«Homansbyens dronning»

Alle kjente til henne, men ingen visste hvem hun egentlig var

På 1930-tallet ble ungjenta Astrid intervjuet i en Oslo-avis om sin ballettkarriere, men det var noe som ikke stemte.

VANSKELIG LIV? Astrid Christensen gikk overdådig pyntet og med ballettsteg rundt i Oslo. Mange kjente til «Homansbyens dronning», men ingen visste hva hun egentlig het. Fotograf: Fritz Holland/Oslo museum
VANSKELIG LIV? Astrid Christensen gikk overdådig pyntet og med ballettsteg rundt i Oslo. Mange kjente til «Homansbyens dronning», men ingen visste hva hun egentlig het. Fotograf: Fritz Holland/Oslo museum Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Hun elsket å gå rundt i byen med lette ballettdansetrinn. Når gardemusikken spilte på musikkpaviljongen ved Karl Johan, danset hun som om hun hadde et stort publikum. Når folkemengden applauderte musikken, neiet hun kokett i alle retninger og smilte, forteller Even Saugstad, forfatter av boka «Byoriginaler og personligheter i Oslo», til Vi.no.

Han snakker om kvinnen som på folkemunne ble kalt «Homansbyens dronning» og «Dukke-Lise». Hun var svært synlig i bybildet og holdt til i Homansbyen mellom Frogner og Bogstadveien.

I boka har Saugstad gravd i historiene til ulike såkalte byoriginaler – mennesker alle vet hvem er, men som få egentlig kjenner.

Før i tida hadde alle byer sine originaler - mennesker som levde litt på siden av samfunnet, men som var kjente og kjære i bybildet. Hvor ble de av?

– Mystikk rundt henne som person

En av de mest markante byoriginalene på Oslos vestkant var nettopp «Homansbyens dronning» eller «Dukke-Lise», som fikk kallenavnene sine etter fremtoningen.

– Hun var veldig fjong og jålete. Hun var glad i å sminke seg i kraftige farger med rouge og kraftig leppestift, gikk ofte med kyse og var kledd som om hun skulle på ball. Det var mye mystikk knyttet til henne som person, sier Saugstad.

Han bodde sine tre første leveår i området hvor hun ofte gikk. Foreldrene har fortalt at hun ofte gikk forbi familiens vindu i en sidegate til Frognerveien. Tidsvitner har fortalt sine historier i forbindelse med bokarbeidet.

Hvem var hun egentlig og hva hadde hun opplevd?

«DUKKE-LISE»: Astrid Christens fikk ballettundervisning som ung, men fikk aldri en karriere som danser. Folk som så henne i Oslo fortalte historier om hennes skjebne, men var de sanne? Fotograf ukjent
«DUKKE-LISE»: Astrid Christens fikk ballettundervisning som ung, men fikk aldri en karriere som danser. Folk som så henne i Oslo fortalte historier om hennes skjebne, men var de sanne? Fotograf ukjent Vis mer

– Ingen visste hva hun het eller hvor hun kom fra og da lages det gjerne historier. Hun het Astrid Christensen og var født i Drammen. Jeg vil tippe at hun kom fra et velskodd hjem, sier Saugstad.

«Homansbyens dronning» var en bykjendis fra 1930-tallet til hun døde i 1967, men Saugstad måtte slite for å finne ut hva hun egentlig het.

Via blant annet arkivet hos Bymuseet, folketellinger og nekrologer har han nøstet opp så mye som mulig om hennes liv. Også i boka «Byoriginaler» av Haakon B. Nielson fra 1966 var det skrevet om henne.

– Jeg holder ofte foredrag om byoriginaler og da er alltid noen som husker henne fra etterkrigstida. De husker hvordan hun oppførte seg og hvordan hun så ut, forteller Saugstad.

Forlovet med en sjømann?

Saugstad tror hun var litt sky og vanskelig å komme innpå.

– Det er noe med disse byoriginalene som nikker og smiler til alle, men som er vanskelig å få i tale, sier han.

Folk som husket henne kunne fortelle at hun pleide å stå på Honnørbrygga utenfor rådhuset hvor hun speidet mot sjøen. Hva speidet hun etter?

– Det ble sagt at hun ble forlovet med en sjømann, men at hun mistet ham på havet da skipet hans gikk ned. Etter at hun fikk denne beskjeden, skal hun ha blitt litt smårar og begynt å se på alle menn hun møtte for å se om det var hennes forlovede, sier Saugstad.

