Foreldrene var alkoholikere

– Brukte den krevende oppveksten for å få sympati

- Selv i offerrollen var jeg best i klassen, forteller Bettina Weidich (55). Så snudde alt.

<strong>Ikke lenger et offer:</strong> Hver dag finner Bettina noe hun liker å gjøre og blir glad av, som å oppsøke naturen. – Det holder meg i følelsen av å elske meg selv. Da får jeg energi og kan takle hele verden. Foto: Anne Lene Johnsen
Ikke lenger et offer: Hver dag finner Bettina noe hun liker å gjøre og blir glad av, som å oppsøke naturen. – Det holder meg i følelsen av å elske meg selv. Da får jeg energi og kan takle hele verden. Foto: Anne Lene Johnsen Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Bettina slet med depresjon og angst. Så skjønte hun at hun måtte ut av offerrollen. Nå har hun lært å prioritere seg selv og tatt styringen over sitt eget liv.

Bettina Weidich (55) fra Farum utenfor København vokste opp med foreldre som drakk veldig mye alkohol. Hun tok derfor allerede som barn mye ansvar, noe som satte sine spor langt inn i voksenlivet.

– Jeg skulle være den som passet på hjemme og sto blant annet for rengjøring, slik at det var pent når far kom hjem, forteller Bettina, som vi møter på et selvutviklingskurs på Fyn i Danmark.

Fasaden var viktig

Bettina var opptatt av at det alltid skulle være god stemning hjemme, og det var viktig å vise utad at de var en velfungerende kjernefamilie.

– Vi snakket ikke mye om følelser. Det ble heller ikke vist mye kjærlighet eller fysisk kontakt, det var bare den perfekte fasade som var viktig, sier hun.

I ungdommen sørget Bettina for å være mest mulig aktiv. Hun var veldig flink, fikk topp karakterer og sto på for å være den som ordnet alt. Hun har fortsatt å ta mye ansvar gjennom hele livet.

– Jeg fortsatte å late som at alt var bra da jeg flyttet hjemmefra, og tok også med meg det overansvarlige inn i forhold, men det gikk ikke så bra. Kjærester kunne si at jeg ikke skulle være så serviceinnstilt hele tiden, jeg kvelte dem jo.

Det er vanlig for barn som vokser opp med en alkoholisert forelder å ha stort behov for kontroll over verden rundt seg. Hjemme hos Bettina var det blant annet tellekanter på håndklær og sengetøy og alt var sortert etter farger.

– Jeg hadde jo kaos inni meg, og da måtte jeg ha system rundt meg, sier Bettina.

Redd for ikke å bli likt

Hennes perfeksjonisme og evne til å organisere har absolutt ført noe bra med seg. Blant annet har hun god nytte av dette i sin jobb i et stort, internasjonalt konsern. Men hun var også redd for ikke å bli likt, og prøvde alt hun kunne å leve opp til andres forventninger. I alt dette mistet hun seg selv, og slet seg helt ut på å prøve å håndtere følelsene og omgivelsene og på å ordne opp for andre.

– Jeg hadde gitt av meg selv i så mange år at jeg ikke lenger kunne merke meg selv. Jeg hjalp hele verden, men ingen hjalp meg, sier Bettina, og legger til at hun syntes veldig synd på seg selv. Men det er ikke sikkert hun hadde tatt imot noe hjelp heller, for hun var ikke så imponert over hva andre fikk til.

– Jeg tenkte jo at jeg også var den flinkeste og at andre ikke dugde like godt som meg, sier hun.

Så da var det jo uansett best at hun fikset alt selv. Hun påtok seg alle slags oppgaver og klaget etterpå over at hun måtte gjøre alt.

Dyrket offerrollen

Også i offerrollen var hun den flinkeste i klassen.

– Historien med at jeg hadde en krevende oppvekst har jeg brukt for alt hva den er verdt for å få sympati, og så har jeg krydret det hele med mitt havarerte ekteskap. Jeg var alene i over tjue år, og det var helt selvvalgt, men jeg brukte det i sosiale situasjoner så andre kunne synes synd på meg.

Så mistet hun både foreldrene, sin morfar og to venninner da hun var i 30-årene. Og ble altså skilt. Hun døyvet det hele med mer arbeid og i å gå opp i foreldrerollen. Dermed ble hun også enda mer sosialt isolert.

– Jeg har alltid briljert med jobb og å kunne hjelpe andre, men sa nei takk til fest og sosiale ting, for jeg likte ikke meg selv og følte meg ikke verdig.

Bettina slet også med angst og depresjon, og var låst fast i andres forventninger og et dårlig selvbilde. Så begynte hun å arbeide med seg selv.

– En venninne tok fatt i meg. Hun så at jeg nærmest var selvdestruktiv i min måte å leve på. Arbeidet til langt ut på natten, spiste usunt.

Sjef i eget liv

Venninnen tipset henne om en terapeut. Terapeuten mente angsten hennes hang sammen med barndomsopplevelser. Hun måtte ut av offerrollen, og bli sjef i eget liv.

– Jeg ville ikke lenger skylde på min historie eller være nervøs for alt mulig. Jeg har lært å ta stafettpinnen og si at jeg har selv valgt å gjøre det jeg gjør.

Bettina har nå blitt bevisst på hva som er hennes verdier, å sette grenser og ta vare på seg selv. Hun er stadig ansvarsfull, men behøver ikke være på vakt hele tiden. Hun gir seg selv lov til å slappe av og nyte sitt eget selskap, omgir seg med mennesker og ting som gjør henne glad, og er også åpen for å finne en kjæreste på et eller annet tidspunkt.

– Fra å være trist, sint og isolert er jeg nå positiv, glad og søker sosiale ting som gjør meg godt. Nå overlever jeg ikke bare – nå lever jeg.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer