Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Faren min reiste fra et fattig Norge i 1921. Han var eldst av 11 søsken. Ni av dem var født før han reiste hjemmefra. De små yngste brødrene hans var bare ett og to år gamle, forteller George Michael Bratli til Vi.no.

Da faren Hans Georg Bratli dro til sjøs i begynnelsen av 1920-åra, hadde Adolf Hitler ennå ikke kommet til makten i Tyskland. Bratli vet ikke at 2. verdenskrig skal bryte ut innen bare få år. Han vet ikke at krigen skal holde familiemedlemmene borte fra hverandre, og på underlig vis også føre noen av dem sammen igjen. Han vet ikke at krigstraumer skal prege livene deres og at hans nærmeste bror, Trygve Bratteli, skal bli sendt i konsentrasjonsleir og seinere bli Norges statsminister.

Etter 30 år i jungelen ble soldaten funnet. Han hadde ikke fått med seg at krigen var slutt.

Vi Pluss

Hans Georg forlot livet til sjøs da han kom til USA. Her byttet han navn fra Bratteli til Bratli. Han fikk seg militærutdannelse og tjenestegjorde i den amerikanske hæren i tolv år.

Samtidig vokser småbrødrene Gunnar og Olav opp hjemme på Nøtterøy.

– De visste bare at de hadde en storebror, men ikke hvor han var, forteller George Michael Bratli.

Kjempet på sjøen

Da 2. verdenskrig brøt ut jobbet brødrene Gunnar og Olav til havs. De gjorde det samme som flere tusen andre unge, norske gutter og meldte seg for de norske styrkene som kjempet motstandskampen på sjøen.

– Det er viktig å fortelle om kampen nordmenn kjempet fra Storbritannia. Krigen kostet veldig mye for dem. Også for dem som klarte seg og for generasjonene etterpå, sier Gry Blekastad Almås, programleder og mangeårig NRK-korrespondent i London, til Vi.no.

I boka Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia, undersøker hun det sterke forholdet mellom Norge og Storbritannia. Blant annet tar hun for seg nordmenns forhold til engelsk fotball, betydningen Brexit har for Norge, vikinghistorien og den viktige historien om kampen nordmenn kjempet fra Storbritannia under 2. verdenskrig.

George Michael Bratli, som ble født i den skotske byen Dumfries, er blant dem hun møter i boka. Han bor i dag på Nøtterøy og er aktiv i foreningen Scottish Norwegian Connection (SNC). De fleste nordmenn som kjempet for Norge fra Storbritannia fikk sin militære trening i nettopp Dumfries. Etter treningen kjempet de i marinen, flyvåpenet, Kompani Linge eller Shetlandsgjengen.

– En gripende gjenforening

Tidlig i juli 1940 blir George Michaels far sendt til Dumfries i Skottland via England. Med sin militærerfaring får han en viktig rolle i arbeidet til det norske militærpolitiet som har base her. I Dumfries møter han hun som skal bli hans kone og George Michaels mor. Men han får seg også en stor overraskelse.

Startet andre verdenskrig i narkorus

I den skotske byen er det nemlig et militærsykehus med krigsskadde sjøfolk. På pasientlista står det to kjente navn: brødrene hans Gunnar og Olav er innlagt på sykehuset med krigsskader.

– Det må ha vært en gripende gjenforening. Det var jo fantastisk. Han hadde ikke sett dem siden de var spedbarn, og de ante ikke at han var i Storbritannia. Du kan jo tenke deg: Det hadde gått 20 år siden de hadde sett hverandre, sier Georg Michael Bratli.

Olav og Hans Georg er også helt like av utseende. Når Hans Georg tar brødrene med seg til sine skotske svigerforeldre, sliter svigermoren med å se forskjell på de to.

Ga alt for Norge

Det er en lykkelig gjenforening i Dumfries. Samtidig ligger en annen bror hardt skadet på et sykehus i Philadelphia med bombesjokk etter å ha blitt torpedert på Atlanteren. En av de eldre brødrene i søskenflokken, Trygve Bratteli, har havnet i tyskernes søkelys grunnet sitt motstandsarbeid hjemme i Norge. I 1942 ble han tatt til fange og sendt til Tyskland.

