikanske svigerinne. Sydamen som hadde den inne til omsøm jobbet dag og natt for å komme i mål. Ikke så uvanlig for mennesker som jobber med bunader, de jobber opp mot strenge deadliner hvert år på denne tida for å bli ferdig til utallige konfirmasjoner og til 17.mai.

Men det var noe spesielt over denne deadlinen i januar: Bunaden ble ferdig en av farmors siste klare dager. Hun kommuniserte ikke lenger med ord, men alle som sto rundt henne er enige om at hun smilte idet hun så min yngste brors kone i bergensbunaden hun en gang broderte til seg selv.

Slekt skal følge slekters gang. Bunaden er en tradisjonsbærer. Bildet viser min eldste datter og meg, begge i bunader brodert av min farmor. Snart får hun sin egen nordlandsbunad, laget av sin egen farmor.
Slekt skal følge slekters gang. Bunaden er en tradisjonsbærer. Bildet viser min eldste datter og meg, begge i bunader brodert av min farmor. Snart får hun sin egen nordlandsbunad, laget av sin egen farmor. Vis mer

Jeg har alltid vært glad i bunaden min. Den var jo laget av farmor, med kjærlighet i hvert sting. Likevel har jeg i alle år følt at jeg måtte ta et forbehold når noen spurte hvilken bunad jeg hadde. For er bergensbunaden egentlig godkjent som bunad? Er ikke designet for nytt?

Bergensbunaden er nemlig en såkalt fri komposisjon. Broderiene er inspirert av rosemaling og broderikunst, men selve plagget bygger ikke på konkrete gjenstander eller plagg. Bergensbunaden ble designet så seint som i 1956, ifølge Norske bunader.

Til sammenligning var mitt livs første bunad en nesten hundre år gammel Hardangerbunad som har gått i arv i generasjoner. Selve plagget er gammelt, designet enda eldre.

I mine første voksne år med bunad husker jeg at dette var gjenstand for diskusjon. For var bergensbunaden en ordentlig bunad, eller var den bare et festplagg?

Deler av denne bunaden har vært brukt i min familie i generasjoner. Vesten, brystduken og beltet er så gamle at de snart går i oppløsning. Det knekortet skjørtet antas å være et tilskudd fra 70-tallet. Vesken er fra loppemarked, pinnen fra veikanten, modellen er min yngste datter - etter uttrykket å dømme er bildet tatt seint på dagen en 17.mai for noen år siden.
Deler av denne bunaden har vært brukt i min familie i generasjoner. Vesten, brystduken og beltet er så gamle at de snart går i oppløsning. Det knekortet skjørtet antas å være et tilskudd fra 70-tallet. Vesken er fra loppemarked, pinnen fra veikanten, modellen er min yngste datter - etter uttrykket å dømme er bildet tatt seint på dagen en 17.mai for noen år siden. Vis mer

Fantasistakk

Spol fram til våren for kanskje fem år siden: Min venninne som har en av Norges flotteste og mest tradisjonsrike bunader, en beltestakk fra Telemark, introduserer meg for fantasibunaden. Hun sender meg lenke på lenke med de nydeligste, mest fargesprakende kreasjoner fra designeren Eva Lie. På denne tida har Lie for lengst slått seg opp i kjendiskretser, og for hver 17.mai ser jeg stadig flere, stadig vakrere, fantasistakker i alle tenkelige og utenkelige mønstermikser og fargekombinasjoner.

Først var jeg forferdet: Er det lov å velge og vrake ut fra hva man synes er pent? Skal ikke bunaden lenger være et vitnesbyrd om stedet du kommer fra, en tradisjonsbærer som viser tilhørighet til slekt og hjemsted?

Eva Lie åpnet døra på gløtt. Siden jeg oppdaget hennes kreasjoner, har jeg gradvis vent meg til tanken og også lært meg å verdsette ideen om at vi alle står fritt til å skape vår egen identitet. For selv om jeg fortsatt ser verdien av bunaden som tradisjonsbærer, innser jeg at dette også kan legge visse begrensninger for noen. Som min venninne som er oppvokst i en Oslofamilie med unorske aner og uten bunadstradisjoner. Hun følte seg aldri norsk nok til å ikle seg bunad. For hvor skulle den være fra? Hva skulle den signalisere? Med en fantasistakk sto hun fritt til å designe sitt eget, heilnorske festplagg. Og for første gang følte hun seg skikkelig festfin på 17.mai.

