Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her. Artikkelen er første gang publisert 14.mai 2020.

Til min konfirmasjon en gang i forrige århundre fikk jeg blå bergensbunad. Valget var lett: Farmoren min broderte dem på bestilling. Drakten var konfirmasjonsgave fra farmor, jeg husker fortsatt hva hun skrev på kortet jeg fikk på selve dagen: «Det er kjærlighet i hvert sting».

Farmor var ikke en som brukte store ord, jeg har tidligere skrevet hvordan hun uttrykte kjærlighet med kjøttkaker. Når hun erklærte at det var kjærlighet i hvert sting, så visste jeg at hun mente hvert ord.

Fritt komponert bunad

Det er mye følelser i et håndbrodert tradisjonsplagg som bunad. Det å gi noen en folkedrakt du har laget med dine egne hender, er kanskje en av de største symbolhandlingene i vår kultur. På farmors dødsleie i januar var et av hennes siste ønsker å få se sin egen bunad på sin nye eier: Min brasiliansk-amerikanske svigerinne. Sydamen som hadde den inne til omsøm jobbet dag og natt for å komme i mål. Ikke så uvanlig for mennesker som jobber med bunader, de jobber opp mot strenge deadliner hvert år på denne tida for å bli ferdig til utallige konfirmasjoner og til 17.mai.