PÅ TÅ HEV: I et intervju med en Oslo-avis fortalte Astrid Christensen at hun skulle spille Anitra i filmatiseringen av Peer Gynt i 1934. Selv om hun kanskje ikke hadde helt kontakt med virkeligheten, tror forfatter Even Saugstad at hun kan ha vært en habil danser. Fotograf ukjent
PÅ TÅ HEV: I et intervju med en Oslo-avis fortalte Astrid Christensen at hun skulle spille Anitra i filmatiseringen av Peer Gynt i 1934. Selv om hun kanskje ikke hadde helt kontakt med virkeligheten, tror forfatter Even Saugstad at hun kan ha vært en habil danser. Fotograf ukjent Vis mer

Suksessfull ballettdanser?

Saugstad forteller at Astrid Christensen ikke hadde noen jobb. Hun var en dyktig ballettdanser, men ble aldri ansatt ved noe teater. Hun opptrådte bare i private sammenhenger. Hun bodde sammen med en søster, ifølge Saugstad.

– Hun var nok litt enkel. I et intervju med en Oslo-avis på 1930-tallet, sa hun at skolelærdom ikke var noe for henne. Hun fortalte videre om at hun skulle danse i den ene og andre oppsetningen. Det virket som om hun ikke helt greide å skille mellom drømmer og virkelighet, sier Saugstad.

I 1934 skulle Peer Gynt filmatiseres.

– Hun sa hun hadde blitt tilbudt rollen som Anitra, men det var nok ønsketenkning, sier Saugstad.

Likevel finnes det bilder av Christensen i ballettpositur og tåspissko. Haakon B. Nielson, som skrev om byoriginalene på 60-tallet, møtte Christensen mens hun fortsatt levde. Han fikk bildene av henne ved et av møtene.

Sårhet under klovnemaska

Selv om det virket som hun hadde liten kontakt med virkeligheten tror Saugstad at Astrid Christensen hadde vært en habil danser.

– Hun hadde fått ballettundervisning, men jeg får inntrykk av at foreldrene ikke var noe glade i at hun skulle vise seg fram på offentlige scener. Det kan ha handlet om at foreldrene hennes var litt strenge.

– Levde hun et ulykkelig liv?

– Vanskelig å si. Det er lett å male frie menneskers liv som rosenrødt. Det er kanskje litt felles for byoriginalene. De har et behov for å være synlige, samtidig er det umulig å komme innpå dem. Det er en stusslig undertone i det hele. Kanskje hun hadde en skjebne som ikke var så bra og som gjorde at hun ikke klarte å henge med i livet.

– Hun brukte en slags klovnemaske. Den bidrar til å dekke behovet for å være synlig, samtidig fungerer den som en vegg fra å bli personlig med andre mennesker. Det er noe sårt og trist som ligger under maska, sier han.

Fanget opp av velferdssamfunnet

– Det har alltid vært byoriginaler. Det var noen mennesker som skilte seg ut i utseende og klær. Mange av dem med å samle skrot og flasker, sier folkeminnegransker og forfatter Thor Gotaas til Vi.no.

Gjennom et langt forfatterskap har Gotaas tatt for seg de som befinner seg utenfor i samfunnet historisk, geografisk og sosialt. Han har skrevet flere bøker som handler om byoriginaler.

Han forteller at flere av byoriginalene for noen tiår solgte ting, sang og spilte. Noen av dem bodde kummerlig. I dag ser vi færre av dem.

– I dag har vi velferdssamfunn og internett. Noen av de vi ville kalt originaler i dag har trygd og sitter på internett. Noen sitter og glor på en skjerm i stedet for å synge ute i gata. De bor bra og noen er på institusjoner. Du finner også noen i fengsel og i psykiatrien, sier han.

Ifølge Gotaas hadde nok noen av byoriginalene diagnoser etter moderne definisjon uten at de fikk hjelp eller behandling.

– I dag er nesten alle fanget opp av velferdssamfunnet, men det vi oppfatter som annerledes har også endret seg. En mann i dameklær ville for noen tiår siden vært byoriginal. I dag er det akseptert. Bestemor kan ha punkersveis uten at noen bryr seg, sier han.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer