Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): - Jeg har spurt om å få denne her.

I flombelysningen i teatersalen på Torshovteatret fester Anne Krigsvoll en hvit nakkekrage rundt halsen.

- Jeg trenger den som hjelp. I tolvte akt sitter jeg med sand opp til haka.

I Samuel Beckett-stykket Lykkedager som spilles på Nationaltheatret fra 14. februar sitter «Trønderen som aldri blir temmet» bom fast i en sandhaug. Krigsvoll portretterer Becketts legendariske skikkelse Winnie. Winnie sitter med sand opp til livet og kan ikke bevege seg, men har alt hun trenger. En parasoll og en veske med alle eiendeler.

Bak sandhaugen ligger ektemannen Willie, som spilles av Kim Haugen, kledd i kjole og hvitt.

- Ifølge Beckett er hun som en fugl med olje på vingene. Hun har en mann som bor på baksida av haugen. Han snakker bare såvidt og kan ikke gå.

Skrekken for evig liv

Anne har såvidt startet jakten på Winnie. Hvem er hun? Hvordan er sjelslivet hennes?

- Det er spennende leting. Jeg er fremdeles på gyngende grunn for å kunne uttale meg om hvem hun er.

- Hun er forfengelig og vil gjøre det beste ut av livet hver eneste dag. Hun er optimist, opptatt av sin kvinnelighet og av «å holde seg ren, pen og ordentlig», som hun selv sier i stykket. Hun fortrenger virkeligheten hun ikke kan leve med, men hun har et ukuelig håp.

Les også: Mammaen som forsvant

Stykket handler om ekteskapet i overført betydning tror Anne.

- Vi vet hvor de skal. De skal jo inn i døden. Jeg er veldig klar over at det er det vi skal. Det er godt å vite at jeg ikke skal ha evig liv, sier hun og ler en raspende latter.

- Evig liv er den største skrekken jeg kan tenke meg.

For aktiv dødshjelp

Anne Krigsvoll tror at dødsøyeblikket er en befrielse.

- Men jeg er redd for smerte og redd for å bli hjelpeløs slik at andre må passe på meg. Da vil jeg heller få en sprøyte. Jeg er veldig for aktiv dødshjelp.

Anne husker godt at hun fikk klar beskjed fra mora for 30 år sida. «Du har å passe på at jeg ikke blir liggende som en grønnsak».

- Men det er et tveegget sverd å be andre ta livet av seg, så lenge det er ulovlig. Man kan jo reise til utlandet og legge seg inn på en dødsklinikk, men det koster jo penger det og!

- Ville du ha gjort det?

- Hvis det var gratis ja! Hvis ikke går det ut over arven til de som skal arve meg. Hahaha!

- Jeg har veldig svart humor. Jeg tror det er en del av forsvarsmekanismen min.

Fortrengte virkeligheten

Som Winnie har Anne selv kjent på å fortrenge virkeligheten. For noen tiår siden var alkoholen en god venn og en bitter fiende. Krigsvoll gikk til flaska både med glede og sorg. Da spriten gikk inn gikk vettet ut.

- Det er ødeleggende, drepende og det er fryktelig farlig, sier Anne.

Hun trengte et middel til å komme bort fra virkeligheten, men med pusterommet kom en ubuden gjest: Egoismen. Anne sa my dumt, gjorde mye dumt og tenkte mye dumt. Hun mista folk på veien. Da rusen forsvant var de svarte hullene og sorgen der fortsatt.

Les også: Inger (107): - Fritid? Nei, det har jeg aldri hatt!

- Man tenker «det finnes jo ikke noen mer sjarmerende, klok og morsommere person enn meg», men det stemmer ikke bestandig med andres syn på virkeligheten. Det er toppen på kransekaka av virkelighetsflukt.

Det gikk for langt. Annes «hjertevenninne» grep inn. Anne lyttet. Tok i mot kritikken som kom.

- Det ble veldig alvorlig for meg. Jeg tok et valg. Jeg visste selv at hele situasjonen var problematisk. Hun var veldig viktig for meg. Jeg setter så stor pris på at hun turte å ta samtalen. Det var jævlig modig. Man må være litt klar over hvordan man virker på andre. Det kan hende de har rett i det de sier.

Anne Krigsvoll sier hun kan virke brutal på noen, men at hun aldri har vært et slemt menneske.

- Men jeg har gjort og sagt slemme ting. Man er alt. Man kan gjøre dumme ting uten å være dum. Det er situasjonsavhengig og avhengig av folk som er i situasjonen.

Et flakkende hode

I dag går Anne en sjelden gang ut etter forestilling. Hun kan ta seg en pils, men har kontroll på alkoholinntaket.

Den største lykken er å sitte på hytta på Hitra og glane på himmelen, fjellet og sjøen. Leve spartansk med kaldt vann og utedo. Anne er avhengig av alenetid.

- Jeg synes jeg er jævlig godt selskap, skjønner du.

Hun ler igjen.

- Det er deilig. Når jeg får være alene på hytta da koser jeg meg så grenseløst.

Siden hun vokste opp med kaldt vann og utedo i Munkegata 13. i Midtbyen i Trondheim har Anne visst at «money talks». Sosialisten Anne Krigsvoll bruker ikke mye penger på klær. I leiligheten på Tøyen kommer det aldri inn nye sofaer eller pynteputer.

Les også: Intervju med Kari Simonsen og Liv Bernhoft Osa

- Jeg har ikke gjeld. Jeg leier. Jeg reiser ikke noe til utlandet heller. Jeg er stedbundet med et flakkende hode. Jeg tror alle burde ha egentid. De bør kunne sette seg ned og tenke gjennom seg selv og livet sitt. Tenke gjennom hvem man er, hvilke mennesker man har i livet sitt, hva man gjør for dem og «hva gjør de for meg».

Alltid nysgjerrig

At folk sitter på bussen med nesa i telefonene sine uten å få med seg at verden skjer rundt dem er uforståelig for Anne.

- Jeg har ikke e-post engang. Jeg har et godt liv.

- Du har ikke smarttelefon?

- Neida, jeg har en slik. Anne fisker fornøyd en hvit flip-telefon opp av veska.

- Det er en Doro-telefon. En gammelkjerringtelefon. Hahaha!

- Jeg får internett på den, men det er så smått at jeg ikke får lest.

I stedet tar Anne med seg gleden over små øyeblikk der ute med seg hjem. Det kan være et barn som har funnet noe. Et gammelt ektepar som holder hender, en som nesten faller, men som såvidt klarer å holde seg på beina likevel, en god lukt, et bilde eller et blad som faller.

Hun siterer H.C. Andersens sitat:

«Verden er full av undere, men de fleste er så hverdagslige at vi ikke legger merke til dem».

- Jeg synes det er deilig å være nysgjerrig.

Ektemannen håpet i det lengste da Ragnhild ble meldt savnet