– Han ble satt i konsentrasjonsleir. Vi kan ikke forestille oss hva disse søsknene opplevde. For dem var det aldri noe annet alternativ enn å melde seg frivillig for å kjempe for Norge, sier George Michael Bratli.

Brødrene som kjempet motstandskampen på sjøen var bare i 20-åra. En av deres svogere var den første norske soldaten som døde i Skottland. To andre svogere ble torpedert, men overlevde og seilte ute hele krigen.

– De var unge mennesker og det eneste de ville var å komme hjem til et fritt Norge. Dette gjaldt alle de tusener som kjempet kampen på sjøen, sier Bratli og understreker at dette gjaldt alle krigsseilerne.

– De levde i med vissheten om at familiene hadde det fælt hjemme i Norge. For mange var det vanskelig å takle. Det er underkommunisert hva hvalfangere, sjøfolk og frivillige gjorde under krigen. De ga alt.

Ingrids brev fikk nazistene til å se rødt

Dødsangst natt etter natt

Historien om hvordan krigsseilerne ble mottatt da de kom hjem etter krigen, er ikke hyggelig. Krigsinnsatsen ble ikke anerkjent. De hadde krigstraumer, men ble mistenkt for å ha stukket av for å sikre seg et godt liv et annet sted.

George Michaels onkel Olav orket ikke å leve med mistankene han ble møtt med i Norge, og emigrerte til USA. Broren som hadde fått bombesjokk ble aldri seg selv igjen, og levde resten av sitt liv på sykehus.

– Natt etter natt, uke etter uke, var de om bord på tankskip som fraktet flybensin til England. Ubåtene ventet og det smalt rundt dem. De så det ene skipet etter det andre gå i lufta. De hadde dødsangst hver eneste natt. Det var liten forståelse for dem som hadde problemer. Det var ikke noe kriseteam som ventet, sier George Michael Bratli.

– Snakket lite med sine nærmeste

Blekastad Almås frykter at historien om nordmennenes kamp skal bli glemt etter hvert som krigsgenerasjonen dør ut.

– De snakket lite om det som skjedde med sine nærmeste, sier hun.

Under arbeidet med boka oppdaget Almås at historien har preget etterkommernes liv i stor grad. Barn har vokst opp med fedre som har vært fraværende eller tause grunnet krigstraumer.

Datteren fant heltemedaljen på loftet etter hennes død

– Jeg har vært overrasket over hvor sterkt fedrenes historier har preget etterkommerne. Det har vært møter som har gjort voldsomt inntrykk på meg. De har en sterk trang til å finne ut hvilken krigsinnsats foreldrene og besteforeldrene gjorde under krigen, forteller hun.

– I Norge var det harde kår med rasjonering og lite informasjon om hva slektningene drev med. Jeg kan også forstå at det var vanskelig for de hjemme å begripe hvilken krigsinnsats de hadde gjort.

– Betalte en høy pris

Som eksempel nevner Bratli at hvalfangerne som hadde kjempet på sjøen dro rett ut igjen på hvalfangst da krigen var over. Han synes ikke det er vanskelig å forstå at mange av dem ble bitre.

– Noen av dem tydde til alkohol. Jeg forsvarer det ikke, men jeg kan forstå det. De hadde opplevd ting vi ikke greier å forestille oss. Noen greide seg bra. Andre fikk varige problemer og opplevde fordømmelse. Det er ikke greit.

Bratli mener det er viktig at historien om alle krigsseilerne ikke glemmes. Derfor gir han og andre etterkommere av krigsheltene ut ei bok nå til høsten. I boka med navnet «Hvalfangerbrigaden» er et kapittel viet hans egen familie.

– De var elleve søsken som betalte en høy pris, sier han.

Rike, vakre og beryktede