Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Trender kan oppstå på alle felt av livet. Nå er det stadig flere som går nye veier i planleggingen av minneseremonier for sine nærmeste.

Agnete Sterner (53) fra Askim smiler når hun tenker tilbake på seremonien til mamma Anne-Lise Sterner som døde før jul i 2019.

– Da pappa døde hadde vi en tradisjonell begravelse som jeg og mine søsken i ettertid ikke følte ble helt slik vi ønsket. Derfor bestemte vi at vi ville ha det annerledes for mamma, forteller hun.

– Da sambarytmene bredte seg i kapellet, var det som om både mamma og pappa befant seg i Karibien, forteller Agnete om stemningen som musikken skapte i Vestre gravlund kapell i Oslo.

Foreldrene hennes hadde reist på cruise i Karibien flere ganger, og hadde fantastiske minner derfra, noe de fortalte entusiastisk om til familien.

– Derfor var det riktig for oss å ta avskjed med mamma på denne måten. Hun elsket en fest, og var opptatt av at vi ikke skulle sørge over henne, men fortsette å leve livet.

Anne-Lise Sterner fikk slag. Da hun døde, 78 år gammel, hadde hun vært pleiepasient på sykehjem i ett og et halvt år.

«Var det rett og slett lettere å oppdra barn før i tida?»

Munter avskjed

– Mammas begravelse ble ikke tung, men morsom og munter. Det handler ikke om at jeg ikke har sørget, for det har jeg gjort hjemme. For meg og mine søsken er det i stedet godt å tenke på at denne siste dagen ble en festdag, rett og slett en dag i mammas ånd, sier Agnete Sterner.

Mye av årsaken til at morens avskjed ble så fin, var at søsknene hadde blitt opptatt av å speile morens liv på en helt annen måte enn det som skjedde da de halvannet år tidligere fulgte faren til sitt siste hvilested. Også Gunnar Sterner fikk slag, på toppen av både Parkinsons sykdom og demens.

– Da pappa døde, tenkte vi ikke så mye over hvordan vi ville ha begravelsen, fordi vi hadde nok med å ta oss av vår mor. Derfor ble det en tradisjonell begravelse med prest, liturgi og salmer. Den gang kjentes alt så uendelig trist.

Moren til Agnete hadde akkurat fått slag, så begravelsen ble utsatt til hun også kunne være med. Så dårlig som hun var på det tidspunktet, i mai 2016, var søskenflokken mest opptatt av om moren som satt i rullestol tålte påkjenningen.

– Mange tenker nok ikke over hva slags seremoni de ønsker. De gjennomfører på den måten vi alle er vant til og vet ikke at det finnes alternativer, mener Agnete Sterner.

Personlige tema

Det er selvsagt ikke alle som er i det kreative hjørnet i de ti virkedagene som kan gå før den døde skal i jorda eller kremeres. Likevel er seremonier blitt mer og mer personlige. Barn har blitt minnet både med Harry Potter- og Kaptein Sabeltann-tema. Turgåeren med tursko, Kvikk-Lunsj og Solo, hobbyfiskeren med fiskestanga si, og musikeren med gitaren. Det har også vært seremonier der motorsykkelentusiasten er blitt hedret med motorsykler i kapellets midtgang, og slalåmkjøreren har fått skiene sine på toppen av kista.

Lyspærene hadde glødetid på 25 000 timer. Hva skjedde?

Altså, flere og flere har blitt stedt til hvile omgitt av det som kjennetegnet dem mens de levde.

– Er det noe jeg er både stolt over og takknemlig for, er det at vi fikk til en seremoni da Trond døde, som var helt i hans ånd, forteller Bjørg Tveit (65), som plutselig mistet mannen sin 22. november i 2016. Da var han 62.

Trond Tveit var ikke medlem av statskirken, han var heller ingen humanetiker. Bjørg var derfor glad da hun fikk vite at familien kunne ha en livsnøytral seremoni ved Leie gravlunds kapell i Fredrikstad.

– Hva ville Trond gjort, var spørsmålet jeg og mine tre voksne barn stilte oss. I bunnen lå en stor respekt for det livet han hadde hatt og de meningene han sto for. Trond var en ukonvensjonell mann og hadde mange refleksjoner om ikke å gå inn i tradisjonelle og gitte rammer, forteller Bjørg.

Det viktigste var at ektemannen ville ha vært stolt av det de stelte i stand. Vise ham hva han har betydd.

