Norske kvinners innsats under andre verdenskrig:

Bare de nærmeste kjente Sigrids krigshemmelighet

Mens mennene skrev selvbiografier om egen innsats under krigen, tiet kvinnene for ikke å bryte med datidens kjønnsroller. Noen uttrykte også depresjon over at de ikke lenger følte seg viktig.

KONTRAST: Identitetskortet viser kontrastene i Sigrid Wiborg Andersens og andre kvinners liv under okkupasjonsårene. Hun var sambandssjef - og husmor. Etter krigen ble det vanskelig for kvinnene å snakke om innsatsen de hadde gjort. Foto: Privat
KONTRAST: Identitetskortet viser kontrastene i Sigrid Wiborg Andersens og andre kvinners liv under okkupasjonsårene. Hun var sambandssjef - og husmor. Etter krigen ble det vanskelig for kvinnene å snakke om innsatsen de hadde gjort. Foto: Privat Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Tante Sigrid var en ukjent krigshelt, konstaterer Arve Wiborg (81) overfor Vi.no. Han er sønn av Sigrids bror Bjarne.

- Vi i hennes nærmeste familie kjente historien hennes. Men hun ville helst ikke snakke om det, hun ville legge de vonde minnene fra krigen bak seg. Først ved 25-årsfeiringen av frigjøringen, snakket hun offentlig om krigen da hun ble bedt om å avduke en minnestein inne i marka hvor cellene lå.

Sigrid Wiborg Andersen gikk inn i motstandsarbeidet sammen med sin mann Finn Reidar Andersen fra april 1940. Han bygget ifølge Arve Wiborg opp grunnstammen i motstandsbevegelsen i Drammen. Han hentet og lagret norske våpen og knyttet kontakter med Milorg-ledelsen i Oslo.

- Fra første dag var tante Sigrid onkel Finns høyre hånd frem til han ble skutt på åpen gate i Hokksund av NS-lensmann i Nedre Eiker, forteller nevøen.

Preget av krigen

- Hans dekknavn var Frank Våle og fienden fikk aldri rede på hans virkelige navn. Sigrid og hennes aller nærmeste samt Milorgs områdesjef var de eneste som visste om hans skjebne og virkelige identitet.

Tante Sigrid valgte å fortsette motstandsarbeidet etter mannens død, og ble sambandssjef i Milorg distrikt 14.1 til krigens slutt. Noen år etter krigen giftet hun seg på nytt og fikk en sønn.

Arve Wiborg forteller at krigen tante Sigrid ville legge bak seg, preget henne. Hun fikk diabetes og etter hvert også problemer med nervene, og døde 64 år gammel. Da sønnen Bjørn døde i 2011, fant Arve og familien innholdet fra tante Sigrids bankboks i fetterens leilighet: Her var hennes Milorg-armbind med tre streker, merker og Deltakermedaljen. Krigsmedaljen som hennes mann Finn Reidar Andersen fikk utdelt post mortem etter å ha blitt skutt av NS-lensmann Horgen i Hokksund 2. mai 1944. Og et norgesglass med hemmelige meldinger som hadde ligget skjult i en steinmur på Glassverket i Drammen.

LEDER: Sigrid Wiborg Andersen (foran) fikk mot slutten av okkupasjonstiden ansvar for å lede og trene opp en Milorg-gruppe bestående av kvinner. Foto: Privat/Aschehoug
LEDER: Sigrid Wiborg Andersen (foran) fikk mot slutten av okkupasjonstiden ansvar for å lede og trene opp en Milorg-gruppe bestående av kvinner. Foto: Privat/Aschehoug Vis mer

- Ingen kvinner skrøt av at de hadde vært på skauen med gutta og lært å skyte under krigen. Det betyr ikke at de ikke gjorde det, konstaterer historiker og forfatter Mari Jonassen. I boka «Norske kvinner i krig 1939-1945» løfter hun fram historier vi ikke tidligere har hørt, om heltene som «av kjønnshistoriske årsaker har vært utelatt fra den okkupasjonshistoriske grunnfortellingen» som hun skriver i bokas innledning.