Bunad av gamle gardiner

Designerskapte fantasistakker er selvsagt dyre, gjerne like dyre og vel så det som tradisjonelle folkedrakter. Men nå har redesign-bølgen nådd også bunadsmarkedet: De mest trendy unge redesignerne lager nå sine egne bunader. Alt er lov: Gamle gardiner, billig brokade og skimrende silkebånd fra innvandrerbutikkene på Grønland i Oslo blandes med deler av oldemors broderte kaffeduker. Resultatet er morsomt, lekkert og helt unikt!

Den siste uka har Vår Staude snakket om sin egenkomponerte beltestakk, stylisten Sigurd Storm har bedt oss pimpe bunaden med alt fra store klokker til fargede solbriller, og Instagram flommer over av inspirasjon til hjemmekomponerte fantasistakker.

Kan vi nå si at alt er lov, og at bunadspolitiet er avvæpnet for godt?

Jeg ringer en av dem som kan mest om kleshistorie i Norge, nemlig seniorforsker Ingun Grimstad Klepp ved Forbrukerforskningsinstituttet Sifo ved Oslo Met:

- Vi bør juble for dette mangfoldet av klær som folk føler seg vakre i og ønsker at skal vare livet ut. I stedet for å skape diskusjoner om det ene er bedre enn det andre, burde vi være stolte over at vi har dette mangfoldet av drakter der andre nasjoner gjerne har én, mener hun.

Alt kan kalles bunad

Forskeren påpeker at klesnormer utvikler seg hele tiden. For ikke lenge siden ville det vært utenkelig å gå barbeint i sko, eller bruke joggesko til dress. Nå ser vi det stadig vekk.

- Klesnormer kan ha ulik styrke ulike steder, dette gjelder også bunader. I et samfunn der de fleste har samme drakt, kan reglene stå sterkere. I enkelte norske bygder vil det nok fortsatt være sånn at det er utenkelig å bruke leppestift til bunad, for eksempel, sier klesforskeren.

Bunaden ble symbol på politisk makt da bunadsgeriljaen ikledde seg folkedrakter og aksjonerte for lokale fødetilbud. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Bunaden ble symbol på politisk makt da bunadsgeriljaen ikledde seg folkedrakter og aksjonerte for lokale fødetilbud. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Vis mer

Klepp synes i utgangspunktet det er veldig positivt at flere nå ønsker å utforme sine egne klær, og setter både gjenbruk og fantasi i sving for å lage sine egne fantasistakker. Hun mener vi uten blygsel kan kalle dem alle for bunad, og at det er begrepet folkedrakt som er en beskyttet tittel.

- Det vanskelige med denne debatten er at samtidig som det er fantastisk at folk designer sine egne bunader med frihet, kreativitet, initiativ, mangfold og gjenbruk, så er det også noe som handler om tradisjonsbevaring. Her ligger det ofte sterke følelser, og det er her det kan oppstå konflikter.

17. MAI: Denne fletta er en sikker vinner på 17. mai! Slik fletter du den. Video: Cecilie Krogh Vis mer

Klesforskeren minner om at alle bunader er utviklet med en hel masse friheter. Selv Hulda Garborg tok utgangspunkt i behovene i samtiden da hun utviklet bunader som var gode å danse i. Klepp har tidligere skrevet om at eierskapet vi får til klær vi selv har vært med å lage, kan bidra til mer miljøvennlig klesbruk. Hun blir glad av å se at nye generasjoner kombinerer antrekk på måter som generasjonene før ikke ville ha kommet på.

Sjøl sitter jeg her, tre dager før 17.mai, og lurer på hva man kan få til på et par dager. I boden, ved siden av en gammel symaskin, har jeg nemlig en gullfarget, indisk sari og brokade nok til en bunad til husets minstemor. Og akkurat nå, tenker jeg at den kan passe perfekt ved siden av min kjære, blå bergensbunad. Årets 17.mai blir kanskje ulik noen annen grunnlovsdag vi har opplevd, men vi skal rope høyt hipp, hipp, hurra! Bunadspolitiet har utspilt sin rolle, lenge leve bunaden!

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer