Voksen kjærlighet:

Anders spurte etter 50 år

Etter 50 år ringte Anders til ungdomsvennen Eva og sa: Har jeg sjans på deg? Det hadde han. Seks år seinere er de fortsatt forelsket – og forlovet.

IRRITERENDE FORELSKA: De er 71 og 72 år gamle, men innrømmer glatt at de er like irriterende forelska som da de var 16. Foto: Stefan Jerrevång
IRRITERENDE FORELSKA: De er 71 og 72 år gamle, men innrømmer glatt at de er like irriterende forelska som da de var 16. Foto: Stefan Jerrevång Vis mer

Vi.no er både en nettavis og en Facebookgruppe for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

FØR: Eva var den søte, Anders hadde rampete lugg. Foto: Privat
FØR: Eva var den søte, Anders hadde rampete lugg. Foto: Privat Vis mer

(Vi.no): Det var som om tiden hadde stått stille da Eva Dahlman (71) og Anders Gullberg (72) møttes igjen på en boklansering arrangert av en felles venn i 2009. Flere tår hadde gått siden de var i samme vennegjeng på 1960-tallet, men begge to var akkurat som før. Hun: Søt og med sterkt engasjement. Han: Rebellen med rampete lugg. Eller, luggen var det kanskje ikke så mye igjen av.

NÅ: Eva er fortsatt søt, Anders har litt mindre lugg. Foto: Stefan Jerrevång
NÅ: Eva er fortsatt søt, Anders har litt mindre lugg. Foto: Stefan Jerrevång Vis mer

– Jeg falt for deg da vi møttes på boklanseringen, sier Anders i dag. Eva følger på:

– Ja, og jeg for deg, men jeg visste jo at du var opptatt.

De pratet hele kvelden, men siden skiltes deres veier igjen. Anders hadde akkurat møtt en annen kvinne, så det skjedde ingenting til tross for at gnistene fløy. Hun gikk hjem til sitt singelliv, og han fortsatte å være sammen med sin nye kjærlighet.

– Ingen ville ha meg

Og her kunne historien ha sluttet, om ikke Anders sitt samboerskap raknet noen år seinere. Og da han skulle begynne å date igjen, merket han fort at det ikke var så lett.

– Det var ingen som ville ha meg. Alle ville ha en yngre mann. Det var ganske deprimerende, innrømmer han.

Da han begynte å snakke om datingproblemene med en kollega, fortalte hun at flere av hennes venner hadde funnet tilbake til ungdomskjæresten på sine eldre dager. Og ikke nok med det, det ble som regel veldig vellykket.

– Jeg konstaterte at det ikke fantes noen ungdomskjæreste for min del, men da nevnte kollegaen min Eva. Og selv om vi aldri hadde vært sammen tenkte jeg «selvsagt, at jeg ikke har tenkt på henne!»

Det var ikke vanskelig å bestemme seg, han skulle kontakte Eva. Og han kom raskt fram til at det var like greit å være direkte.

Ingenting å tape

– Så jeg ringte og spurte om sjans. Noen mener det var dristig av meg, men hva hadde jeg å tape? Det kunne ikke være verre enn nettdating der man får nei hele tiden.

– Var du nervøs da du ringte?

– Nei! Jeg bare bestemte meg.

Til å begynne med gikk det sånn passe. Eva var ikke hjemme og gikk glipp av telefonen. Og da hun ringte tilbake oppsto det en viss forvirring; hun skjønte ikke helt hva Anders var ute etter. Men så snart polletten trillet på plass ble hun veldig glad, hun hadde levd alene siden ektemannen gjennom 30 år døde plutselig i 2003. Hun hadde et rikt singelliv med jobb, venner, veldedighetsarbeid, barn og barnebarn. Men likevel føltes livet litt tomt.

– Jeg hadde aldri levd alene før, først bodde jeg i kollektiv og siden med familien min. Jeg visste jo hvem Anders var og syntes han var veldig hyggelig, forteller hun.

Det ble middag, og så var det gjort. Begge var i 60-åra, men oppførte seg som om de var 16 – forelskelsen slo dem så hardt. De sendte tekstmeldinger konstant.

Hjem til bittskinna

– Ja, det er akkurat som når man er ung. Man er like irriterende for omgivelsene. Jeg reiste til Portugal med en venninne, og hun syntes det var uutholdelig. Man blir så oppslukt, husker Eva.

Så snart hun kom hjem møttes de igjen.

– Han inviterte meg hjem på middag, og etterpå dro vi hjem til meg – for jeg hadde bittskinna min her, forteller Eva til stor latter.

Siden da har det vært de to. De flyttet over eiendeler til hverandres leilighet så fort at barn og venner ble forskrekket. Innen noen måneder var ringene på plass.

– Venninnene mine syntes det gikk så fort at de ble urolige. De trodde vel han bare var ute etter én ting, sier Eva – og så ler de igjen.

Nå har de vært et par i seks år, og ingen deler lenger ut dommedagsprofetier over paret. Offisielt bor de i hver sin leilighet – siden alle bøkene deres aldri hadde fått lass i én – men mest er de sammen hos Eva. De reiser, jobber og prater masse sammen. Å bli et par i moden alder har sine fordeler utover det at man våger å fortelle at man sover med bittskinne.

Han hater hytta hennes

– Du har lært en del når du har vært i forhold over lengre tid, du har tatt dine tørner, mener Eva.

– Jeg vet jo at om noe hangler i relasjonen vår, så kommer vi til å ta det opp og diskutere det, ikke legge lokk på det. Det tenker jeg er en lærdom å ha med seg.

Og visst diskuterer de, det hender det står sinte gnister når personlighetene deres kolliderer. Men den store kilden til konflikt har merkelig nok vært noe tilsynelatende harmløst: Evas lille søte hus på Gotland.

– Jeg liker ikke hytter, konstaterer bymennesket Anders.

Det ha vært vanskelig for Eva som virkelig elsker sitt sommersted. Lenge forsto hun ikke hvorfor Anders var så avmålt.

– Du har håpet at jeg skulle ombestemme meg, at jeg skulle begynne å tenke at det var fantastisk der ute på landet – fire kilometer fra nærmeste espressomaskin. Tidligere kunne man ikke engang komme seg på nett, konstaterer han.

Men også her har de hatt nytte av sin alder og erfaring. De forstår viktigheten av å kompromisse, vise hensyn og la den andre være seg selv. Og akkurat denne hindringen fikk de unna da Evas leilighet skulle renoveres og de måtte bo i ettromsen til Anders i flere uker. Superkoselig, syntes han. Fryktelig, mente hun.

– Da kunne jeg endelig forklare for Eva hvordan jeg hadde det på hennes sommersted, og siden da har du vist større forståelse, konstaterer han.

– Ja, nå tar jeg heller med meg venninner på hytta, sier hun.

Sykdom er verre enn alder

Forståelsen fikk de også bruk for i fjor høst, da Anders skulle gjennom en hjerteoperasjon. Han hadde gjort det en gang tidligere og tenkte på det som en bagatell. For Eva derimot, var det en stor kilde til uro.

– Jeg reagerte så sterkt ettersom jeg fant min mann død hjemme. Han hadde hatt et hjerteinfarkt. Så nå lever jeg med frykten for at det skal hende Anders noe, og at det skal gå fort.

Operasjonen gikk bra og Anders er frisk, men Evas uro vil ikke riktig slippe.

– Jeg kan våkne og lure på om du puster eller ikke. Eller når du ikke kommer hjem når du har sagt, da prøver jeg å begrense uroen. Men jeg er veldig glad for at du er bedre nå, sier Eva.

– Du ble så trøtt av hjerteflimmeret, og det er da man kjenner alderen.

Og brått handler alt om alder igjen. Eva og Anders er ikke udødelige ungdommer, de vet at det fine de har er skjørt. Derfor tar de vare på tiden de har sammen og setter pris på de små gledene i hverdagen.

– Det handler om kjærlighet. Det er vanskelig å peke på egenskaper. det er en slags ladning, en følelse. Når jeg kommer inn i trappeoppgangen ser jeg om sikkerhetslåsen er låst eller ikke. Hvis ikke, vet jeg at Eva er hjemme og da blir jeg så glad. Det er fortsatt en tiltrekning og en lengsel, sier Anders.

– Så fint sagt, sier Eva.

Artikkelen ble først publisert i Måbra.