– De samtalene vi hadde i familien og planleggingen av bisettelsen sveiset oss sammen. På en måte var dette også med på å bearbeide noe av sjokket vårt.

De ble enige om å pynte kista selv. Det var ikke i Tronds ånd å ha en kjøpt bårekrans, så Bjørg og sønnen hennes tok en tur i skogen. Der hentet de naturmaterialer som de laget en båredekorasjon av. På toppen plasserte de tursekken til Trond. I sekken la de symboltunge ting. Der lå et kompass, og halefjæra av en tiur.

«Når vi ikke har kontroll på situasjonen i verden, gir det en mestringsfølelse å ta tak i det vi faktisk kan gjøre noe med»

– Vi var reale overfor hans livsfilosofi, og i ettertid har det gjort meg godt at vi gjennomførte en sånn bragd midt oppi det forferdelige vi sto i, forteller Bjørg.

Det varmer at hun har fått så mange positive reaksjoner på den personlige seremonien fra dem som var med.

– Etter at barn og barnebarn samlet seg rundt kista med en rose hver, tonet barnesangen «For siste gang», fra tv-serien Portveien 2 utover kapellet.

– Det var rørende, og helt slik jeg tenker at hans avslutning av livet skulle markeres, forteller hun.

Agnete Sterner bærer også på gode minner.

Helena (56) sjekket opp ektemannen på Facebook

Vi Pluss

– Seremonien for både pappa og mamma foregikk i samme kapell. Mens pappas var mer trist og ikke slik vi egentlig ønsket, felte jeg ikke en tåre i mammas. Men for meg ble heldigvis mammas begravelse en feiring av pappa også. Det skyldtes at vi fokuserte på alle de fine opplevelsene vi hadde hatt med dem begge, sier Agnete og legger til:

– Hvis himmelen fantes og mamma kunne se ned på oss, tror jeg hun ville vært glad for den festen vi stelte i stand for henne. Det er alltid trist å miste noen man er glad i, men vi trenger ikke gjøre det tristere enn det allerede er.

Kan bestemme mye selv

Etterlatte er blitt mer bevisste på hva de ønsker at begravelses-seremonien skal inneholde. Gravferdskonsulent og driftsleder ved Jølstad begravelsesbyrå, Kristin Hammersmark Steen, forteller at de som har mistet er opptatt av at seremonien skal avspeile den døde, og også speile livet.

– De siste årene har flere og flere pårørende ønsket å medvirke i seremonien selv. Det kan være å holde talen, lese dikt, bestemme musikk, vise bilder og film, dekorere kisten og seremonirommet, enten det er i kirken, det livssynsnøytrale kapellet eller et annet lokale, sier Hammersmark Steen.

Hun forteller at begravelsesbyråene strekker seg langt for å komme de pårørende i møte. En god avskjed er viktig for den videre sorgprosessen.

– Siden de døde skal få sitt siste hvilested innen få dager, er det forståelig at pårørende ikke tenker utenfor det tradisjonelle. Men mye er mulig å få til innenfor rammene som er satt. Grensen går ved norsk lov, som sier at en gravferd skal arrangeres med verdighet og med respekt for avdødes religion eller livssyn.

Mange sverger fortsatt til de trygge rammene i en kirke. I en livssynsåpen seremoni er man friere til å velge, men begge steder er det altså store muligheter til å få sine ønsker oppfylt.

Pandemiens begrensninger

Fra 12. mars 2020, da landet ble stengt ned på grunn av Covid-19, ble det imidlertid store forandringer også for begravelser.

– Ingen hadde vel sett for seg at vi skulle få digitale begravelser. Men det har vi altså fått, forteller Hammersmark Steen.

«Vi kan ikke samles for å begrave mormoren vår»

Mens flere i starten av pandemien avlyste seremonier, ble det etter hvert rigget for annerledes avskjeder. Etterlatte har måttet tenke annerledes, både med hensyn til nye retningslinjer og antallsbegrensninger.

– Noen satt kledd i dress i stua hjemme og deltok i den digitale overføringen på nett, andre samlet seg rundt urnen til den døde på et serveringssted. Det har også vært minnemarkeringer i hager og på holmer, forteller Hammersmark Steen. På grunn av pandemien er det flere pårørende som satser på en skikkelig markering ved urnenedsettelsen.

– Det er selvsagt en ekstra belastning for familie og venner at man ikke får være nær. Likevel er det lettere å gå videre når det blir en markering selv om den er helt annerledes enn det som til nå har vært vanlig, avslutter Hammersmark Steen.