Kvinners innsats under andre verdenskrig har gjerne vært framstilt som støttefunksjoner. Vi har hatt et kollektivt minne av gutta som var på skauen, saboterte og bevæpnet seg, mens kvinnene holdt fortet hjemme og deltok som bipersoner i motstandsarbeidet.

- De fleste kvinner i Norge var husmødre i okkupasjonsårene. Deres kamp var å holde det gående i et krigsfattig Norge der det var mangel på alt. Boka mi handler om de som brøt med det kjønnsrollemønsteret og gikk i aktiv kamp. De var kanskje 7000 kvinner til sammen, sier Jonassen til Vi.no.

Fikk ikke delta i paraden

Noe nøyaktig tall eller oversikt over kvinnene som deltok i motstandsarbeidet, er nærmest umulig å finne, mener historikeren. Bak hver eneste heltehandling vi har hørt om, er det ofte uendelig mange støttefunkjsoner. I internasjonal okkupasjonshistorie brukes begrepet «skyggehær» om de som ikke blir helter eller får medaljer, men som har gjort en viktig innsats for at heltene skulle kunne gjøre jobben sin. Men noen kvinner brøt ut av skyggene:

- Eva Jørgensen tok over en milorggruppe i full oppløsning etter at lederen ble skutt på åpen gate. Hun bygget opp en liten hær på 1200 mann som hun gikk i front for inn i Hamar da freden kom, forteller Jonassen.

- Men da freden kom, ble hun nektet å dra inn til Oslo med troppen sin fordi hun var kvinne. Da var det mennene som hadde flyktet til Sverige som tok over ledelsen og gikk først i paraden.

TOK ANSVAR: Eva Jørgensen var stenograf, men tok ansvar og overtok som Milorg-leder da den tidligere lederen ble skutt. Foto: Privat/Aschehoug
TOK ANSVAR: Eva Jørgensen var stenograf, men tok ansvar og overtok som Milorg-leder da den tidligere lederen ble skutt. Foto: Privat/Aschehoug Vis mer

Jørgensen var langt fra alene om ikke å bli invitert til å marsjere mot Slottet da freden kom. Og det var bare begynnelsen på en rungende stillhet for kvinnene som hadde deltatt på lik linje med menn i motstandsarbeidet.

- Færre kvinner fortalte etter krigen enn menn. Jeg tror det hadde med kjønnsrollemønster å gjøre: Menn kunne hvile i en helterolle, mens kvinner gikk tilbake til sin kvinnerolle i familien, forteller Jonassen til Vi.no.

- Mange var på vei inn i ekteskapet etter krigen, de ville gjerne ikke tolkes dithen at de hadde vært for mye med gutta i krigsårene. Kvinner som var med som stridende i den sovjetiske hæren ble ansett som besudlet etterpå. Man antok at de hadde levd et for fritt liv i henhold til datidens moral.

ETTER FREDEN: Eva Jørgensen sammen med sine Milorg-kolleger under fredsfeiringen på Hamar torg 17.mai 1945. Til paraden opp til slottet i Oslo ble hun ikke invitert. Med unntak av damebladet Alle kvinners blad, ble spaltemeterne i avisene helst viet mannlige krigshelter. Foto: Stiftelsen Domkirkeodden/Aschehoug
ETTER FREDEN: Eva Jørgensen sammen med sine Milorg-kolleger under fredsfeiringen på Hamar torg 17.mai 1945. Til paraden opp til slottet i Oslo ble hun ikke invitert. Med unntak av damebladet Alle kvinners blad, ble spaltemeterne i avisene helst viet mannlige krigshelter. Foto: Stiftelsen Domkirkeodden/Aschehoug Vis mer

- Var ikke stolte

I Sovjetunionen var kvinneidealet en kysk husmor, og krigsinnsats ble et hinder for ekteskap. Tidligere soldater var rett og slett ikke konemateriale. Fullt så ille var det nok ikke for motstandskvinnene i Norge, men Jonassen mener kjønnsrollemønsteret også her hjemme kan ha vært en medvirkende årsak til at så få kvinner fortalte om egen krigsinnsats før det var gått mange år.

