Åses far senket tyske krigsskip

Dagene og timene før sprengningene av de to tyske slagskipene Scharnhorst og Tirpitz, var faren til Åse en av dem som trakk i trådene. Da han forsvant, trodde ikke Åse hun ville se ham igjen.

STOLT AV PAPPA: Åse Skare iført farens gamle politilue. Faren var opprinnelig lensmannsbetjent, men nektet å følge formaningen om medlemskap i NS, så under krigen tok han jobb i vegvesenet. FOTO: HEGE LANDRØ JOHNSEN
STOLT AV PAPPA: Åse Skare iført farens gamle politilue. Faren var opprinnelig lensmannsbetjent, men nektet å følge formaningen om medlemskap i NS, så under krigen tok han jobb i vegvesenet. FOTO: HEGE LANDRØ JOHNSEN Vis mer

Vi.no er både en nettavis og en Facebookside for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

(Vi.no):

Jonas Kummeneje. Hvorfor er det sånn at man har hørt navnene til krigshelter sørfra så mange ganger, mens navnene og historiene til dem som jobbet mot tyskerne i nord, kjenner de færreste til? Utad var Jonas en helt vanlig mann som førte regnskap for vegvesenet.

– Vi bodde i Talvik i Finnmark, og var en familie på fem. Mamma, pappa, jeg, broren min Knut og søsteren min Svanhild, forteller Åse Kummeneje Skare (84).

MOTSTANDSHELT: Jonas Kummeneje visste nok hvor risikabelt det var, det han gjorde. Parallelt med jobben i vegvesenet spionerte han på slagskipet Scharnhorst.
MOTSTANDSHELT: Jonas Kummeneje visste nok hvor risikabelt det var, det han gjorde. Parallelt med jobben i vegvesenet spionerte han på slagskipet Scharnhorst. Vis mer

I to armer av Altafjorden holdt tyskerne to av sine største krigsskip, Tirpitz og Scharnhorst. De lå der som løver, klare til angrep om det skulle vise seg allierte konvoier der ute. Fra kontoret sitt, der Jonas jobbet for vegvesenet, hadde han godt utsyn mot det ene skipet, Scharnhorst. Det få visste, var at han drev med noe mer og langt farligere enn bare regnskapsoppgaver.

– Pappa var rolig og avbalansert. Han var også en sportsmann. Da han var ung, drev han med skihopping og fotball. Han konkurrerte med faren til Bjørn Wirkola i hoppbakken i Alta, forteller Åse. I hjemmet på Støren i Trøndelag, som hun deler med ektemannen Arne, har hun funnet fram bilder. De er over 70 år gamle. Likevel er minnene som strømmer på, klare som krystall.

NS-medlemskap

– Pappa jobbet som lensmannsbetjent, og ble sendt til Målselv som krigspoliti i 1941. Da han kom hjem igjen, fikk han, som andre politiansatte på den tiden, formaning om å melde seg inn i NS. Han ønsket ikke det, og begynte som regnskapsfører i vegvesenet i stedet. Kontoret hans var plassert ute på Storsandnes, mot Langfjorden, sier Åse. Moren tok seg av de tre barna når mannen var borte.

– Det var storebroren min Knut, jeg og lillesøster Svanhild, som var født i 1939. Vi hadde kyr, høns og geiter, men ikke fjøs selv. Dyra holdt til i fjøset til onkel Peder, broren til mamma, forteller Åse.

– Onkel hadde gård, og ulike jobber. Tidlig i krigen meldte han seg inn i Nasjonal Samling, for å hjelpe nordmenn. Som NS-medlem hadde han en viss innflytelse i bygda, og kunne påvirke ting som foregikk. Tyskerne ante ingen ting om dobbeltspillet han drev med.

Overvåket skipene

Etter hvert kom store krigsskip seilende inn i området. Det få visste, var at en radiosender, som var betjent av lokale motstandsmenn, rapporterte til London om skipsbevegelsene i fjorden (se egen ramme).

– Jeg var bare åtte–ni år, men stusset mang en gang over hva pappa egentlig drev med. Og over hvorfor mamma virket så nervøs.

– Tyskerne hadde bygd en svær leir et par kilometer unna oss, og hadde masse hester i stallen sin. Vi ungene var ofte der for å se på, og klappe hestene deres. De drev også med storstilt frakt av halmballer på en frakteskute. Tyskerne kom med hest og vogn for å frakte halmballene fra kaia til leiren, og nabogutten og jeg syntes det var stor stas å sitte på toppen av haugen på hestevogna.

Scharnhorst lå for anker i Langfjorden, som i likhet med Kåfjord er en sidefjord til Altafjorden. Skipet ble angrepet av en britisk kampgruppe av skip 2. juledag 1943, 60 nautiske mil nord for Nordkapp. Bare 36 mann av besetningen ble reddet, mens over 1800 mann omkom. Foto: Scanpix
Scharnhorst lå for anker i Langfjorden, som i likhet med Kåfjord er en sidefjord til Altafjorden. Skipet ble angrepet av en britisk kampgruppe av skip 2. juledag 1943, 60 nautiske mil nord for Nordkapp. Bare 36 mann av besetningen ble reddet, mens over 1800 mann omkom. Foto: Scanpix Vis mer

Åse forteller at tyskerne i leiren i bygda ble deres venner.

– De ga oss godteri og var snille med oss. Jeg tenker at de nok savnet sine egne barn og familie i Tyskland veldig.

Det nærmet seg jul i 1943. Åse tenkte det var litt merkelig at faren kom og gikk på rare tidspunkter av døgnet. Iblant var det snakk om «bestemor». Senere skulle det vise seg at det var et kodenavn for Scharnhorst. Det gigantiske slagskipet, som snart skulle komme til å bli senket av en gruppe britiske skip.

– Tett før julaften sto han plutselig i stua med et juletre. Da jeg spurte hvor han hadde vært, svarte han at han hadde hentet det et sted mellom Alta og Talvik. Og jeg lurte fælt på hvorfor han hadde hugget det der. Det var virkelig rart, for han jobbet jo på Storsandnes, som lå i motsatt retning.

Samtidig var Scharnhorst i bevegelse. Det var på vei utover, nordover. Det skulle ikke komme lenger enn 60 nautiske mil nord for Nordkapp.

– Britene fulgte det tett. Andre juledag ble det senket, forteller Åse.

Spionasje i stua

Spenningen i familien vedvarte. I stua hadde de et lite bord. Bordet hadde en skuff, og i det oppbevarte Åses far det han tegnet ned om båtene han overvåket.

En julidag i 1944 banket tyskerne på døra og spurte etter Jonas.

– Jeg husker at de dro av en grønn, brodert duk på et rundt bord, og gransket det nøye. Det lille bordet overså de. Pappa hadde nemlig snudd det, så skuffen var skjult inn mot veggen, forklarer Åse.

– Det er jeg glad for. For hadde de funnet papirene, hadde han nok blitt skutt.

BOMBET: Allierte Barracuda bombefly på vei mot Altafjorden, der Tirpitz lå. Tirpitz ble utsatt for tre angrep i Altafjorden; først sprenglegemer utplassert av miniubåt i september 1943, så to bombeflyangrep i april og september 1944. Til slutt ble det senket utenfor Tromsø i november 1944. Foto: Scanpix
BOMBET: Allierte Barracuda bombefly på vei mot Altafjorden, der Tirpitz lå. Tirpitz ble utsatt for tre angrep i Altafjorden; først sprenglegemer utplassert av miniubåt i september 1943, så to bombeflyangrep i april og september 1944. Til slutt ble det senket utenfor Tromsø i november 1944. Foto: Scanpix Vis mer

Åse ser for seg at faren skrev ned informasjonen han skaffet under overvåkningen av skipene, med papir og blyant. En kollega, Asbjørn Hansen, hadde bil, og sammen kjørte de til Alta med informasjonen.

– Der sto to menn som het Rasmussen og Raaby klare, og sendte over informasjonen til London via radio.

Fram fra glemselen

– Rasmussen ble pågrepet i juni, mens han prøvde å flykte til Sverige. Han ble avhørt og torturert av Gestapo i Tromsø. Han valgte å ta sitt eget liv ved å hoppe ut av et vindu. Slik klarte han å unngå å avsløre navnene til de andre i gruppen, forteller Åse.

Raaby overlevde krigen og skulle senere komme til å være en av mennene som var med Thor Heyerdahl på Kon-Tiki over Stillehavet.

Gjennom hele krigen var onkelen til Åse, NS-mannen, en slags usynlig hjelper for familien Kummeneje.

– Noe rart skjedde som førte til at pappa havnet på Grini i stedet. Denne tiden fartet onkel ofte sørover. Han hjalp mamma mye når pappa var borte, også med penger.

– Hadde det ikke vært for ham, vet jeg egentlig ikke hvordan det hadde gått.

November 1944 kom, og Åse, moren og søsknene var fire av de nærmere 50 000 menneskene som fikk ordre om å forlate hjemmene sine i Finnmark og Nord-Troms. Finnmark ble brent.

– Onkel Peder hjalp oss med en båt, og vi fikk bo hos kjente i Vesterålen. Vi visste ikke hvordan det gikk med pappa. Det var ekstra tøft for mamma. Vi barna skjønte ikke helt rekkevidden av det som skjedde, og de voksne beskyttet oss.

Krigen sluttet omsider, og faren kom hjem igjen. Tynn og mager, og det viste seg at han hadde gitt bort en del av maten sin på Grini til en ung gutt han delte celle med. Men han var i live! Etter hvert gikk han på ny inn i politiyrket. Og familielivet fortsatte.

– Pappa jobbet som politi i 1931–1964. Han ble 86 år gammel. Jeg er så stolt av ham og det han gjorde, sier Åse.

– Og jeg synes det er viktig at slike historier ikke blir glemt.

Artikkelen ble først publisert i Allers.