Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Den engelske landsbyen Great Rollright i Oxfordshire, 1945: Trebarnsmoren Mrs. Burton er en vennlig, men tilbakeholden kvinne. Hun snakker engelsk med en svak utenlandsk aksent og er kjent for sine gode kaker og scones.

Hun deltar i landsbylivet som en vanlig husmor. Det ingen vet, er at barna hennes har tre ulike fedre, hennes egentlige navn er Ursula Kuczynski, hun er oberst i Den røde armé og hun bærer på en mørk og truende hemmelighet.

Hun døde alene. Først nå kommer Betzys hemmelighet for en dag

Spionen som elsket sine barn

Nå er boka om hennes liv oversatt til norsk. Forfatter Ben MacIntyre har blant annet basert seg på Ursulas egne notater, og tegner opp et bilde av en svært sammensatt kvinne: Dekorert, sovjetisk militær etteretningsoffiser. Toppdrillet spion under kodenavn «Sonya» med oppdrag i Kina, Polen og Sveits. Romanforfatter, radiotekniker, spionleder og sabotør.

– Hun var ikke en femme fatale med en liten pistol i veska, Sonya var en spion som elsket sine barn og som var plaget av skyld for å ha forsømt dem, skriver The New York Times i sin omtale av MacIntyreś bok.

Blant agent «Sonyas» mange talenter, var skriving. Hun gjorde stor suksess som forfatter under pseudonymet Ruth Werner. I romanene ble hennes begivenhetsrike liv til bestselgere.

Ursula trivdes spesielt godt i Great Rollright, i nærheten av Oxford. Det store gamle huset var perfekt for å skjule radioutstyret som holdt henne i kontakt med Moskva. Barna trivdes i landsbyen, og ektemannen Len Burton var også hemmelig agent. Å håndtere dobbeltlivet førte også til forsakelser: Datteren reagerte for eksempel på at moren alltid sov da hun kom hjem fra skolen og at hun ble sendt ut for å luke i hagen.

Mystiske Johannes ble en mann uten land

Urovekkende plan

Under 2. verdenskrig spionerte Ursula på nazistene og deltok i en mislykket sabotasjeaksjon mot Hitler. Seinere, under den kalde krigen, spionerte hun for Sovjetunionen mot Storbritannia og USA fra sitt nye bosted på den engelske landsbygda: Bak utedoen hadde hun en kraftig radiosender innstilt på sovjeternes etterretningshovedkvarter i Moskva.

I 1940 satt en mann og en kvinne som begge hadde flyktet fra Nazi-Tyskland på en kafé ved Show Hill stasjon i Birmingham. De snakket om bøker, filmer og krigen. Ingenting virket påfallende ved dem, men da de reiste seg for å gå, ga mannen kvinnen en tykk mappe.

For mannen het kvinnen «Sonya» og hun hadde en urovekkende oppgave: Å hjelpe Sovjetunionen å bygge atombomba. Det hun fikk i hendene var forskningshemmeligheter som skulle til Sovjetunionen. Det var rapporter og formler for anrikning av uran og veiledning for utvikling av kjernevåpen. Mellom 1941 og 1943 var dette et av historiens største etterretningsvarp. Fra responsen fra Moskva å dømme, var det høydepunktet i hennes spionkarriere.

Selv mente hun at å stjele atomvåpenforskning fra én side og gi den til den andre, ville bidra til å forhindre atomkrig.

«Ingen trodde de skulle være borte mer enn et par dager»

Jødisk nazimotstander

Kuczynskiś morsinstinkt var sterkt. Likevel var livet hennes styrt av idealistiske tanker hun hadde hatt siden hun var ung.

Kampviljen ble vekket allerede da hun var 16 år og marsjerte med sixpence i spissen for kommunistungdommen under en demonstrasjon i Berlin 1. mai 1924. Ursula var tysk jøde og nazimotstander. Hun sang kampsangen av full hals: «Auf, auf, zum Kampf». Tusenvis av berlinere marsjerte gjennom byens gater. På vei inn i Mittelstrasse slo politiet ti: En politimann med grønn uniform flirte, hevet batongen og slo henne hardt i korsryggen. «Han bidro dermed til å skape en revolusjon», skriver MacIntyre i boka.

For politimannens slag hadde ikke kuende effekt på Ursulas politiske engasjement. Da foreldrene mente hun ikke var moden nok til å engasjere seg politisk, var svaret:

«Hvis syttenåringer er gamle nok til å arbeide og å bli utnyttet, er de også gamle nok til å kjempe mot utnyttelsen … og det er nettopp derfor jeg er blitt kommunist».

Familien Kuczynski var velstående. De var fornøyd med tilværelsen i Berlin og uvitende om at Hitler ville komme til makten og iverksette sitt folkemord.

Ursula var ikke bare forført av kommunismens tanker om en annen framtid for arbeiderne, hun så på kommunistene som de eneste som var villig til å kjempe mot nazistene.

Tøflene sto i gangen og kaffekoppen på bordet da Anny ble borte

Drøm basert på løgner?

Spionkarrieren startet i 1930, da hennes første ektemann, Rudolf Hamburger, tok henne med til Shanghai hvor hun sluttet seg til revolusjonære i kommunistiske sirkler. Her traff hun Richard Sorge, en stjernespion for Sovjetunionen. Møtet med Sorge var et skjebnemøte for Ursula. Det var Sorge som ga henne kodenavnet «Sonya» og som foreslo at hun skulle reise til Moskva for å bli spion, skriver Irish Times.

Ursula var husmoren som laget mat, og etterretningsoffiseren som produserte eksplosiver for å sprenge jernbaner i skjul. Rollen som husmor var det perfekte dekket, og selv om hun vekket mistanke og ble avhørt av den britiske etterretningstjenesten MI5, ble hun mirakuløst nok aldri avslørt. Da hennes siste medhjelper ble arrestert og under rettssaken i 1950 tilsto å ha spionert for Sovjetunionen, lå hun ett skritt foran og hadde allerede flyktet til Øst-Berlin med barna.

Her trakk hun seg tilbake fra det som er blitt beskrevet som «et av århundrets mest ekstraordinære liv».

Ursula døde i år 2000. Hun ble 93 år, og forlot aldri sin overbevisning som kommunist. Barna hennes var godt voksne før de fikk vite sannheten om morens dobbeltliv - gjennom hennes egen selvbiografi.

Her er slott og herskapshus forlatt og overlatt til naturen

Barn ble systematisk kidnappet av den norske stat. Så startet marerittet