- De var ikke stolte av det, og de ville ikke skille seg ut. De skulle ta seg av hjem og barn. I denne rollen passet det ikke å ha spionert, trent på å skyte eller loset flyktninger over til Sverige, skriver Jonassen.

I det fire år lange arbeidet med boka kom historikeren over flere kvinneskjebner som i ettertid uttrykte depresjon over at krigen var over. Med freden ble de kastet tilbake i det de opplevde som en mindre meningsfylt rolle. Milorg-jeger Sigrid Nitter Rugesæter var en av dem.

- Hun giftet seg inn i motstandshelt Jan Baalsrud familie. Han ble veldig løftet opp, mens hun ble gående i skyggen, beskriver Jonassen.

- Hun ble deprimert over at krigen var over. Hun mistet sin posisjon, en hverdag med spenning og følelsen over å gjøre noe meningsfylt. I stedet ble hun sosialisert tilbake i den klassiske husmorrollen. Det var problematisk for henne.

TREFFSIKKER SKYTTER: Sigrid Nitter Rugesæter viste seg som en svært treffsikker skytter som del av Milorg-gruppen D203. Men noen uniform fikk hun aldri. Og først i 1995 fortalte Sigrid Nitter Baalsrud, som hun da het, hva hun gjorde i krigsårene. Fem år etter fikk hun deltakermedaljen. Hun døde i 2013, 92 år gammel.Foto: Fylkesarkivet i Vestland/Aschehoug
TREFFSIKKER SKYTTER: Sigrid Nitter Rugesæter viste seg som en svært treffsikker skytter som del av Milorg-gruppen D203. Men noen uniform fikk hun aldri. Og først i 1995 fortalte Sigrid Nitter Baalsrud, som hun da het, hva hun gjorde i krigsårene. Fem år etter fikk hun deltakermedaljen. Hun døde i 2013, 92 år gammel.Foto: Fylkesarkivet i Vestland/Aschehoug Vis mer

Preget likestillingen

I Jonassens bok beskrives Sigrid Nitter Rugesæter som en særdeles treffsikker skytter og en habil skiløper. Blant annet tilbragte hun to måneder i fjellet som Milorgsoldat. Etter krigen var hun en av få kvinnelige motstandshelter som ble invitert til å delta i paraden foran Slottet som markerte frigjøringen. Men i motsetning til mennene hadde hun aldri fått utdelt noen Milorg-uniform, hun brukte nikkers uten fór. Og den eneste kjolen hun eide etter krigen var slitt og slett ikke noe å vise fram for kongen og folkemengden langs Karl Johan, syntes hun. I stedet ble hun hjemme.

Kvinnene som deltok i paraden iført uniform, var gjerne de som hadde deltatt i militærtjeneste i eksil. Også lottene som bidro i saniteten i Sverige, marsjerte i uniform.

- De norske kvinnene som var i eksil opplevde en større grad av utvikling i likestilling. I Storbritannia var det så mange menn som ble sendt i krigen at det ble mangel på arbeidskraft i industrien, dermed måtte kvinnene overta jobbene som hadde vært forbeholdt menn, forklarer Mari Jonassen.

- I Norge hadde vi det tyske okkupasjonsstyret som var veldig konservativt. Hitler mente at kvinner skulle føde barn, så mange som mulig, og Quisling var jo heller ikke noen feminist. Det preget likestillingen i Norge i krigsårene.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer